Dette er tross alt mannen som spilles av alle som har noe med rock å gjøre. Mannen er rukket å bli over 60 år, en musiker med røttene godt plassert i folkemusikk, og med en stemme og sjarm som kan tilfredsstille alle og enhver.

 

Byscenen ligger så midt i Trondheim sentrum en kan få det til innendørs. Klatre opp noen trapper  og så kommer du inn i en sal som sikkert har huset litt av hvert. Det er herlig høyt under taket og du kan gå opp på galleriet. Det hele minner litt om et gammeldags gardstun slik sett.

Bjelkene, ‘rammen’ om galleriet, er malt i ren rød farge. Veggene lyse.  Scenen er om lag en meter opp fra der vi står nedenfor galleriet. Den kler Thompson godt, sceenen. Bak han er et mørkt (blått?) sceneteppe som buer seg bakover slik at selve scenen arter seg som nesten en sirkel.

 

Forventning

Det er snill summing av forventning i rommet. Publikum er ikke de samme som i Borggården noen timer tidligere.  Her har vi musikkfagfolk.

Her er det ikke festen, men musikken som er i sentrum uten at det legger noen demping på stemningen av den grunn. Tvert imot.

Folk vet  hva de kan vente seg – og vet at de får det.

På scene står mannen, Richard Thompson, og synger med gitaren fint plassert på magen.

Baskerluen sitter fint på hodet. Først etter femte låten begynner han å snakke litt.  Da er vi  for lengst langt inni musikken.

Han har da blant annet spilt ‘Love Is bad for Business’, ‘Walking on a Wire’ og ‘Valerie’.

«Pharaoph» (we all work for the pharaoph) får fram stemmer hos publikum som har behov for å bekrefte at han har helt rett i det han sier. Thompson selv presenterer sangen som ‘en liten paranoid sang og sier vi gjerne må følge han i paranoiaen’. På engelsk, selvsagt.

St. Richard….

Et sted uti konserten tar jeg meg i å fabulere over dette med Olavsfestdagene og progammet. Det er mye en kan ha tro på og være tilhenger av og ikke minst finne en form for svar i. Slik som musikken til Thompson.

Det er lett å bli del av denne menigheten denne kvelden.

Det er lite skandaler å finne nå jeg søker opp info om Sir’en. Det mest spennende, bortsett fra en fantastisk musikalsk karriere, er at han konverterte til Suri (en mystiske tradisjon i Islam) på midten av 1970-tallet.

Ellers er det hovedsakelig informasjon om musikken hans.

 

Dette er tross alt mannen som spilles av alle som har noe med rock å gjøre og genren er ganske enkelt rock.

Han er stueren innen hard rock, folk-rock, akustisk, elektrisk – ganske enkelt rock.

 

Når han synger er det innimellom som han synger gjennom ei munnharpe. Det vibrerer.

Gitarspillet er… Det er… Ja, akkurat det! Det er fascinerende. Spillerstilen hans er velkjent og vel omtalt med bruk av fingrene slik at han kan få gjort de nesten umulige ting samtidig.  På gitaren.

Han er som et helt lite orkester der han står alene på scenen og både stemmen og gitarspillet er vel verd billetten i seg selv. 

Mannen er rukket å bli over 60 år, en rocker med røttene godt plassert i folkemusikk, og med en stemme og sjarm som kan tilfredsstille alle og enhver.

Selv om skjegget er grått, er stemmen stø som fjell. Ikke er han innadvendt heller der han står –rett som det er  inviterer han inn publikum til allsang.

Og dette er altså ikke et publikum som trenger bli bedt to ganger.

Vi fikk også ‘I want to se the nights tonight’ som han opprinnelig ga ut med sin daværende kone Linda Thompson i 1972-1973.

Thompson, født i London i 1949, begynte sin karriere sammen med Fairport Convention, folkrock bandet som fortsatt spiller. Thomson spilte noen år sammen med sin daværende kone Linda Thompson, men har siden begynnen  av 1980-tallet hatt en fullverdig solokarriere .

Han er kåret av the Rolling Stone Magazine’s »Top 20 Guitarist of  All Time.»  Thompsons låter spilles blant annet av Robert Plant, REM, Elvis Costello, Los Lobos, David Byrne og Bonnie Raitt.

Thomson har fått en rekke utmekelser, – og i 2011 ble han offiser av den britiske imperiorden, altså ‘Sir Richard Thompson’.

Men det sier kanskje like mye at han er så mye brukt, av så mange, innen rocken som han faktisk er.

Noen flere av låtene vi fikk var : ‘Saving the good stuff’, ‘Johnny’s far away’ (allsang: on the rolling rolling…), ‘1952 Vincent Black lightning’, ‘Sunset song’, ‘Crawl back (under my stone)’ Her jubler publilkum og klapper etterpå hemningsløst begeistret.  Han spiller også Snow geese, fra kommende plate (antatt februar 2013)

Thompson får også lagt inn noen ord om Cropfiels festival’en i  London. Ja, med et smil gir han oss en enkel vegbeskrivelse dit.

Det er tydeligvis en festival vi burde få med oss.

Etter en god time takker han høflig for seg. Han går fram til scenekanten og takker publikum.

Etter hjertelig applaus og jubel får vi ekstra låter og fra publikum hagler det bestillinger. Blant annet en, noe uventet, om at han skal spille Brittney Spears.

Thomson smiler til gruppa som står og etterspør Spears og forklarer for oss andre at den er av og til del av et show han er med på hvor de spille musikk over flere tider.
Så, når han kommer  tilbake på scenen for tredje gang denne kvelden får vi altså:  «Oops! I did it again».

En morsom avslutning, musikalsk så mye mere rafinert enn Brittney (om enn noe mindre lettkled dansing)  men alldeles unødvendig. For det beste var det andre. Thompson’s  eget stuff.

En alldeles strålende konsert med en 60+ åring i  forbasket god form.

 

Saken først publisert i FM i 2012