– Dette må være en verdenssensasjon. Ikke tre, men seks tenorer på samme scene, sa konferansier og kunstnerlig leder Bjørn Simensen. Konserten i Hamardomen lørdag kveld var Flagstad festivalens feiring av Jussi Björlings fødselsdag.

På Kirsten Flagstad festivalen: Tekst og foto av Elisabeth C. K. Reitan

Han ville fylt 100 år dersom han fremdeles var i live.

Programmet bar naturlig preg av en del Björlingsk og svensk. Det var enormt!

Før pausen var det 12 sanger og etter 11 sanger og en da capo. Tenorene sang hver til akkompagnement av pianistene Tore Dingstad og Helge Ivju. Tenorene var Markus Pettersson (Sverige), Gardar Thor Cortes (Island) –karakterisert som ’å se ut som Brad Pitt og synge som Pavarotti’, Thomas Ruud (Norge) – som ble møtt med enorm jubel, Tuomas Katajala (Finland) –med egen ambassadør til stedet, Gong Yinjia (Kina) som kom til Sverige på grunn av begeistring for Jussi Björling. Den danske bidrasyteren Peter Lodal ble syk i aller siste liten og sporty hoppet Nils Harald Sødal (Norge) inn.

Hamardomen kan være utfordrende klangmessig.

Sødal kontrollerte dette nydelig. På ett eller annet vis ventet han til lyden var klar med å avslutte. Han sang til publikum og virkelig så på dem.

Hamardomen var så spekkfull som jeg aldri har sett den.

Der var en busslast fra Oslo, Finlands ambassadør Maimo Henrikssom (som ifølge CV var pressesekretær 1987-1991 for Savonlinna Opera Festival), festivaldeltagere og massevis av andre publikummere. Stemningen og humøret var god,  og ble aldeles fantastisk etter hvert som den ene etter den andre tenoren entret podiet.

Et entusiastisk publikum og blide arrangører ble servert kvalitet og lot seg raskt venne til det.

Da andre del skulle starte og det som Simensen sa «var klart for opera», var fallhøyden stor.

Og visst klarte de å heve taket ytterligere noen hakk. Da Gardar Thor Cortes ble introdusert å skulle synge en sang med hele 9 høye c, gikk det et sus gjennom publikum og vi var nok mange som etter hvert undret om glasskonstruksjonene vi satt innenfor egentlig var de rette veggene for slike aktiviteter.

Regnet strøk langs tak og vegger og en fugl hadde også denne gangen egen konsert i lokalet. Det gjorde ingenting.

Tenorene syntes ha blod på tann og da avslutningsnummeret var sunget, måtte det synges da capo.

– Det passet seg ikke at kun en skulle avslutte, ble det sagt. Derfor ble det da slik at de sammen sang klassiske Nezzun Dorma (Puccini). En fantastisk opplevelse. Dersom du ikke var der så vet du ikke. Enormt. Og morsomt.

Også søndag 19. er det opplevelser under Flagstadfestivalen. Avslutningskonserten i Vang kirke tegner til å bli et morsomt stykke kunstnerlig stilblanding av poesi, orkester og ulik sang.

Fristende!

 

Første gang publisert i FM (2011)