Allen Toussaint.

Det er navn vi kjenner og det er navn vi bør kjenne. Allen Toussaint er et slik vi bør kjenne. Han  hadde sin storhetstid  på1960-70 tallet. Navnet klinger av musikk-historie og det er nesten litt skummelt å skulle skrive noe fra denne konserten. Lovord hagler nemlig rundt mannen som fikk terningkast seks i Dagbladet da han gjestet Oslo Jazzfestival i 2011 og i 2007 gjestet han Moldejazz med ingen ringere enn Elvis Costello.

Vi snakker soul, vi snakker r&b, New Orleans… vi snakker stor sound.

Vi snakker om mannen som produserte Labelle’s «Lady Marmalade» (med teksten ‘Voulez-vous coucher avec moi (ce soir)?’) i 1974.

‘There’s a party going on’ -sang mannen som startet konserten med et potpurri av låtene sine. Band som Rolling Stones, The Who og Robert Plant/Allison Krauss har spilt låtene hans og han har blant annet samarbeidet med Paul Mc Cartney, Elvis Costello og Eric Clapton.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke kjenner Toussaints stemme selv om noe av musikken hans er kjent. Så det var med spenning, og forventning, jeg møtte opp på Dokkhuset. Jeg er nok ikke alene om mitt forhold til Toussaint. Men på Dokkhuset tror jeg det hadde dukket opp en del med litt sterkere bevissthet om han enn hva jeg blar opp med.

Det virket slik –både på stemningen og på aldersgruppen. Det var bemerkelsesmessig mange eldre og jeg vil anta at snittalderen ikke var langt unna 65 år. Og stemningen… Når mannen kom på scenen var det helt klart, dette var en konsert, ikke for damer under 40 samme hvor jazzelskende vi kan være, men for så mange mange andre. Og med et så godt voksent publikum, og anslagvis 400 solgte billetter men kun om lag 100 sitteplasser, så ble det kleint. Sponsorstolene til Ernst & Young stod lenge og smilte ertende mot publikummere som skuet etter ledig plass. Så satte heldigvis eierne seg.

Svette av varmen og småleie etter å ha stått tett, når Toussaint kom på scenen, jublet folk.

Den fargerike mannen bar en jakke som i seg selv er verdt et kompliment. Og publikum jublet. Ja, har jeg sagt at de jublet? Det gjorde de. Ei eldre dame klev opp på scenen for å knipse bilde tett på, og da det var gjort, ga hun tommelen opp.

Det får være opp til kjennere å komme med superlativene og analysene. Jeg tror dette var stort. For meg var det interessant, men ikke spennende nok og vi skulle dessuten videre til andre arrangement så vi forlot festen etter 45 minutter.

Dokkhuset ligger fint til ved Solsiden i Nedre Elvehavn i Trondheim. Det er en scene for i hovedsak jazz og  kammermusikk. Det er et fint, moderne og hyggelig bygg som jeg gjerne kan tenke meg å komme tilbake til –men ikke med 400 hundre sittetrengende samtidig.

Konserten var en en del av Olavsfestdagene 2012 i Trondheim.

 

sak tidligere ikke publisert  skrevet for FM i 2012