Hva har et black metal band på en litteraturfestival å gjøre? Jo, det er en ting at dette var kunst, men i sammenhengen er det desto viktigere ; dette er poesi, om ikke romantisk og søtt, så iallefall sanselig.
Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan
Jeg forstod ikke alt som ble sagt eller vist, men jeg oppfattet at de ville si noe om tilgivelse.
Vi ser film og bilder; musikerne er statister i den visuelle framføringen.
Vi hører musikken.
Vi kjenner vibrasjonene langt inni beinmargen.
Vi merker hårene reise seg på armene, – og på personen ved siden av.
Vi lukter kanskje ikke så mye, skjønt en tettpakket Maihaugensal gir rom for lukt av mennesker.
Vi merker forventningene. Dette er stort. For mange. Veldig mange.
Vi sanser.
Jeg skal ikke gi meg ut for å kunne noe om denne musikkgenren .
Vel hjemme etter konserten sjekket jeg Wikipedia for å finne ut mer om dette bandet, som til tross for stående applaus ikke hadde ekstranummer på repertoaret. Et band, med oppstart i 1993, som ikke har spilt live på 15 år!
Og et band som har tatt black metal mot electronica, laget filmusikk til «Svidd neger», «Salto, salmiakk og kaffe», «Uno», samt den svenske filmen «Lyckantropen»… og altså tilbringer tiden i studio fremfor på scenen.
Vel verdt å være tilstede på konserten, med andre ord.
- Ulver spilte på Norsk Litteraturfestival, som arrangeres på Lillehammer 26.-31. mai.
Saken var først publisert på FM (2009)
Hva synes du ?