På Hamar har festivalen oppkalt etter Norges, muligens verdens, største dramatiske sopran Kirsten Flagstad festivalen åpnet for 6. året på gang. I 2013 er det 100 år siden hun debuterte på scenen og neste år er det 50 år siden hun døde. Kirsten Flagstad var Norges første operasjef.

(For å unngå enhver misforståelse. På bildet er operastjernen Elisabeth Norberg-Schulz)

Festivalen lever i spennet amatør- profesjonell, lokal og internasjonal. Den har funnet en mal å levere etter som også i år favner formene sang, kor, orkester, billedkunst, teater, foredrag, film, kirke og gudstjeneste, bar og vin. Programmet har eget for barnehagebarn og for målgruppen til den kulturelle spaserstokken.

Arrangementene gjennomføres i lokaler fra Domkirke-ruinene, på barer, i kirker, museum og til banklokaler.

 

Den planlagte seilasen på Mjøsa rant vekk i flommen.

Elizabeth Norberg-Schulz (bildet) ga i fjor fra seg rollen som kunstnerlig leder til Bjørn Simensen. Gjøril Songvoll overlot lederfunksjonen til Jarle Flemvåg. Musikkens Venner står fortsatt bak festivalen.

Fra årets program bør konserten til minne om Jussi Björling nevnes. Til denne er det seks tenorer fra seks land (Norden og Kina) som lørdag kveld skal fylle Hamardomen. Mezzosopranen Ingebjørg Kosmo skal sammen med pianisten John Lill fremføre Liszt, Brahms, Chopin og Wagner.

Avslutningskonserten søndag ’Brahms møter Prøysen m fl’med blant annet KORK er noe som i programmet omtales som  «noe du garantert aldri har hør før!’’

 

Mesterklasse

Norberg-Schulz har ikke gitt fra seg Masterklassen. I år var det Bernt Ola Volungholen, Gunnar Andor Nieland, Siri Kval Ødegård, Eigil Solberg Smørås, Eivind Kandal og Tone Østli som fikk delta.

Dette foregikk på Hedemarksmuseet og var åpent for publikum. I 14 dager har disse seks sangerne intenst innøvd på utdrag fra Elskovsdrikken av Donizetti som de lørdag skal fremføre på Gregers pub i Hamar. Klokken 12 fredag kom lærer Elizabeth Norberg-Schulz og Mester-klassen begynte en siste treningsøkt som varte i syv timer lite avbrutt av pauser.

Jeg kommer inn ’bak scenen’ og midt i en øvelse. Publikum kommer og går, alltid via denne døren midt på scenen. Sangerne registrerer at vi er der, vi er velkomne, men de vet at dette er deres tid.

Trygg og rolig sitter Elizabeth Norberg-Schulz på første rad.

Fullt fokus på stykket, musikken og den til enhver tid sanger eller sangere som står fremme og kan bli bedre. Hun sier:

’’Du må tenke deg om hvordan du vil være.’’ ’’Du tenker for mye på stemmen.’’ ’’Du synger for mye.’’

Fulgt av latter viser læreren hvordan en kan spille en grisete gammel mann – selv om en ikke er det.

I løpet av 20 minutter er et kapittel i stykket forvandlet til et teaterstykke hvor den yngste er den eldste og uttrykket taler for seg og gjør sangen morsom.

’’Hvordan står du? – En sanger er en soldat.’’

’’Inn med magemusklene, stram men alltid elastisk’’

(endelig er det bevist det som italienerne alltid har visst, sier hun).

’’Du har c’en: Da må du vise alle tennene i overmunnen. Ja og de nede også. Sånn!’’ – Og mens elevene ler, går hun håndgripelig til verks.

’’Vi tenker ikke ulykkelig, vi føler det. Så føl det.’’ ’

’Unge sangere glemmer følelsen og tenker teknikk. Og da blir klangen stygg.’’

’’Hold på spenningen du har bygget opp’’. ’’Ikke tenk på.’’’’.bare tenk på knappene du skal ha opp. Ja! Der har du det.’’ Eleven ser lettet og noe overasket ut.

’’La det være organisk, få det inn i kroppen og så følger dere Monica’’ (les: pianisten).

Eleven sukker og tar til en gang til. Og det går bra! Norberg-Schulz imponerer med å få fram den enkelte. Hun forteller at det var irriterende å hele tiden bli plukket på selv samtidig som andre aldri ble det.

Men, sier hun, så kom sannheten fram da dirigenten en dag sa at jeg plukker på dem jeg kan jobbe med. Aldri på den jeg ikke kan jobbe med.

Spenningen bygger seg opp. Noen trenger pause. Noen er sultne. Livet er hardt.

’Sier du det?’ elevene lurer på hvem som skal denne gangen og denne gangen og denne gangen… våge å be om å gå videre.

Den siste timen er alt på overtid. Gruppen vandrer ikke lengre. Alle sitter klare for å skvise det siste ut av appelsinen. For å nå fram. Stemningen er spent.

Norberg- Schulz er ikke lengre den ene som dirigerer, leser noter, instruerer. Alle er der, Der! Bena er på gulvet, fokuset på scenen…. Ingen skal svette alene denne siste timen. I løpet av de siste to timene har de blitt en organisme som skal fram; noen puffer, noen springer, noen vil synge sammen med, dele med av sitt…

– «Fem på tolv» er det Eivind Kandal som skal synge alene. Tennene er på plass nå. Og på en to tre er holdningen og kroppen der den skal være. Og det blir bare fint. Norberg Schulz sier han har talent og sier det finnes teknikker. Han takker.

På piano har Monica Tomescu-Rohde sittet. Med stålkontroll, varme lester, lette fingre, smil og engasjement.

Lettet over å komme gjennom,  er det over.

Det er et knapt ett døgn til publikum skal ha klappet etter siste nummer.

De er slitne. Noen sultne. En mammas kamera har sluppet opp for batteri.

Det er glede og spenning. Lørdag er det forestilling!

(Foto: Elisabeth Reitan, Kirsten Flagstad 2009)

 

Først publisert som sak i FM (2011)