peergynt-gala782009-249

Med hopp og med sprett, med dans og med kast underholdt de oss denne tidlige høstkvelden. Det var noe godt over skuespillerne, de lyste av formidler og  arbeidsglede.

Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan
Dennis Storhøi viste at han har fått sin Peer under huden.  Både første del som spilles på lokal Gudbrandsdalsdialekt og andre del på bokmål, gikk i år like lett. Det virket som om, hadde stykket gitt rom for det, så hadde han kommet med flere historier om skrømt og fanteri enn manuset hadde. Hvorvidt det hadde med fremføringen å gjøre, tekstens innhold eller språket i seg, så ble andre delen noe mer høytidlig. Så er det da også da at Peer møter seg selv og det livet han har levd.

Silvia Moi var en kjærlig og lite forknytt Solveig som sang så vakkert at utescenen på Gålå denne høstkvelden, ble en  operascene, et lille Metropolitan.

Det var også  en varm og kjærlighetsfull mor Aase (Ellen Horn) vi fikk se.  Jeg snakket med en publikummer som hadde sett forestillingen hvert år (20 år!!) –og han sa at dette var det beste han hadde sett. Og han var svært fornøyd med mor Aase.

Pia Tjelta spilte Anitra og det er ikke tvil om at hun spilte rollen godt. – Bare Peer lot seg lure.

Mari Maurstad var god og ingen kan hvine slik av kåthet og fryd så publikum ikke kan holde seg for å le.

Amatørene og statistene, i antall som i en spillefilm ble det sagt, gjorde også en strålende innsats. Og musikerne, i år under ledelse, men også dirigert av O. K. Ruud, ga velklang av ypperste klasse.

Alt det vi ikke vil være?

På foredraget på scenekanten før forestillingen, fikk vi høre om Ibsens skriveprosess med Peer Gynt. Han som fortalte (og som jeg dessverre ikke husker navnet på) sa at vi gjerne lar Peer Gynt være alt det vi ikke vil være.  Men den som gå fra forestillingen i den tro at dette gjelder de, de en ikke vil være lik, så har en misforstått.  Ibsen selv skal ha sagt at han slet med deler av historien mens han skrev nettopp fordi det angikk på tross av ønsket om ikke å skulle være slik.

Kulissene Vårherres lyskaster blennet meg noe i første del av forestillingen, men hvem klager over det når det er den som skinner. Skumringen som etter hvert kom er de mest fantastiske kulissene du kan forestille deg.

Naturen Naturen har vært gjennomgangstema for Peer Gynt stevnet på Vinstra i sommer.  Har de da også beveget seg over mot det mystiske magiske med det ? Peer synes i alle fall truffet av trolleri fra både den Grønnkledde, Knappestøperen og  den gamle Dovregubben .  Så har da også Presten tale, TidarÅ, og da også klassiske Peer Gynt, alle utfordret oss ved å vise livets skygge og framside.

 

Saken var først publisert i FM (2009)