Kirsten Flagstad Festivalen: Lørdagens konsert med Songvoll, Bakker, Egan og Oslo Strykekvartett var lagt til Hamar Domkirke. Dette må ha vært en velsignet kirkekonsert, for her var det høy klasse over så mangt!
Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan
Noe i underkant av 100 mennesker møtte opp da Gøril Songvoll (bildet)sammen med Hamar Domkor avsluttet lørdagenskveldens konsert i Hamar Domkirke – på en svært overbevisende måte.
Mendelssohns Hear my prayer var avslutningsnummeret, og Songvoll, som steppet in for en syk Norberg-Schulz, fylte kirkeskipet med god lyd helt fram til alters hvor Domkoret tok imot og sendte tilbake.
Det var så hårene reise seg på sommerbare armer.
Domkoret, dirigert av Per-Edvard Hansen fremførte i tillegg tre stykker av Mendelssohn uten solist.
Den lyriske sopranen Hedda Bakker urfremførte (dels sammen med Silje Katrine Gotaas på cello og dels med Tore Høiland Aarrestad på bassklarinett) The Euminides og Riddle me av hamarsingen Eric Egan. Etter urfremføringen uttrykte komponisten seg fornøyd! Og det hadde han all grunn til; Bakker fremførte klart og tydelig sangene.
Egan hadde selv en forelesning om sin egen musikk en time før konserten. Han fortalte om hva som preger hans musikk; om påvirkningen fra musikalske møter og vei valg fra janitsjaren som åtte-åring via jazzen (og nesten matematikken), Webern og møtet med ungareren Kurtag .
Pasjonert foreleste han om Weberns intervaller, septimen og det komplekse som også hører med til jazzen; hvert intervall er viktig!
Og videre om hvordan Kurtag får inn det Webern manglet. Vi fikk høre eksempler på Kurtags mikrolidiske uttrykk. Egan sa at han bestreber klarhet i uttrykk , form og balanse og at de fire store ordene bokstavelig talt henger på veggen i komponist stuen: Klarhet, Balanse, Form og Uttrykk. Både det jeg ikke liker og det jeg liker, preger min musikk; det jeg liker fordi det er der og det andre fordi det er utelatt, sa han. Videre fortalte han om ulike veier å gå når en lager musikk; fra uttrykk til form eller motsatt:
– Jeg tenker, hva er det med trompeten jeg liker og så finner jeg det uttrykket. Dernest så tenker jeg, at det må det pustes, for det må man jo når man spiller trompet, og dermed blir det slik, sa han.
Og visst kunne en både høre hvor det var tid å puste og hvor jazzen preget tonebildet hans. Og selv om det kunne virke skremmende at han kalte det samtidsmusikk så var det jammen cool musikk også!
Oslo Strykekvartett hadde en glimrende fremførelse av Beethovens Kvartett op 18/1 i f-dur, en fremførelse som var som en egen konsert i seg selv. Gudbrand Aasen akkompagnerte Bakker til Puccini og Mascagni.
Saken var først publisert på FM (2009)
Hva synes du ?