Det så lenge ut som den store salen i Kulturhuset Banken skulle være mer tom enn ønskelig da det nærmet seg konsertstart.  Men slik ble det ei – og her fikk publikum nyte en varm, gledelig, glad gjeng med masse dans og humor.

Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Årsaken til den tilsynelatende magre starten var at de mange frivillige som skulle høre Tassili spre varme og glede, nettopp da var opptatt med å feire seg selv  og festivalsjefen – som etter i år takker for seg selv i den rollen.

Da disse vel kom kunne festivalsjefen fortelle at bandet Tassili hadde det så morsomt backstage at hun nødig ville avbryte dem og sende dem på scenen i full fart.

Men vi ventet. Festivalsjefen tok av seg skoene, slik tradisjonen har blitt, og så kom bandet på scenen søndag kveld, klare for et verdig punktum av årets 15.nde utgave av Norsk Litteraturfestival.

Vel verdt å vente på !

Tassili ble startet av Aissa Toby og Ketil Kielland Lund. De to er fortsatt sjefene, men har nå blant annet med seg Aissas bror Abderrahime Tobi, Kossa Diomande, Olav Torget og i kveld også en Jens og en Ivar.

Med røtter i marokkansk musikk, transemusikken gnawa (resultat av møtet mellom islamsk sufi, vestafrikanske tradisjoner og berberne), jødisk, arabisk og andalusiske folketoner inntok Tassili scenen. Ja, også litt vestlig fele da!

Det gikk ikke lang tid før de også hadde fått publikum opp av stolene og til dans.

– Ikke vent til femte sangen, dans nå, sa Aissa som varmet opp publikum med humor og glimt i øyet.

Store Norske kan fortelle oss at ’Tassili’ er et høydeplatå i det sentrale Sahara, i det nåværende Algerie hvor det i 1933 ble funnet huler som viste seg inneholde billedserier fra yngre steinalder til Kristi fødsel og er på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Kamelen og den andalusiske skjønnheten

– Jeg roper på kamelen min’, sa han. Muligens var det en oversettelse av hva han sang, for den teksten forstod jeg ikke. Publikum smilte.

– Jeg savner varmen, sa han litt senere. Og publikum smilte enda litt varmere. Og selvsagt ble publikum litt i fyr og flamme over rytmene som ble spilt.

– Det er hva det utgir seg for å være, sa en publikummer med henblikk til  lydbildet. Jeg tror det var mere enn som så. Det er i alle fall noe av det morsomste musikalske jeg har hørt. Og passe krevende. Men det bør en vel forvente når det er transemusikkinspirert –transemusikk tradisjonelt brukt i healing i Nord Afrika.

Da Aissa skulle forklare en jødisk sang om en andalusisk skjønnhet og beskrev de vakre sorte øynene og de sammenvokste øyenbrynene, humret det bredt i salen.

– Jeg forklarer dårlig, sa han. Men undertegnende kan avkrefte forklaringen var dårlig: det var heller det at den beskrev et skjønnhetsbilde annerledes enn det med nappede øyenbryn her til lands i dag.

Blyg ?

Er det noen som tror at litteraturinteressert publikum er blyge så burde de tatt en titt inn i denne salen i kveld. Da ekstranummeret skulle spilles, og Aissi fikk oss å hoppe og klappe, ble jeg latterfullt tenkende på en gang jeg var med på såkalt ’aktiv meditasjon’.

Det var en times kontinuerlig hopping og hoiing, klapping og aldeles ganske i slekt med denne transeinspirerte musikken vi fikk oppleve fra Tassili.

Og for et energikick det var. Både aktiv meditasjon og Tassili!

Morsom avslutning

Det var en virkelig morsom konsert, en opplevelse å ha værte med på  – og noe som burde nådd et større publikum enn det gjorde. Disse karene vil måtte kunne være festmakere hvor enn de måtte opptre.

Og dermed er en knapp uke med 400 forfattere rundt hvert hjørne, på hver kafe, hvor enn en har snudd og vendt seg på Lillehammer over. 200 programposter er gjennomført.  For 15.gang.

Og festivalsjefen leste diktet hun også brukte i åpningsforestilingen (Arne av Bjørnson) – derfa:

’’Våren er vakker for den som lenge har hatt vinter’’.

 

Saken var først publisert på FM (2010)