Jeg var ikke forberedt på å bli SÅ begeistret. Ridderturnering høres jo så eventyraktig og barnevennlig lekent ut, ikke spennende og fascinerende.

 

Olavsfestdagene i Trondheim 2012 – tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Ridderturneringer er ikke nytt verken på  Olavsfestdagene eller i byen som sådan. Ytre Borggård var et sted hvor slike holdt sted. Presseansvarlig for Olavsfestdagene, kunne opplyse om at siste ridderturnering foregikk der i 1450.

Men vi var altså på tur på ridderturnering, en av de varme sommerdagene i Trondheim, i 2012.

Anslagsvis 5-600 små og store satt forventningsfullt på tribunene sammen med oss. Jeg var som sagt, naiv nok til å tro at vi nå skulle se noen leke seg på grusen nedenfor.

– «Hei små og gærne unger og dere med litt hvitt i skjegget», sa Herold og hjalp oss å få på plass jubelropene.

Året er  1370, sa Herold (Herold er han som forklarer og holder oss oppdatert, ‘speaker’ vil vi kanskje si i andre sammenhenger).  Kong Håkons VI’s far (Magnus) var tatt til fange og nå trengte kongen de beste ridderne som var for å fri sin far.

De våpenføre ridderne i bispedømmet vil vise sin duglighet for kongen når han kommer til Nidaros, og det arrangeres derfor en turnering hvor de kan få vist seg fram.

Så langt er det historisk og litt eventyr.

Foran oss er det sprell levende hester og riddere som kan få enhver jomfru i nød til å dåne.

Det er profesjonelle riddere. Og hør nå bare her:

Det tar 1-1,5 år å lage en rustning! Det klirrer når de rir. Og når de presenteres høres det ut som rollelisten i en storfilm; her er en fekter, en ride instruktør, en hestetrener, en yrkesoffiser,  en kurator (!), en VM medalje eier, en it-mann…

Det vi fikk se var en Dyst.

Det betyr at det er kamp mann mot mann, ridderne rir mor hverandre med tre lanser (dvs tre ganger). De får poeng for treff, minuspoeng for ikke godkjente treffpunkt – og hele 3 minuspoeng om de treffer hesten.

– «Vi får håpe ingen tar hesten», kom det kontant fra siden.

Lansene brekkes når de får inn et treff og en får ikke være defensiv, -det kan medføre mere minuspoeng.  En skal nemlig være et egnet mål for den andres lanse!

Det gikk innimellom fort for seg. Vips var en lanse brukket i mange biter. Og plutselig fløy det biter opp på tribunen.

–Det ble en suvenir med hjem på den måten.

Hestetrenerens hest ville ikke mere. Den fikk nok. Når den ble bedt om å gå frem i dyst og møte motstanderen, rygget den. Kanskje var det show, jeg kjøpte det!

Herold lover oss at de neste ridderturneringene på Olavsfestdanene kanskje vil ha litt andre våpen med.

Ridderne var (med forbehold om feil-høring i presentasjonen)

Ivar Mairitz-Hansen, Per Eystein Røien (rideinstruktør), Arne Kutz (kar fra Nederland som blant annet jobber som kurator), Bertie Ross (banebygger og hestetrener), Thomas Andersen (fotsoldat, »like farlig på som av hesteryggen»), Arne Carolius Hagerup (it-mann og veteran innen ridderturneringer med sine over 100    deltagelser), Erik Ryen, (gullmedaljevinner i VM i ridderturnering i 2010) og Tore Gransæter, (yrkesoffiser og ridder).

Vinneren av dagens dyst klokken 15 i Ytre Borggård var Arne Kutz (bildet).

Jeg gikk lykkelig fra arenaen og var hellig overbevist om at dette var på ordentlig, at riddere faktisk fortsatt finnes og at de er noen skikkelige mannfolk.

Ute i byen gikk vi gjennom Trøndersk Matfestival sine telt; nå yrer det i Trondheim når også matfolkene er kommet ut i bybildet. Det er fortsatt to dager igjen av Olavsfestdagene.

 

Saken først publisert på FM i 2012