Forfatteren bak blant annet «Garp’s bok», «Hotel New Hampshire», «Siderhusreglene» og «Sirkusbarn», dro sammen med Bokbad-dronningen Anne Grosvold 600 publikummere til Maihaugsalen fredag kveld.

Tidligere på kvelden hadde forfatter Lars Mytting lest Jon Ewos foredrag om John Irving, eller rettere; om Ewos Irwing.  Ewo selv var forhindret fra å delta, men om lag femti publikummere så ut til å gledes ved Myttings fremførelse.  Fortellingen var underholdende og illustrerende.  Den omhandlet dog i store deler Ewo selv likeså mye som Irving.

I Ewos fortelling fikk vi å vite (om Irving):  

• Skal ha sagt at «Ikke all erfaring kan erfares lovlig».

• At bryting har vært en viktig del av hans liv –og at han har kommet tilbake til trenerens ord om at at «Talent er  overvurdert, du må bare jobbe hardt», og at han trener to timer per dag.

• At Irving skriver i et spenningsfeltet mellom det å skrive om personlige tema og det å skrive fantasi. At han har et eget øye for detaljer.  At en tror det en leser er normalt helt til en legger fra seg boka og tenker etter og ser at detaljen er bisarre.

• At Irving er dyslektisk og at han tidlig fant ut at han bare måtte bruke mere tid enn andre for å få det til rett, at han har en kjærlighet til ord og at det å skrive for han handler mye om revisjon og redigering.

• At Irving debuterte 26 år gammel.  Gjennombruddet kom som 36-åring med boken «Garps bok».

• At han aldri kjente sin biologiske far og at hva hans frittalende mor ikke sa, var viktig. At han fantaserte om hva som kunne være historien bak denne faren som han aldri fikk høre om. At hans mor ga han bunke med brev fra faren hvor faren ønsket kontakt med han, da han var  blitt 36 år.  Og at han først 56 år gammel tok tak i historien for så å oppdage at faren var død fem år forut.

• At Irving dro til Europa og Wien spesifikt, for å lære å være en outsider og ble oppfordret til å omfavne melankolien når hjemlengselen meldte seg, møtte bjørn og møtte sirkus. At disse  gjengangerne (Wien, bjørn, merkelige ulykker…) i hans fortellinger, er rekvisitter eller baktepper.  At temaene er paralleller til tema som det amerikanske samfunnet har vært opptatt av som abort, Vietnam krigen, tro, deltager i eget liv, personlig tap som blir til egen vinning osv.  At han liker forfattere han regner som 1800 talls forfattere.

• At han skriver passe komplisert til at vi blir mest mulig aktivert som leser. At han bruker humor. At han bruker digresjon; somler litt når vi blir stilt overfor livets mangfold, som Ewo uttrykte det.

• At karakterene han skriver om er runde og ikke flate, reflekterte og i kontakt med andre, at de ofte står ved avgrunnen og ofte er avvikere eller tapere.

• At det alltid er flere ting, både livet og døden.

• At han skriver mursteiner.

 

Bokbad med Irving og Grosvold

Med denne beskrivelsen av forfatteren dro vi da til Maihaugsalen for å beskue og lytte på at han selv fortelle om sitt forfatterskap – eller rettere sagt den siste boken sin ’Siste natt i Twisted River’.

Da han var i Norge sist, i 1998, fylte han Rockefeller og uttrykte at han alltid hadde villet bli møtt som en rockestjerne. Også på Maihaugen i 2010 ble han møtt med en lang og varm applaus, og 600 publikum som lo og gjerne lot seg mores av morsomhetene hans.

Grosvold og Irving hadde ikke rukket snakke sammen på forhånd – og da Grosvold hadde introdusert han et stikkordsspørsmål om prosessen å komme i gang med selve skrivingen av boken, pratet han lenge.

Grosvold kunne lent seg tilbake, men meldte seg etter hvert på hvorpå Irving kommenterte humoristisk at han verken skrev korte fortellinger eller snakket kortfattet.

Historien var om hvor han var på vei da han fant den siste setningen til sin nye bok. Og i historien var både han selv og hans relasjon til hans yngste sønn sentrale.

En historie som ga  Grosvold konklusjonen at han var en bekymret og omsorgsfull far – hvorpå Irving selv sa at det nok snarere var et uttrykk for at han var paranoid.

Salen lo hjertelig.

Den siste setningen
Vi fikk høre Irving (født 1942) selv fortelle om hvordan han jobber med bøker: Han har fortellinger i hodet gjerne i årevis og gjerne flere samtidig.

Han skriver når han har historien klar. Det vil si når han har den siste setningen klar. Han sa at han brukte mye tid på denne setningen og så skrev han med utgangspunkt i den. Altså bakfra. Den siste boken hadde vært i hans hode i 20 år når han vel fant den siste setningen, i en Dylan-låt denne gangen, tok det syv måneder å skrive boken ned.

Han sa at han hørte ’’tone of voice of that sentence’’.

Irving fortalte om det å vokse opp med en mor som jobbet ved teateret er og det selv å følge med oppsetninger som ble bygget opp og spilt fra backstage.

Han sier at han har et veikart, en plottet rute som utgangspunkt når han skriver. Og han sa at slik var det også med en del også for 1800-talls forfattere.

Gjentagelser
Grosvold spurte om dette med gjentakelser som han er blitt kritisert for å komme med. Trolig hva Ewo kaller Irvings rekvisitter.

Irving brukte lang tid både på å tenke og på å svare på dette spørsmålet. Han refererte til historiske forfattere som også har hatt innslag som har kommet i flere bøker og sa at han ikke synes dette er merkelig. Så sa han:

–  ’You don’t choose what You are afraid of…’’

– Noe er tvang.  Jeg er arkitekt for bøkene, en byggherre over antall kapitler og slikt. Men jeg planlegger ikke for eksempel at noen skal forsvinne.

– Er det slik at det alltid er en ulykke bøkene dine starter med, spurte Grosvold.

– Nei, men det starter alltid i en handling (action), svarte han. Han sa at det skal være slik at du som leser forstår at noe hender, det har alt skjedd og du er midt i en hendelse.

– ’’Neither children nor future grows smaller’’, sa Irving og pratet om dette.

Han sa at det for han var viktig at personen i boka var 12 og ikke 16, at han var barn, men samtidig prepubertal. At han visste noe, men samtidig ikke var for kjent med det til at spørsmålene ikke ble stilt.

Og Grosvold fikk spørre om sex og hva det var med denne kokken gjorde at kvinner falt for han. Irwing smilt og Grosvold måtte selv trekke slutninger.

Digresjoner og forutsigbarhet

– Jeg blir lett sint, sa Grosvold og Irving svarte at han hadde forstått det, hvorpå salen lo.

Grosvold fortsatte, med referanse til boken, om frustrasjon over hva som skjer/ikke skjer og så sa hun; men så glemmer jeg det!

Irving kommenterte: – Jeg glemmer ikke.

Så fortalte han om hvordan han bevisst bruker digresjoner i historien:

– Når jeg vet at leseren er opptatt med å tenke på noe, så kommer jeg inn med noe annet.

Grosvold spurte da:

– Men om jeg ikke tenker på det du tror jeg tenker på, om du tar feil da?

Irving svarte langt og fortalte om prosessen hvor minst 10 personer leser manuset opptil flere ganger, og hvor han noterer seg hva de kommenterer.

Det virket ikke som han var redd for å skulle ta feil. Irving fortalte nøye om hvordan han har det; leseren må gjerne gjette seg til 80 % av hva som kommer til å skje.

– Men jeg må beholde noe for meg selv.

Irving sa at historiene å være motiverende; det må være noen i trøbbel og du må se trøbbelet komme for at du skal bekymre seg.

-’’It is not good idea to keep a secret from a child’’, sa Irving og snakket om hva dette gjør med barnet også når barn en gang får vite sannheten.

Angst og paranoia

Med skjemt om at angsten og paranoiaen må følge han videre, og ønske om at det ikke må gå 12 år før han kommer tilbake til Norge igjen, avsluttet forestillingen.

 

Saken var først publisert i FM (2010)