Det var trist og intenst, det var vakkert vemodig og det var sorg over når instrumentet ditt ikke lystrer som før. Det var en sliten Maria Callas vi møtte under Oslo Operafestival.

Tekst og foto: Elisabeth K. Reitan

Om lag 40 publikummere hadde funnet fram til auditoriet i Nasjonalgalleriet lørdag 20. september. Salen har en fantastisk akustikk, dette er et rom hvor knappenåler faktisk høres når de faller. Der holdt Onstad – som Maria Callas – publikum i sin hule hånd i over en time. Originalen Maria Callas var med på lydanlegget. Regien hadde Einar Bjørge og scenografien hadde Hans Petter Harbo.

Hun sukket tungt, skjenket seg cognac og sa at hun nå, for seg selv, holdt messe over den døde diva. Denne messen var fylt av sorg – over det hun hadde mistet. Om dørene som ble lukket en etter en. Det er ikke flaut å ikke kunne alt. Bare en dør til som lukkes.

I 1958 sang Callas i Roma og på grunn av sykdom klarte hun ikke å gå ut i andre akt. Forestillingen ble avlyst midt i. Det ble skandale. Callas fikk skylden.

Maria Callas ble født i 1923 som Sophia Cecelia Kalos i New York og ble senere døpt til Maria Anna Sofia Kekilia Kalojeropoulou. 13 år gammel flyttet hun med sin mor og søster til Hellas. Hun debuterte 15 år gammel i Cavalleria rusticana i Athen. I 1959 mistet Callas stemmen. I begynnelsen av 1960-årene sviktet stemmen mer. Forklaringene var belastninger ved den måte hun gikk inn i rollene på/hvordan hun ofret seg for kunsten, stort vekttap og problemer i privatlivet. Hun sluttet å synge i 1965, og døde i 1977.

I forestillingen kom Callas flere ganger tilbake til dette hvordan verden hadde forholdt seg til at hun hadde mistet stemmen. Hun fortalte om at hennes 50-årsdag var blitt markert med nekrolog i avisen. Hun sa Callas/stemmen er ikke død, den er der, jeg makter bare ikke lengre å la den gå gjennom min kropp – mitt nervesystem.

Hun ble kalt den vanskelige divaen som det var vanskelig å samarbeide med. I forestillingen forklarte hun seg slik: Jeg kan aldri være likegyldig. Og et annet sted: Det er ikke nok å kunne synge vakkert. Om rollen krever at du synger stygt, så må du lære deg det. Hun fnøs av Metropolitans femdagers innøvinger av operaer: Det verken maktet eller respekterte hun. Hun forsvarte det hun forstod andre opplevde som vanskelig og hun sa: Så får det være at publikum setter pris på deg som fortolker først når du er for sliten til å tolke mer.

Om kjærligheten fortalte Callas om sin barndom og sa at hun kun følte seg elsket når hun sang. Hun fortalte om foreldre som var fast i tapet av broren som døde før hun ble født og om en mor som ikke så henne før hun som 5-6-åring bidro med inntekter for familien av sin sang. Hun beskrev sin mor som ’et umettelig gap’ og beskrev fortsatt svik fra mor i samspill med pressen.

Hun fortalte også om den store, men såre, kjærligheten, om den eneste ene for henne. Hun beskrev sin kjærlighet for han som å kunne tåle alt. Etter ni år som hans elskerinne, og når hun var gravid (sønnen døde en dag gammel), valgte han å gifte seg med en annen. Men. Hun elsket han. Og han elsket henne.

Callas sa at menneskene hadde misforstått og feiltolket Jesus. Han hadde ikke tvilt og ønsket seg bort fra sin skjebne. Han var fullstedig i et med naturen, sa hun, og da tar man det som kommer. Og, uten at det ble sagt, tenkte hun kanskje så om seg selv.

Hun kledte seg om og bød på sine suksesser fra scenen. Så døde hun. Alene.

Forestillingen under Oslo Operafestival går også søndag 21. september.

 

Saken var først publisert på FM (2008)