Peer Gynt-forestillingen ved Gålåvannet har siden 1989 blitt sett av tusenvis. Noen har fått med seg alle årene, men det er alltid noen debutanter blant Peer Gynt-publikummere sent en sensommerkveld til fjells.

Peer Gynt Stemnet 2011 fra 3. – 14. august, Vinstra/Gudbrandsdalen.
Tekst og bilde: Elisabeth C. K. Reitan 

Denne lørdagskvelden var det 2.300 personer som hadde funnet veien til friluftscenen på Gålå, og som spent ventet på denne sagnomsuste forestillingen.

Stemnet, med knutepunktstatus, har mer enn Ibsens teater om Peer Gynt. Det er sang, fjellturer, eget for barn, billedkunst, og akademi som i år hadde tema; ‘Å forløyse ein draum’.

Peer Gynt AS ønsker å stimulere til refleksjon –over hvem en er.

Forestillingene spilles åtte dager. Nå gjenstår 10. til og med 13. august 2011.

Første gang jeg så forestillingen på Gålå, ble jeg bergtatt av scenesettingen, kulissene og stemningen.

At det blir mørkere, de vakre fjellene, vannet og trærne. Lukten av natur. Og det som jeg glemmer fra år til år. Regnet!

Denne lørdagen, i 2011, ble himmelen mørkere nært pausen. Det står fint i stil med stykket som også mørkner. Men så braket det løs et regnvær som ristet meg løs fra illusjonen om at det var regissøren Hugnes som hadde arrangert himmelen så effektfullt.

Det øste, pøste, høljet, bøttet ned. Og regntøy til tross: vått er vått men en berges av rådet om ‘’ull nest til kroppen!’

Årets Peer Gynt forestilling.

Peer (Dennis Storhøi, bildet.) var munter i lørdagens forestilling. Jeg er noe usikker på i hvor stor grad publikum medvirket til dette. Publikum klappet og fniste og lo godt innimellom.

Alvoret ble ikke så alvorlig når situasjonskomiske blikk farget responsen. Når Peer sier ‘det er en prøvelse’ – og regnet høljer ned, DA er det regnet og ikke livet eller skjebnen som er i fokus. Og Peer smiler dyvåt.

Solveig (Ingeborg Schübeler Gillebo) var av den mer pågående og intense typen i år.

Jeg merker at selv om det har gått ett døgn siden jeg så forestillingen, er nettopp denne karakteren noe som utfordrer meg i mitt bilde av hvem Peers Solveig var/er. Men ‘Solveigs sang’ fremførte hun tydelig og vakkert og viste klart at hun er profesjonell sangerinne (opera).

Ingen Peer Gynt uten Mor Aase (Ellen Horn).

Scenen mellom Peer og hans mor er hjerteskjærende, og med bakteppe av Ellen Horns refleksjoner til Aftenposten om at hun ser Peer Gynt i nytt lys etter 22. juli-tragedien, så fulgte blikket mitt Mor Aase ekstra i år.

Jeg kunne ikke se om årets Mor Aase var mere bestemt, mere oppgitt eller … Om noe var annerledes enn jeg husker Mor Aase sist, så var årets mere myk, kanskje mere ydmyk.

Den Grønnkledde er vakker, så blir hun stygg, Styggelig stygg.

Charlotte Frogner spilte rollen, og hun spiller den godt. Både rollene som ‘Ingrid på Hækstad gård’ (gardsjente Peer leker med), ‘Den Grønnkledde’ (Rondens datter som Peer leker med) og ‘Anitra’ (som lurer Peer for penger i Marocco) spilles av Frogner.

Dette er de rollene Mari Maurstad spilte tidligere. Nå, sesong 2 for Frogner, har hun tydelig funnet litt av seg selv i hver av karakterene. For lekent spilte hun dem.

Teksten kom imponerende tydelig fram i år, av alle. Oppsettingen på Gålå har noen godbiter i Prestens tale, Knappestøperen, han med hoven som MÅ oppleves sen kveldstid til fjells.

Det er DA du forstår lettere hva Peer måtte forholde seg til etter hvert.

 

 

Sak først publisert på FM (2011)