Ibsens stykke Peer Gynt ble også i år sommerens vakreste eventyr på Gålå. Under regi av Svein Sturla Hugnes, med Dennis Storhøi i hovedrollen og Petter Kragstad som dirigent ble det hele som forventet

 

Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Det var omlag 1200 forhåndssolgte billetter til denne kvelden. Arenaen kan ta opptil 1000 til og en del ble nok solgt i døren. Presseansvarlig kunne fortelle at det selges stadig mere billetter i døren, for det er ikke lengre slik at en må kjøpe billetter ett å i forvegen.

Amfiet består av tre felt med fine trebenker vendt mot scenen, vannet, fjellheimen og solnedgangen.

I år var det satt opp syv forestillinger av stykket ved Gålåvannet.

 

Solen, hvem skulle tro det

– I kveld kan det hende at mor Aase dør når solen går ned, sa Håkon Sveen og så opp på himlen. Det er egentlig ikke regi-styrt, men et resultat av at en tidligere brukte mest lokale aktører – som blant annet var bønder som ikke kunne starter tidligere. Men virkningsfullt er det uansett.

Og noe overraskende etter denne sommeren, er det at solen skinner oss i øynene mot slutten av første del. Den skinner slik at en nesten gleder seg til at den skal gå ned.

Det er noen år siden vi sist var oppe på PG på Gålå uten at regnet høljet ned – og det er bare å ta imot kveldsfarger og solnedgang.

Trofaste Peer- Gynt-på- Gålå-publikummere vet jo å kle mot regn, vind og små grader.

Musikken

Det er flott og det er sjarmerende. Under ledelse av Petter Kragstad er  det spenstig lyd i det kjent melodilandskapet til Grieg. Før forestilling vandrer musikerne på rad og rekke og med instrumenter over scenen, vinkende til publikum før de setter seg i et eget lite hus på scenen.

Solveig

Ina Kringlebotten spilte i år Solveig. Fabelaktig og naturlig! Noe av det som er fint med Solveig-rollene på Gålå, er at det gir oss andre et blikk i hvem på den norske operascenen en kan begynne å følge med. Og Ina Kringlebotten er en ny slik stemme –hun har siden 2012 vært solist ved Komische Oper i Berlin. Hvordan hun sang som Peers Solveig? Varmt og ærlig!

Mor Aase

I år var det en ny Mor Aase i Britt Langlie. Herlige Langlie som har gitt oss ærlige kvinnetolkninger før, skulle nå være Gålå Peers mor.  Og noe så herlig som Britt Langlie som mor Aase skal du lete lenge etter. Dette er en slik mor alle vil ha. Mild, god, seig og lettbent. Hun var så moren til Peer som jeg ikke har sett før. Dette var ikke en bitter mor. Dette var en kjærlighetsfull mor som selv i sitt mest slitne og siste var med på leken. Og som slettest ikke fraskrev seg ansvaret men så sammenhengen i de historiene hun fortalte han som barn og de skrønene han senere fortalte. Dette var ei mor som ikke prøvde å være en far –også er det vel en kjennsgjerning at Peer hadde hatt godt av en like sterk far.

Den Grønnkledde/Anitra og Ingrid

Det er en og samme skuespiller som kler alle disse rollene. Charlotte Frogner har blitt varm i rollene i sin andre sesong på Gålå. Det er festlig og det er fint. Om Peer viser mange sider i det være menneske, så  får disse tre rollene Frogner inn i mange sider av våre mer eller mindre vakre sider og egenskaper.

Dovregubben og Begriffenfeldt spilles som alltid, av Rune Reksten. Knappestøperen og Bøygen spilles også som alltid, av Stein Grønli.  Atle Halstensen er musikalsk ansvarlig.

I tillegg er det ca 70 statister og småroller som alle gjør sitt til å farge scenen i trollskap, fest, alvor, nakenhet og lyd. I tillegg til de på og bak scenen, er dette  et arrangement med stor goodvill i lokalsamfunnet og stor bruk av frivillige til alt fra salg av norges beste kringle, kaffe, billetsalg og generelt vertsskapsfunksjoner.

Håkon Sveen på scenekanten

Halvannen time før forestillingen, er det en introduksjon til forestillingen. Vi var der 10. august og hadde gleden av å høre Håkon Sveen fortelle litt om Ibsen, Asbjørnsen men mest av alt om den lokale Per (med en e). Når vi hører Sveen er det ikke rom for tvil:  Ibsens Peer Gynt hører hjemme i  Gudbrandsdalen.

Det var Håkon Sveen som oversatte stykket til døl, sterkt opptatt av å  lage døl-språk og ikke dialekt til ei spesifikk bygd.

Dere kan tenke dere, når det satt 100 dommere på tribuna og skulle vurdere by-folkene som hadde lært seg Peer Gynt på døladialekt med hjelp av kassett, så… Men! Det gikk bra. Nå er dette historie fordi det er en selvfølge at første del av teaterstykket på Gålå spilles på dialekt. For en ikke-døl er  det sjarmerende.

For de involverte må det jo være som en slags innvielsesrituale i den dølske Peer Gynt familien å lære seg dette.

I sofakroken

Klokken 13 på Peer Gynt huset på Vinstra, et tømmerhus rett ved E6 i Vinstra sentrum, fikk vi med oss arrangementet ‘I sofakroken’ hvor det denne dagen var selveste Peer, Dennis Storhøi, som var gjest. En kvintett fra Peer Gynt Kammerorkester åpnet og sluttet forestillingen og som alltid er det fint å høre av kammerorkesteret.

Storhøi ble intervjuet av Rune Støstad. Han sa mye Storhøi, som seg selv. Han snakket om det å leve med Peer Gynt store deler av året, om Peers kompleksitet og det menneskelige i han, om at vi må se litt opp til han for å kunne se ned på han.

Storhøi fortalte om at Peer Gynt har forandret han – at han er opptatt av ikke ‘å være seg selv nok’, fortsatt lytte og ikke bli stående i applausen og bli værende i opplevelsen av å ha lyktes – kort oppsummerer han: å oppføre seg.

En kan nemlig bli narsisistisk i det å spille et stykke slik som Peer Gynt.

– Dette er  et stykke som ikke bare er fantastisk for skuespillerne men også for publikum. Det er fordi det er bra skrevet og ikke minst fordi det handler om mennesket – og ‘’vi blir aldri lei av å studere mennesket’’, sier Storhøi.

Etter å ha uttrykt meningen med livet i det ‘å formere seg og å nyte charterturen på jorden’ fikk han også spørsmål om han ser noen Peer i samfunnet nå.

Forsiktig pakket han inn svaret sitt og sa at:

– »Det er noen som har gått over lik for å bli rik».  Han viser også et glødende engasjement for kultur og litteratur i landet:  Hvorfor gjør vi ikke som England gjør med Shakespear? Vi må ha Ibsen inn i skolen.  Hvorfor er det slik at folk sier til kunstnere at ‘dette har du valgt selv for å være litt utenfor’ men at en har en helt annen holdning til idrett? Nedleggelses trusselen for teater i  Oslo irriterer også!

I år er sitatet Peer Gynt Stemnet profilerer seg med: ‘’Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.  Hvor løftende dog å sette seg et mål,  og drive det gjennom som flint av stål.’’

Storhøi gliser og forteller med smil om da han fikk rollen som Peer av og etter Hugnes.

– ‘Ingen, verken jeg selv eller noen annen ville vel gitt den til meg’, sier han.

Men han bekrefter, at han er fornøyd med å være Peer. (Det er forresten noe vi også ser senere på kvelden: Storhøi spiller lett Peer. På Gålå er han Peer. Kanskje er han til og med en på Peer sitt vis,  ydmyk, men likevel til sist hjelpeløs Peer.)

Han fikk spørsmål om hva som er viktig i hans rolle. Engasjert forteller han om det å ta konsekvensen av egne handlinger og med klar stemme beskriver han hvor irriterende det er å bli liggende bak en bil som ikke holder fartsgrensa. (Vi smiler).

– Peer tok ikke konsekvensere av sine handlinger, sier Storhøi.

Kjærlighetsforholdet mellom mor og Peer er viktig, og mor Aase har ‘’en god del av kaken for at Peer ble slik’’. Det er ikke tvil om at skuespilleren mener dette og Storhøi kommer med illustrerende eksempel på  hvordan dette arter seg med ‘guten som var for pen til arbeide’og holdningen at  ‘det er verden det er feil med, ikke min sønn’.

Et annet viktig moment i  hans tolkning av rollen, er hvor sliten Peer blir av å hele tiden å være på flukt, på flukt fra seg  selv – alltid og overalt.

– ‘’Det er som å snu båten og få hele driten i hekken’’, sier skuespilleren fra Fredrikstad. Er Peer god på bunnen,  får Storhøi spørsmål om.

– ‘Ja, er ikke alle det…’ svarer  han og ser  prøvende ut i salen. –OK. Kanskje ikke, modifiserer han og fortsetter: Men, meningen er jo god.

Storhøi roser Peer Gynt-familien, lokalsamfunnet »som kan si Peer». Og når det gjelder publikumskontakten så sier han, med et smil, jeg kunnetenkt meg å gi ordet til publikum, men det er kanskje litt for rockete, korrigerer han seg.

Det er regi!

Storhøi forteller om noen av de tingene han gjør i stykket og forsikrer oss om at det er regi –både tørking av sikkel og utagerende flørting. Dette er altså bra regi når den må forklares -for vi opplever jo det vi gjør uansett. Harmløst og herlig.

’Jeg tror at noe vil treffe.’’

Det var Dennis Storhøi som sa dette da han ble spurt om hva han ville si til de som skulle se stykket for første gang. Det er alltid noe nytt for alle og enhver når en ser forestillingen.  I år er det Peers liv som den som lever livet sitt som et sant troll, som er sterkest for meg der jeg sitter med notatblokk og fotoapparat og lar skuespillerne leke seg foran meg. Dovregubben, som på slutten av stykket er kommet sånn på kne, sier noen sannhetens ord om dette. I år var det det som satt sterkest igjen når jeg satte meg ned for å skrive. Han levde sitt liv som et sant troll men visste det ikke og kjente kanskje ikke forskjellen mellom det ene og det andre.

Peer Gynt ved Gålåvannet – alltid noe nytt og alltid gjenkjennelig. ‘Liker’.

 

saken først publisert på FM i 2012