– Sov godt, sa en fornøyd og fornøyelig Aasmund Nordstoga da han gikk av scenen for andre gang. Dette var en suveren avslutningen av årets Prøysenfestival.

 

Prøysenfestivalen 2012, Blåklokkevikua 2012. Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Mandag kveld (23.juli 2012) var det 98 år siden folkedikteren Alf Prøysen ble født på husmannsplassen Prøysen.

Årets festivalen ble avsluttet med bursdagsfeiring og en flott konsert, levert av Aasmund Nordstoga.

Årets Prøysenpris gikk som kjent til Dum Dum Boys. I fjor var det Bjella som fikk den og listen bakover teller mange kjente norske visenavn helt tilbake til Øyvind Sund som fikk den i 1974.

Men, i kveld, etter 10 dager med liv og røre i Prøysens barndomsrike, var det sangmannen og bonden Aasmund Nordstoga som skulle få lande det hele.

Han har en suveren måte å introdusere låtene på, Aasmund Nordstoga. Det er lite unødig prat, alt virker som nødvendig informasjon.

Konserten varte om lag 90 minutter og de omlag 300 som var samlet på husmannsplassen, syntes trives godt i det fine fugleberget (amfi) som en kunne sitte på. Mange av låtene vi fikk var fra skiven ‘Friar’ som kom i 2010, men også noen fra ‘Ein Visefugg’ fra 2009.

Og  som Nordstoga selv presenterte låtene, så ville det handle mye om frieri, før, under og etter.

Prøysens rike

Når du kommer kjørende langs E6 inn i Hedmark nordfra, kommer du raskt til Prøysenhuset. Det er et kulturhus fra 1997 som er senter for Prøysenfestivalen Blokklokkevikua, men også et helårsåpent kulturhus med mye aktivitet i Prøysens ånd og inspirasjon.

Huset ligger ‘100 minutter fra Oslo’ som det står i presentasjonen av huset. Hvis du går halvannen kilometer lengre innover finner du Prøysenstua (som for øvrig også sees fra E6), stedet der Alf Prøysen ble født og vokste opp.

Til utekonsert

Vi parkerte ved Prøysenhuset og gikk i flokk og følge mot stua. Det dufta fullvoksen sommer av gresset og blommene langs vegen. En fantastisk gammeldags veg uten antydning av asfalt.

Grå skyer til tross, det kom ikke en dråpe. Istedenfor kom lyset på himlingen før det mørknet på riktig og vi skulle hjem.

Musikerne

Sangeren og bonden og broren til han med den ‘hylande grisen’ og ‘ein farfar i livet’, hadde med seg fem glade musikere på scenen. John Vinge (trekkspill, autoharpe, trøorgel), Jørund Fluge Samuelsen (munnspill og sånt), Daniel Sandén-Warg (feler, munnharpe), Åsmund Rustad (gitar’ish), Sondre Meisfjord (kontrabass). Nordstoga, med familiehistore i Ringsaker fikk raskt opp temperaturen med ‘Da Lars ville gifte seg’ , Ole Tveiten, Gamalkjærast (‘dei har vorte så gamle når ein møter dei. Åja, det er derfor det heitar gamlekjærast…’), ‘Bukkevisa’, ‘Katta satt ‘pund ommen og spann’. Også ei Prøysen vise kom med da han sang Koleravisa (den om kallen som var skinndød).

På vakre ‘Vinden Rider’ av Jens Gundersen ville han ha oss med på refrenget:

Noen kommer. Noen går.
Noen dør i livets vår.
Stjerner lyser hvite.

Siste vers:
Livet vever på sin vev.
Hva du gjorde, tenkte, skrev:
Alle ting i veven står.
Livets skyttel går og går.
Og stemmen til Nordstoga er i denne sangen bare så dyp, snill og vakker en kan ønske seg!

– Dere aner ikke hvor fint det er, å stå her når dere synger!

 Slikt liker vi å høre. Da har vi fått gitt litt tilbake.

Så fikk vi ‘Maren i myra’ og så var det nesten slutt.

Etter avslutningsapplausen fikk musikerne først hvert sitt jordbær på strå (ingen blomsterkvast altså). Så fikk vi ‘Det er det samme hvor jeg havner når jeg dør’.

Det var kanskje ikke akkuraten låten å roe ned stemningen som fortsatt var på oppadgående, med.

Riktig observert konstaterte Nordstoga at vi trengte noe å roe oss ned med og inviterte oss derfor til å synge med i ‘Blåmann Blåmann, bukken min’.

Da var det tid for oss og festivalen å ta kveld og håpe at Blåmann kom hjem til slutt – for det spirer og gror fint i vise-landet.

 

Saken først publisert på FM i 2012