Sjarmerende, deilig start på årets Bukta

Ikke mindre enn tre trailere trengtes for å frakte utstyret til kveldens første band til Bukta. – Det er disse svenskene, var det en som sa – og mintes når Kent var i Bukta med eget strømaggregat og greier. Første artist ut, med et utall gitarer, og altså tre trailere, var Lars Winnerbäck. Bukta Open Air Festival 2012 er i gang.

Bukta 2012 – Tekst: Elisabeth C. K. Reitan – redigert fra tidligere publisert sak på festivalmagasinet i 2012

– ‘Skall jag dö, så skall jag ha levat, inte bare hukat mig’, sang Winnerbäck.

Mørke sanger kom på løpende bånd. Tydelige og kraftfullt levert fra scenen. Senere kom låten ‘Jag får liksom ingen ordning på mitt liv’. Halvannen time var ikke ille det, Lasse!

Så var vi i gang. På scenevandring.

Bukta har tre utescener i Tromsøs strandområde. Nordens Paris har to badestrender (brrr kaldt!): Telegrafbukta har den store scenen, og ved siden av ligger Paradisbukta med en scene. Ovenfor strendene ligger scenen Lille Henrik.

Festivalen har også nachspiel på Studenthuset Driv som ligger på ei kai i sentrum. Dagskapasiteten er ca 5000 og pleier ligge tett opp mot dette.

Jeg gleeeeder meg til deilig havsbasert fast food i tre dager: Suppe, pølse, burger, wraps –alt med ingredienser som fisk, reker og hval.

Vi MÅ også nevne resirkuleringsglassene av mais som skal bli til utfyllingsgjord i Paradisbukta og som går med 1 krone pant/per glass til Kafe X i byen (Kafe X drives av tidligere rusmisbrukere.)

Tromsø -måsen sonderer området med en ikke ubetydelig delegasjon flyvere. Folk er flinke til å kaste søppel og ryddemannskapene går rundt med plukkepinnene sine. Det er lite igjen til måsen. Bortsett fra på tørrfisk-feltet!

Med hammer hamres det løs på tørrfisk etter tørrfisk. God til øl, tørrfisken –og så morsomt å banke da! Tørrfisk –gimmicken fremmer smil, gir en liten treningsøkt og medfører taktfast hamring i bakgrunnen uansett hvem som spiller.

Ja, for på Bukta denne åpningskvelden kunne det synes som folk var mest opptatt av å møtes og feste sammen, ikke bare musikken. Fornøyde. Smilende.

Selv om regnet rant fra like etter start til like før slutt.

– ‘Jeg er fornøyd. Målet var å holde meg tørr’, sa ei i busskøen inn til byen.

Det tok liksom ikke helt av på musikkfronten i kveld. Men en liten perle fant vi!

På scenen Lille Henrik fant vi en kvinne og hennes mann som ga oss noe det vil være synd om vi ikke får mere av. To personers bandet fra Brooklyn ‘ She Keeps Bees’ bestående av Jessica Larrabee og hennes bedre halvdel Andy LaPlant. Det er en søt historie om produksjon av skiva på soverommet, kjæresten som lærte seg å spille trommer og nå er trommisen hennes.

Men legg det søte til side, her har vi en STEMME. Litt slik jeg kan tenke meg søsteren til Buffy Saint Marie hadde. Ikke rufsete, men rå, tydelig, sterk og fyldig. Bluesrock på sitt beste!

Ellers så må vi kunne si at kvelden kunne oppsummeres som svenske-kvelden.

Fra Sverige kom både Winnerbäck, The Cardigans, Daniel Norgren og Graveyard. The Graveyard ga hardrockentusiastene litt for øre i kveld. Mer er det ikke å si den om saken.

Så bør vi også nevne de høye og stadig hoppende sekkepipespillende kanadierne i The real McKenzies som fikk oss alle til å sverge på at vi var ‘Bastards’ og vegret avslutte selv om The Cardigans var godt i gang på nabostranda noen hundre meter unna.

The Cardigans startet litt skjevt, men sang seg opp og leverte det vi kjente som For What It’s Worth og Love me. De var den perfekte øremumsen når vi banet oss vei ut til gratisbusser, tiggere, rosablinkende cowboyhatt-selgere og en gutt som solgte hjemmebakte rundstykker med skinke, ost og salat fra piknik-kurven til mor.

Love me, love me…. Two days to go!

 

DAG 2:   SUVERENE THIN LIZZY

Fredagskvelden tok av fra start i Tromsø med dagens Thin Lizzy på scenen. «Come On»! oppfordret vokalist Ricky Warwick publikum. Og publikum var ikke vanskelige å be for hit’ene kom rakt fra scenen – og til et stadig mer begeistret publikum. Allsang ble det. Ikke verst!

‘’There are bands that soundtrack a moment in time and then fade away ingloriously. Then there are those that, long after their demise, retain a sense of immortality. Thin Lizzy lie firmly in the latter camp.’’ Sitatet fra Phil Alexander, er tatt fra i introduksjonen av Thin Lizzy på bandets offisielle webside. Teksten ble skrevet til utgivelsen av ‘Greates Hits CD’’ i 2004.

 

Historien begynte i Dublin i 1969 da to tidligere bandmedlemmer i Van Morrisons band ‘Them’, Eric Wrixon og Eric Bell tok kontakt med vennene Phil Lynott og Brian Downey.

I 1970 kom deres første utgivelse sammen. Wrixon forlot raskt bandet og Lynott fikk en mere sentral posisjon. Bell forlot også bandet i 1974 og ble i noen måneder erstattet med Gary Moore. Etter Moore kom Brian Robertson inn.  I 1972 fikk de være støtteband for Slade.

Bandet ga ut en mengde plater på kort tid. I løpet av tre år hadde de I perioden september 1975 til juni 1978 gitt ut fire album som alle lå på Top 20 listen I Storbitannia. Etter mange turneer i Europa og mange skiver, kom det store gjennombruddet i 1976 med skiva ‘’Jailbreak’’ og singelen ‘Men Are Back In Town’. Antall skiver nevnt på websiden, er 20. Etter gjennombruddet i 1976, dro de til USA for å være støtteband for Queen.

Bandet har hatt sine kamper.

Mens suksessen virkelig slo til, begynte bandet å miste kontrollen. Til tross for dette klarte de i 1979 å gi ut et av de mest suksessfulle album noensinne, Black Rose. Siste konsert ble spilt i Tyskland i 1983. Phil Lynnot, leder I Thin Lizzy, inngikk før han døde I 1986, en avtale med Poludor. Han hadde da jobbet med en del nytt materiale. Alexander skriver at Lynnot sa: «But you have to move on. At the moment I’m really looking at making music where the heaviest rock meets the heaviest dance beats you can imagine. It’s a real hybrid but I reckon that it’s about music without barriers.»

Dagens Thin Lizzy sprer bandets musikk videre.

De doble gitarharmonienene er villig lånt av andre, men låtene  er Thin Lizzyz sine. Det  så ut til at musikerne ikke bare ga jernet men også stortrivdes med verdens beste publikum; de musikk elskende veldig fornøyde nordlendingen.

»You don’t only look good. You sound good too,» sa vokalist Warwick til publikum. Stas!

På Bukta ble det gjort stas på Scott Gorham:

– Vet dere hvem han er? Spurte Warvick. Så vi sang da enda litt sterkere enn vanlig. For  vi vet jo at han er en av mennene bak bandets legendariske doble gitarharmonier.

Om Gorham kan man lese følgende på bandets offisielle webside:

‘’Recalling those early days, Scott said: ÒWhen I came into the band from Los Angeles, Brian Robertson had a very traditional British blues style, and I had a very American way of playing, sounding and thinking, and Phil really liked the idea of melding the two styles. We were never afraid to experiment and try different things, or to do things in different ways. The mantra of the band was that we didn’t want to sound like anybody else.Ó ‘’
Bandets musikk er kjent for alle med sin hardrock sterkt forankret i det melodiøse og tradisjonell keltisk musikk. Låter vi fikk på konserten var slik som ‘Whiskey in the jar’ (en nsuksess åpå 70-tallet, en suksess på Bukta 2012), ‘’Jailbreak’’, “Dancing In The Moonlight”, ‘’Sha la la’’, »Cowboy», »Rosalie», »Don’t Believe a Word», »Waiting For An Alibi», »Killer On The Loose» og »Suicide.»

– “The Boys Are Back in Town” fikk avslutte konserten

Bandmedlemmer

Bandet består i dag av Brian Downey på trommer (var opprinnelig med), Scott Gorham, gitar og vokal (med fra 1974), Darren Wharton på keyboard og vokal (med fra beynnnelsen av 1980-tallet), Marco Mendoza på bassgitar og vokal (med fraa 1996), Ricky Warwick som vokalist og på gitar (fra 2010) og Damon Johnson på gitar og vokal (med fra 2011).

Og om du fortsatt lurer: Konserten var SUVEREN!

Informerte hoder kunne fortelle oss at Thin Lizzy-festen ville fortsette på Bastard Bar i byen senere på kvelden. Med eller uten bandet!

21.07.2012 spiller de i Lappeenranta (Finland), 22.07.2012 spiller de i Oberhausen (Tyskland), 24.07.2012 spiller de i Brondby (Danmark), 06.08.2012 spiller de i Colmar (Frankrike), så følger London, .Polen, Irland, Hellas, Tyrkia, Ungarn,Sveits, Tyskland, Tsjekkia med mer.

 

Lissie – det er jenta si det!

… «Å, jeg var full av dritt og du var drita full», sang Lissie mens både mammaen og pappaen stod blant publikum. Det er ikke hver dag en amerikansk ung blondine går på scenen og synger Jokkes låt. På norsk. Men på Bukta 2012 skjedde det!

Konserten skulle avsluttes med en norsk låt, sa hun. Og vi ble mildt sagt dritspente…. For hva kom nå for pinlige greier. Lissie sa at hun hadde skrevet teksten ned slik den hørtes ut. Og så hadde de øvd. Cirka hundre ganger, fortalte hun. Men nervøsiteten vår kunne vi fint pakke bort, for etter tre sekunder med Jokke’s ‘’Solen Skinner’’ var vi overbevist.

– Dette var jenta si det!

Joda, Lissie hadde overbevist og sjarmert også før hun tok Jokke fatt. Og publikum stod som tente lys og smilte opp mot sjarmisen på scenen. Ganske så uanfektet tok hun av seg plagg for plagg ettersom hun hadde hoppet rundt med gitaren. Den ene radio hit’en etter den andre kom trillende som ‘’Why You Running’’, ‘’When I’m Alone’’, ‘’Everywhere I go’’…..

Og vi måtte så gjerne synge med, så det gjorde vi!

Men vi fikk også en del andre nye låter, kanskje navnløse, men veldig bra. Siden hun ikke presenterte dem med titler, laget vi noen titler selv slik som den coole rocka låten ‘’So What!’’ og ‘’Does Anyone?’’

Med seg på scenen hadde hun Eric Sullivan på gitar, Lewis Keller på bass og trommer (og jammen ta litt sang) og nykomlingen Jesse Gray Siebenberg på trommer og keyboard.

Nykomlingen er nevø av Scott Gorham i Thin Lizzy så denne kvelden ble det ganske enkelt familiegjenforening i Tromsø.

Men to ord til om Lewis Keller som imponerte oss stort der han ubeskjedent var et lite band i seg selv.

‘’Si meg, lar han bass-tromma gå?’’

Javisst! Han trakterte både bass gitaren, jazztromma og sangen samtidig.

Neste stopp for Lissie er Slottsfjellfestivalen i Tønsberg ikveld,  lørdag 21.juli. Gled dere!

 

Dette er fett, rett og slett!   På den minste scenen på Bukta fikk jeg fredagskveldens mest oppsiktsvekkende opplevelse. Det var Kate Bush, Bjørk, Tom Waits og sånne smått mystiske nesten litt skumle gitarriff – alt på en gang! Mara & The Inner Strangeness, You’ve got to be kidding!

Dramatisk og elegant i figursydd knallrød kjole med store sorte knapper og en stemme som fester seg inn i rommene oppi hodet, står frontkvinnen der. Dette er performance og avant garde; så mye mere enn musikken – som i seg selv er nok.

På en knøttliten scene hadde de klart å presse sammen hele bandet som i tillegg til Mara, eller Marita Isobel Solberg som startet det hele for to år siden, består (info om band-sammensetningen er fra NRK Urørt i sommer) av Herborg Rundberg på piano, Arnljot Lindsjørn Nordvik på gitar, Christo Stangness på bass, Stig Arne Sigmund Pettersen og Jonas Karlsen begge på trommer/perkusjon, Eldrin Edwin Elie på trompet og Hanne Skåre koring.

For en stemme og for et potensiale!

Konsertene på Little Henrik og Paradisbukta pågikk samtidig og mange vandret mellom disse scenene og hadde nok også tenkt å gjøre det når The Mono Sapiens spilte i Paradisbukta og Mara & The Inner Strangeness spilte på Little Henrik. Men det var ikke lett å rive seg løs!

Og plutselig var vi midt i ballongleken. En megaballong ble kastet over publikum, som hev seg inn i dansen med å kaste den videre. Jaaa, gøy!

Bandet har tidligere utgitt EP’en »A Dark Place». I sommer kom skiva Red Sounds Whisper med 9 låter. Den ble med hjem på fredag!

En smakebit fra  av »She» får du her.

 

 

DAG 3: Violet Road – på nye veier

Violet Road åpnet lørdagskvelden på Bukta 2012. Klokken 18 en kald og bare litt regnete julikveld. Og du all styrendes tid! Noe har skjedd med bandet.

Gutta spiller ikke lengre bare sjarmerende, nå spiller de faktisk neget bra. Faktisk flere hakk opp fra bare noen måneder tilbake. Her har de fått øvd og spilt mange konserter siden sist. Det merkes.

Bob Hund, bass og bobler

Når Violet Road presenterer seg kommer disse ordene. Det er ‘Bass-soloen’ som de så gjerne vil ha med, og ja, publikum tar imot. Dernest er det om turen med Bob Hund fra Gardermoen til fantastiske Vinjerrock i Jotunheimen tidligere i sommer. Så er det selvsagt såpeboblene som etter hvert sprutes ut på og fra scenen.

Vi hørte dem også på Døgnvill i mars, da de ble introdusert som det heteste bandet i nord for tiden. Det kan være noe i det.

De har spilt for fulle hus i den nordlige landsdelen og nå har de også beveget seg sørover. I april spilte de på noe så eksotisk som Euopean seafodd Exposition in Brussel.

Brødre

Violet Road består av fire brødre og en musikkbror til. Sannsynligvis har du hørt dem: Håkon, Hogne, Halvard og Herman Rundberg og Kjetil Holmstad-Solberg.

Brødrene Rundberg er fra vakre Kåfjord som årlig er vertsskap for Riddu Riđđu og grenser mot Finland i øst. Den femte karen, Kjetil Holmstad-Solberg, er fra Den Blå Byen Sortland, som vi mange forbinder med Sivert Høyem.

– Og du kan neste høre det i musikken. Både den finske melankolien og Madrugada/Høyems voldsomhet. Men, du hører også at her er det mere lek og liv enn tungsinn som formidles. På MySpace karakteriserer de musikken sin som pop med progressiv tvist  og musikken beskrives som melankolsk men ikke dyster.

I 2010 kom «Crazy as can be» og i 2011 kom platen «Violet Road» med blant annet singelen «Can you hear the morning singing». Se her!  I juni kom de med ett singelslipp fra sin nyeste plate.

Vi hadde en hyggelig prat med mamma-og pappa Hognestad i en selvlaget pause utenfor matbodene lørdagskvelden på Bukta.

De så ut til å trives på festivalen –med alle barna på scenen; datteren sammen med Mara & The Inner Strangeness på fredag og guttene med Violet Road lørdag.

Turneliste:

  • 19.+7.12 Vinjerock, Jotunheimen
  • 21.07.12 Buktafestivalen, Tromsø
  • 29.07.12 Sørøyrocken, Sørøya
  • 03.08.12 Frøyafestivalen, Teltscenen. Frøya
  • 04.08.12 Frøyafestivalen, Hovedscenen og øyhopping, Frøya
  • 10.08.12 Varangerfestivalen, Vadsø

Fra scene til scene

Siden 2007 har de fem musikerne i Violet Road vært ‘en av mange» som arbeider med festivalen Døgnvill. Karene takket Bukta for festivalen og for at de får spille. Det er kanskje litt godt også å bare stå på scenen denne gangen.

 

Bjellas univers – i Bukta

Stein Torleif Bjella, poeten med tidsriktig humor og evner å fortelle det store i de små tingene og det lille i de store, har fått tittelen de tause mennenes talsmann. Lørdag kveld stod han stødig på scenen med sin gitar, band og sang visene sine. Det var trøkk og det var en fandenivoldsk poesi.

Bjella fikk Bendiksenprisen fikk  i mai.  Tidligere i år fikk han Spellemannsprisen i kategorien ‘Viser’ for plata ‘Vonde Visu’. I 2011 fikk han Prøysenprisen. Han har gitt ut to album (‘Heidersmenn’ og ‘Vonde Visu’).

 

Det var morsomt å høre på denne snakkesalige representanten for de tause.

I de tre kvarterene han hadde, sang eller pratet han mye om enn ikke hele tiden. Det Winnerbäck viste på åpningskvelden, på svensk, fikk vi på avslutningsdagen altså i Hallingdølsk versjon. Der Winnerbäck sitter mere fast i det tunge, leker Bjella mere med det. Det er lunt, selv om det er aldri så finurlig avslørende.

Noen av sangene vi fikk i kveld var ‘Satan i unge år’, ‘Innegubbe’, ‘Heidersmenn’ og ‘Psykisk kan du vera sjøl’,

Han avsluttet konserten med låten ‘Kalas’ fra skiva ‘Heidersmenn’, som lunt nok slutter slik:
Og mens månen heng og skin
høyre eg at eksen min,
feia bygdisen frå gard og grunn.
Grise-Lars tek Kristiansund.
Eg tenkji; no ha eg jaggu jammen fått det te
ingen eg kjenne er slik dei ska
resten kan drite og dra.
Takk for meg.

Turneliste Bjella

  • 26.07.2012 Rudi gård på Harpefoss
  • 27.07.2012 Trollrock på Beitostølen
  • 28.07.2012 Middelalderuka Kjemhus Gård, Veggli
  • 14.08.2012 Ranglerock på Brune
  • 17.08.2012 Parkenfesten i Bodø (utsolgt)
  • 18.08.2012 Pstereo i Trondheim

 

 ÅREST BUKTA INNFRIDDE!

En fuktig helg er landet. Bukta 2012 hadde et godt sammensatt program, hvor det innimellom musikk var sceneschow som ga valuta for pengene. Lørdag kveld må Wolfmother få førsteplassen i så måte.

De australske rockerne i Wolfmother er energiske og morsomme, og ville ikke slutte å spille. Det var headbanging og trommer, gitarer og bass og  selvsagt en av deres aller mest populære låter ‘Woman’!

 

Også den coole double neck-gitar gjorde susen. Yeah!!

Publikummerne hadde litt blandede inntrykk av hvor spennende det var, men slik er det. Jeg likte det.

Her kan du følge bandet på Twitter.

 

Bukta 2012 hadde noe for så mange. La oss nevne noen av høydepunktene vi ikke har skrevet om:

Fredagskvelden ble kronet med Sivert Høyem på den store scenen.

Og da var de med dragning mot det mørke og forførende veeeldig fornøyd, for Sivert var kjekk han.

Fredag fikk vi også med oss The South i Paradisbukta.

Dette melodiøse litt rock-pop’ishe som fikk meg til å huske en opptakskassett jeg fikk på slutten av 1980 tallet da gitarkjæresten til ei venninne skulle dele litt med av sånn musikk han hørte på, de store rockebandene. Det unge bandet som med sine to album og sin samspilthet høster lovord over det ganske land med sin miks av vise, rock, soul ja endog jazz, gjorde en fin jobb. Dette er slik musikk som er god uansett hvilken musikk du vanligvis liker. ’’Can not find my way back home», sang gutta som helt klart koste seg sammen.

Fredag fikk vi også et morsomt møte med amerikanske The Jayhawks på storscenen i Telegrafbukta.

Ujålete og sjarmerende og noe som enten var surt, eller bare litt skjevt, men alldeles 100 %.

The Nomads, de svenske garasjerock-gutta som har holdt på siden begynnelsen av 1980 tallet, entret også scenen i Paradisbukta fredag.

Inntrykkskvoten var muligens ganske fylt da og det skulle kanskje krutt til for å imponere u.t.

Moddi spilte på scenen på Little Henrik lørdagen.

– Vi er nok ikke et typisk festivalband, sa gutten med englehåret, sjarm-stemmen, trekkspillet og strikkagensern. Men likefullt; det var lange køer og nesten venteliste av folk som ville inn på området og høre og se. Han er fin og finurlig, det er ikke til å komme fra.

Som i fjor var det historisk sus på avslutningsdagen. I fjor var The Pussycats som entret storscenen.

I år fikk bandet Erter, kjøtt og flesk avslutte i Paradiskbukta før Åge Aleksandersen og Sambandet avsluttet på storscenen i Telegrafbukta.

Erter, kjøtt og flesk er et band fra 1971-1975 og har den umiskjennelige herlige blandingen fra den tiden. Inspirert av hardrock, klassisk og folkemusikk. Og selvsagt politisk oppvakte tekster. Det rykket i foten og var festlig!

– ‘Nå er det bare nån tima igjen, så e d 22.juli’, sa Åge.

Han sa at ‘såran e itj grodd’ og ba publikum synge for seg. Folkemengden forandret med ett karakter. Alvoret var der. Folk sang, godt ledet av Åge og Sambandet. Åge sa enkelt ‘tusen takk’’ og konserten kunne fortsette. Folkemengden var igjen i feststemning.

Det var dystre spådommer om været denne lørdagen. Men så ille ble det ikke og publikum sviktet ikke heller.

Eventuelt var vi nå så nedkjølt og tilpasset etter to dager, eller så gjorde det ganske enkelt ingenting med litt vær. Småyr, -det tåler vi!

Takk til Tom som lånte meg proffe ørepropper. What a difference! Takk til Karina som fant svar på alle mulige slags spørsmål. Takk til publikum som er så blide når det er Bukta at det bare er å takke og smile tilbake.

Og takk til Bukta-gjengen som har gjort en formidabel jobb.