TIFF 2013 – snart lysner det igjen!

Iallefall på lerretet, når den 23. Tromsø Internasjonale Filmfestival arrangeres 14.-20. januar 2013. Festivalsjef Marta Otte er også i år entusiastisk i sin presentasjon av åpningsfilmen. Det er med andre ord bare å begynne å glede seg.

 

Norges største filmfestival

Mens sola har gått i hvile sørpå, ligger TIFF i innspurten. I januar 2012 vi fikk sterkt berørt med oss blant annet den svenske filmen PLAY, arabisk elskov og politisk aktuell film om og fra Den arabiske våren.

Dette er Norges største filmfestival, som i følge nettsidene, hadde 53.488 besøk i 2012, da det var 5 visningssteder samt utekino. Ingen liten festival, der den anslagsvis generer 26 millioner kroner i ringvirkninger.

 Åpningsfilmen

Offisiell åpningsfilm i januar 2013 er av norsk-kurdiske Hisham Zaman, filmen «FØR SNØEN FALLER» er en reise fra øst til vest, om bryllupsflukt og det å gjenerobre familiens ære.

Brett, surfing og europeisk politikk.

Filmfestivalen har tradisjonen tro, flere program. I år er programmet FOKUS: SKATE. Her spør en: Er skate idrett, kunst, lek eller bare pøbelstreker? To filmer av den amerikanske skateren Stacy Peralta; DOGTOWN AND Z-BOYS og BONES BRIGADE: AN AUTOBIOGRAPHY leder ant. Filmen THIS AIN’T CALIFORNIA med regi av Marten Persiel følger skate-temaet videre. Her møter tre venner som vokser opp i Berlin under det gamle DDR-regimet. Persiels film har allerede vunnet flere priser slik som på filmfestivalen i Berlin.

Vi gleder oss allerede!

 

 

Before Snowfall
Before Snowfall

Det er fortsatt ledig plass. I gatene. Nå venter vi alle på at det skal bli folkefullt. De første dagene på TIFF er det mulig å finne en og annen billett. Filmelskere i byen har høytid nå og hotellene fylles det opp av skuelysten fra hele verden. Dette er en begivenhet som i stor grad er noe folk planlegger. Kommer du susende i siste liten får du ta det som er til overs, om noe. Men i byen lever det så du vil ikke gå hjem uten en opplevelse.

 

Drosjesjåføren har en bror som er filmskaper som faktisk lever av det. Andre sjåfører bare kjører på de mange av oss som er i i Tromsø disse dagene.

Det er arrangement på Hålogaland teater med både med filmvisning og med teaterforestilling (Blikktrommen av Günter Grass;  om gutten som nekter å vokse), på  Kurant er det en annerledes arena å vise film på – i samarbeid med musikere, Verdensteateret  som er Norges eldste kommunale kino, opprinnelig bygget for stumfilm, som det fortsatt vises film på er selvsagt med. På Fokus Kino er det saler i massevis. På Kulturhuset vises film. På torget er det en utekino hvor det blant hver formiddag, er kino for barn/barnehager/skoler). Så er det presentasjoner, workshops….

I år er det dypdykk i nordisk film.

Vi får se russiske filmer, finske, svenske, skatefilmer, filmer fra Israel, korte og lang, drama, zombier, romatiske, dokumentarer, sort/hvitt, farger, blanding av film og musikk, master class, workshop…. Det er bare å velge i et stort mangfold.

Det er så mye jeg skulle ville fortalt deg om, som mestermøtet med Jan Troell og Peter von Bagh (og de mange filmene av disse to), som den russiske filmen White Tiger eller Dom over død mann, filmpriser, utekino, inkluderingsvisjon, samarbeid mellom kommune og TIFF (avtale som fram til 2016)  og alt det jeg ikke har rukket enda.  Det kommer etter hvert!

I fjor var den svenske filmen Play en av suksessene – og den er som kjent fikk Nordisk Råds Filmpris i 2012.

Det er ganske sikkert mange godbiter her i år også.

Mandag var 10 på topp av filmene følgende:

1. Før Snøen Faller / Before Snowfall
2. No
3. Camille Rewinds
4. Nåde / Gnade
5. Shadows Of Liberty
6. 7 Boxes
7. Once Upon A time Was I, Veronica
8. The Attack
9. Filmistaan
10. How To Make Money Selling Drugs

Verdt å nevne er at filmen om damene som i rosa sarier reiser rundt i India: GULABI GANG vises på TIFF.

Den norskproduserte dokumentaren om disse imponerende kvinnene som kanskje kan regnes som verdens tøffeste aktivister der de reiser rundt i det nordlige India og jobber med å bekjempe undertrykkelse og vold mot kvinner og kasteløse. En tematikk så sørgelig aktuell i lys av gjengvoldtekten som rystet verden i 2012. Filmen er norskprodusert, men regissøren er Nishtha Jain fra India.

 

 

forsnoen2-750x421

(Foto: Paradox Film AS / Marius Matzow Gulbrandsen)

Hovedfilmen på TIFF 2013 er «Før snøen faller» og ble vist for fulle saler under premieren tirsdag denne uken. Filmen er laget av Hisham Zaman. Filmen er en roadmovie i reise fra øst til vest, gjennom menneske-smuglerruter, og om ære, kjærlighet og utvikling.

 

Hisham Zaman er utdannet fra Den norske filmskolen på Lillehammer. Han som gjorde tidenes gjennombrudd på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2005 med filmen BAWKE som han vant fem priser for. BAWKE ble også nominert til beste Europeisk kortfilm og fikk også Amanda for beste norske kortfilm 2005.

Før Snøen faller

Siyar er eldste mann i familien og den som beslutter at hans søster skal gifte seg. Søsteren har derimot et forhold til en annen enn den Siyar har valgt for henne, og dermed flykter hun fra familie, landsbyd, land og kultur.

Filmens handling er i hovedsak Siyars reise for å finne søsteren for å kunne gjenopprette familiens ære.

Det blir en lang og ikke udramatisk reise gjennom Europa den veien menneskesmuglerne  og overleverne reiser og vi får følge en gutt som møter både seg selv og verden på nye måter og ender opp ikke helt den samme personen som da han reiste. Løgn, svik, kjærlighet, ære, frykt og kultur. Alt er der.

 Jeg har sett historien om menneskesmugling fortalt bedre selv om åpningsscenen er sterk og nesten tar luften av meg.

Det som er fint med Før snøen faller er at mennesket er i sentrum. Mennesket Siyar utvikler seg, lærer nytt, oppdager nytt og våger annerledes.  Tross dette kan fortiden like fult innhente han. Dette er et drama om noen av skjebnene i menneskesmugler-statistikken og jeg synes den hjelper i det å se igjen, re-spektere.

 

 

nyjff2013_Cutoff_Man_5

Sterkt og ærlig: «The Cutoff Man»

Filmen «The Cutoff Man» inngår i årets fokus på Israel. Tromsø Int. Filmfestival har i år fem filmer fra Israel under rubrikken Signaler:Israel hvor en søker å belyse det komplekse og konfliktpregede samfunnet, hvor det er mange visjoner for hvordan samfunnet skal være, det er mange stemmer alt fra stemmene til de ortodokse jødene i Jerusalem, kosmopolittene i Tel Aviv, bosetterne i de okkkuperte områdene, israelske arbere  og nomader. Her får vi perspektiver  ’innenfra Isreal’. Alle filmene er fra 2012.

 

Tirsdag kveld fikk jeg med meg «The Cutoff Man» av  Idan Hubel  som er utdannet ved Sam Spiegel-skolen for film og tv i Jerusalem.

I filmen møter vi Gabi (spilt av Moshe Ivgy, en av Israels mest kjente skuespillere) som arbeider for vannverket, og som blant annet har som oppgave å stenge av vannet for de som ikke har betalt vannavgift. Han blir hånet, truet og mobbet av de fattige han stenger vannet for. Det viser seg at verden ikke alltid er slik den ser ut til og utfordringene kommer der rikdommen er mest synlig.

Moralen i filmen synes være at rederlighet ikke nødvendigvis er det som gir velstand, men det er til å leve med. Dilemmaer og drømmer lever side om side, men valgene om hva en gjør må tas selv om det frister å flykte fram dem.

Du hører mannen  puste tungt der han går i tunge sko med en sort plastbøtte som verktøykasse,  han sukker, han sliter. Du hører slippersene klapre mot brostenen når hans kone følger han hjem om kvelden. Sirissene spiller. Det er så nært at en kan undre om en blir en del av ’the cutoff man’ sin verden den drøye timen filmen varer.

Det  er stille og usedvanling ærlig. Blottet for glam og eventyr. Men varm! Dette er en annerledes historie – så langt fra Hollywood en kan komme.

 Ta deg tid til å se denne.

 

 

Comrade Kim Goes Flying

Propaganda? Fabelaktig i allefall. Noe så sjelden som en film fra Nord Korea 2012 stod på programmet og jeg visste sannelig ikke helt hva jeg kunne forvente meg: «Comrade Kim Goes Flying».  Kort og godt – jeg ble begeistret!

 

TIFF 2013, søndag morgen 20 januar klokken 9 var vi ca 50 personer som stablet oss inn i den store salen i Kulturhuset i Tromsø sentrum. Dette er ikke favorittsalen, det er ingen overdrivelse, men denne søndagsmorgenen var det helt fint.

Det eneste som manglet var kaffekoppen til denne frokostfilmen.

Når jeg snakker med folk om filmen, og når jeg tyvlytter på hva folk sier, så fremheves det gjentagende at det er tydelig at dette er en propagandafilm.

Men mannen i billettluken sa at den var «Nord Koreas svar på Dirty dancing»!

Jeg velger meg billettlukemannens presentasjon.

Vi møter Kamerat Kim som har et brennende ønske om å fly, om å bli akrobat. Men Kamerat Kim hører til arbeiderklassen og til de som jobber i kullgruvene. Så får en se hvor kreativ og leken Kamerat Kim er. En liten skøyer av en opprører som det ikke går an å være sint på. Hun sprer glede til så mange at mange vil henne vel.

Dette er en happy happy-film, om det er noe som heter det. Fellesskapet vil det beste, kjærligheten en god og arbeiderklassen klarer det den ønsker; alle for en. Folk er fornøyde, selv arbeid på byggeplass og i gruven gjøres med smil. Det finnes ikke dugg av tvil om at folk vet at de jobber for en større sak.

Hvis du er  i tvil: Selvsagt kan Kamerat Kim fly!

Selv om vi ler litt av filmens tydelig fremheving av et positivt velorganisert Nord Korea som et vennlig og trygt sted å være og hvor alt er mulig og vakkert og vent, og ikke minst de tydelige setningene som fremhever  noe propagandiske paroler, så tenker jeg at filmen har relevans for oss også utover at den er et eksotisk innslag fra en svært fremmed kultur.  Kanskje finnes det ett og annet Nord Korea inni vårt samfunn også?  Systemener som fungerer nesten for godt til å være sant?

Jeg er litt usikker på om denne filmen vil bli vist på norske kinoer. Egentlig håper jeg norske kinoer er så modig at de gjør det og da bør du se den. More deg. Og analysere.

Dette er en vestlig finansiert film som er tatt opp i Nord Korea. Filmen er basert på Comrade Kim Goes Flying og medforfatter og medregissør er Nicholas Bonner. Han er engelsk, men har base i  Beijing. Han samarbeider med en koreansk filmskaper (Kim Gwang-hun) og en belgisk (Anja Daelemans) som også er medprodusent. De brukte over 6 år på å lage filmen og hovedrolleinnehaverne er akrobater – ikke skuespillere.

Skuespillere: Han Jong-sim spiller hovedpersonen Kim Yong-mi (kvinnlig hovedrolle) og Pak Chung-guk som spiller Pak Jang-phil (mannlig hovedrolle).

 

 

 

Du har India, Pakistan – og så har du Filmistan. Filmistan (2012, India)

På TIFF 2013 vistes en sterk film i blandingen mellom bollywood og tragedie.

Du kommer ganatert til å le og la deg imponere og ikke minst berøre. Med humor, sang og dans får regisøren tematisert delingen av India og Pakistan: det er så likt på begge sidene  av grensen, både folk, maten, landskapet. Det er så likt at det tar en tid før hovedpersonen Sunny, den indiske Bollywood skuespilleren/regisøren, innser at det er i Pakistan han er tatt til fange.

-Du kan ikke være inder, sier den lille gutten til Sunnu

Hvorfor ikke, spør han

Ingen indere er snille slik som deg

Hvem har sagt det, spør Sunny

Det er noe alle vet, svarer gutten

-Du kan ikke være pakistaner heller, svarer Sunny. Gutten ser opp.

For ingen pakistanere er snille slik som deg, fortsetter Sunny.

Jeg skal fortelle folk at indere er snille som deg.

Og jeg skal fortelle at pakistanere er snille slik som deg.

Vær forberedt på å gråte. Og å le.

Filmen deltok under festivalens konkurranseprogram og origninaltittelen er den samme: FILMISTAAN. Regi og manus ved Nitin Kakkar.  Dette er Kakkars første spillefilm men han har tidligere jobbet med kortfilm og tv. Foto av Subhransu Das. Skuespillerne var
Sharib Hashimi, Inaamulhaq Exwaised, Kumud Mishra og Gopal Dutt. Filmen tar 1 time og 57 minutter. Produsent er Subhash Chaudry og Shaila Tanna. Filmen distribueres av Satellite Picture Private Ltd.

 

 

 

 

The Woodsman and the rain. Japansk film fra 2011.

 Det er litt farlig å servere festivalpublikum flere timer lange filmer. Vi sitter og sitter og som oftest blir vi litt urolige når halvannen time er gått. Her satt en fullsatt sal på slitne stoler i Kulturhuset og fulgte intenst med på denne finurlige japanske fortellelingen. TIFF 2013.
Dette er et varmt møte med japansk kultur. Også dette er en film om endring og det å komme seg videre i livet. Om å våge. Ved hjelp av zombier blir kontrastene til liv-død eksplisitte.
-Jeg leste manuset ditt. Det er ikke slik jeg pleier å lese, men jeg likte det.
Det er hovedpersonen som sier dette til den unge reisøren. Hovedpersonen, tømmerhoggeren Katsu. Katsu er omlag 60 år gammel enkemann som verken gleder seg eller kan unne seg noe søtt. Legen har sagt dette om søtsaker. Den manglende gleden har ingen pålagt han. Katsu møter den 25 år gamle regisøren som holder på med en zombiefilm. Regisøren har ikke videre tro på seg selv og han har laget en regel for seg selv at han ikke skal spise søtsaker under filmatiseringen.
Døden og livet danser sammen om enn litt vel tungt på den ene foten. Den lille byen omvandles etterhvert til et eldorado for regisøren, selv de gamle konene bidrar som statister, -og Katsu selvsagt.
Katsu glemmer å sørge sin kone et øyeblikk. Ting endrer seg.
Det er en fin film om samhold og et herlig bilde på japansk ekspressivitet. For meg ble følelsessutrykkense veldig sterke uttryksmidler. -veldig ulikt hva jeg er vant med, men ikke til å misforstå.
Filmen anbefales på det sterkeste!
Denne japanske filmen deltok i festvalens konkurranseprogram. Originalens tittel er KITSUTSUKI TO AME (2011). 2 timer 9 minutter. Regissøren er Shuichi Okita, manus med Shuichi Okita og Fumio Moriya, foto av Yuta Tsukinaga. Skuespillere er Koji Yakusho, Shun Oguri, Kanji Furutachi, Asami Usuda og Tsutomu Yamazaki. Salg av Kadokawa Pictures.

 

 

 

El capitano -trippelmorderen; skremmende aktuelt drama fra 1991

Fabelaktig filmopplevelse i kanskje norges vakreste kino, Verdensteateret i Tromsø under TIFF 2013. Men historien er ikke vakker.

Søndag kl 13 begynte større deler av filmpublikummet i Tromsø å våkne til liv. Og trofaste Troell-tilhengere, og oss nye, satt i den ærværdige salen hvor det bare er sjarmerende at setene knirker.

Litt startvansker var det -tekstingen uteble også der det var finsk tale og noe dekket for fremvisningen. Det hele så ti minutters tid ut til å kunne bli en noe krevende øvelse som stod foran oss å skulle se stadig mindre og slettest ikke forstå hva som ble sagt. Men!

Dramaet baserer seg på en tragedie som skjedde i Finland og filmen var omstridt i Sverige fordi en fryktet at dette var å grafse i en tragedie. Filmen innhentet flere priser, men ble aldri noen pulikumssuksess i Sverige.

Troell fortalte om filmen da han og von Bagh samtalte for åpen mikrofon for et par dager siden. Forsøket på å fortelle historien til bakmannen/kvinnen til voldsgjernningen/drapene gjøres på en fabelaktig måte. Respekt tror jeg er riktig ord. Det er ingen bortforklaring, men kanskje snarere en forklaring av den beskrivende måten på at det kunne skje.  Parallellen til spørsmålene vi har i Norge etter 22. juli tragedien, er påfallende: hvordan skaper man en morder, hva var det som gikk galt og hvor tidlig så en faresignalene. Det er ingen moralisering i filmen, men en nøktern beskrivelse.

En kunne høre da Troell pratet om filmen, at han hadde omsorg for den kvinnelige hovedrollen, Minna. -og i filmen er dette også tydelig. Men selv den mannlige hovedrollen, Jari,  behandles med respekt og udåden kom ikke som lyn fra klar himmel. Det som fasinerte meg med hvordan hans historie ble fortalt var både den subtile innlemmingen av retraumatiseringene/hvor Jari blander egen historie og det som obbjektivt hender og var hvor tydelig hans eget resonnement og handling hang sammen med hvordan han håndterte ting:

-Jeg blir usikker på om jeg har tatt feil. Men jeg pleier ikke å ta feil, det bør du være klar over (ikke direkte sitat) -skriver han i brev til Minna.

Senere sier han; Her er det redd for meg, -for det vet de at de bør være.

Minna på sin side sliter med å finne sin egen stemme.

Skuespillerne var Antti Reini (mannlig hovedrolle/ Jari eller Juha), Maria Heiskanen som Minna, Antti Vierikko som Jari 13 år gammel.

I ettertid tenker jeg at dette godt kan være en film det går ant å se uten å forstå hva som ble sagt. -Det kunne faktisk vært ganske interessasnt å sett den på den måten nettopp fordi bildene i seg selv er så viktige og talende i Troells film.

God film blir aldri gammeldags. Denne er desverre veldig aktuell over 20 år etter den ble laget. -Kanskje noe for norske kinoer å sette opp igjen?

 

 

Dom över död mann

TIFF 2013; Retrospekt av Troells filmer ga også fersk Troell film.

Svensk drama fra 2012. Produksjon Filmlance International AB, manus av Klaus Rifbjerg og Jan Troell, produsent Francy Suntinger, fotografer Jan Troell og Mischa Gavrjusjov, klipp av Jan Troell og Ulrika Rang. Produksjonsdesign av Peter Bävman. Stillfoto var av Nille Leander (Filmlance).  Hovedskuespillerne var Jesper Christensen, Pernilla August, Ulla Skoog og Björn Granath.

 Historien er om Torgny Segerstedt som fra 1933 til 1945 er sjefsredaktør for Göteborgs Handels och Sjöfartstidning. Dette er historien om en mann som ikke lot seg tie i hjel og alt fra 1930-tallet advarte han mot Hitler og nazismen. Han advarte ved å skrive innlegg i avisen. I Norge ble han betraktet som en helt,sies det. I Sverige fryktet både konge og regjering konsekvensene for deres nøytrale posisjon. Segerstedt kjemper! Med skriveriene. Fra Tyskland kommer det raskt klager.  Med pennen som våpen ogen godt alliert med avisens eier som dyrker han som et geni, får han kjempe.

Han har også et kjærlighetsforhold til avisens eier selv om de hver er gift på sitt hold.  Segerstedt er selv nemlig ikke en ukomplisert mann og hans forhold til kvinner settes ikke helt uventet, i lys av hans mors død da han kun var en liten gutt. -Troell er som kjent opptatt av barndommens pregning og har et psykoanalytisk blikk. –Det er mange kvinner  i Segerstedts liv, og ettersom de dør fortsetter de å følge med han -han slipper ikke fri fra dem.

Dette er ikke en film preget av stillbilder (jeg kan ikke helt huske sekvenser med stillbilder), men det er fortsatt tydelig Troells rolige tempo. Selv i den hektiske trykkeprosessen i avisredaksjonen, er det rom for tanke, følelse og ikke minst observcvasjon.  Det er en film som er god for øyet. Ved flere sekvenser  er det i forgrunnen en aksel som vi som seere kan se over. –En noe utydelig men likefult nærværende aksel som vi i titterforbi og inn i historien.

Dette er ikke en dokumentar, men bærer tydelig preg av Troells gode forhold til dokumentaren.

Troell sies å være kritisert for å være for lavmelt har jeg lest. Denne filmen er et godt eksempel på hvor effektivt det kan være å være lavmelt men standhaftig: Slik Segerstedt er standhaftig og kjemper for det han tror på og ikke minst,  mot det han ikke tror på – slik er dette atter en gang et kritisk blikk på samfunnet fra Troell. Med filmen Sagolandet sa han det direkte. Her får vi det i form av historisk basert film.

Dobbeltheten i oss mennesker er tydelig. Vi kan være geniale på ett vis og ganske usympatiske på et annet. Segerstedt kjempet en kamp mot seg selv også og hadde stadig nye kvinnerelasjoner. Men kvinnene fortsatte å elske han, selv om han gikk videre.

Nøytalitet, hva er det egentlig? Segerstedt satte ikke pris på dette.

Når Tredje Riket falt var også Segerstedts kraftanstrengende kamp over.  Døden er et tema i filmen, død i relasjoner og mennesker som dør. Når kampen er over, er også døden nærmere.

I filmen siterer Segerstedt Håvamål når han har vært på en av sine innkallinger hvor konge/regjering forsøker å bringe han til taushet:

Verst 77 som går noe slikt som: Døyr fe, døyr frendar, døyr sjølv en med. Eg veit eitt som aldri døyr,dom om daudan kvar.

Dette er ikke en helt ukomplisert film heller. -Den er gripende og gir litt å tenke på.

 

 

 

White Tiger på  TIFF 2013!

Russerne har klart mesterstykket å gjøre en krigsfilm til en science fiction film av det åndelige slaget. Skjønt, innimellom var jeg usikker på hva dette var. Det er sjelden en finner russiske filmer på norske kinoen, men på TIFF er det mere en tradisjon enn sjelden og den ble presentert under programmet Horisont Øst. Uansett, liker du film ja så liker du White Tiger. Bare glem alt du vet om krigsfilmer før du entrer kinosalen.

Jeg skal ikke gjemme under en stol, at dette er noe av det rareste og mest fasinerende jeg har sett.

Salen var Hålogaland teter, scene vest; et godt lookale å se film i uten forstyrrende lement. Svart rom. Film på lerret. Før filmen fikk vi med oss en introduksjon. egentlig skulle regisøren være der, men på grunn av sykdom stilte en venn av han opp. Han fortalte at han hadde spurt om hvorfor kameraten laget en film om en propagandahistorie, men regisøren gjorde alltid ting  på sin måte og laget en annen versjon av skriptet. Filmen er basert på historien ‘The tank crewman’, kunne han fortelle.

Vi er under andre verdenskrig og filmen begynner da det ryddes opp etter et slag hvor mange stridsvogner er ødelagt. Det er døde soldater overalt og brannskadene er store. Vet et mirakel overlever Ivan, tross 90 grader forbrenning er det liv i han og på mirakuløst vis heles skadene hans. Det er bare det at han har mistet deler av minnet sitt, -han vet ikke lengre hvem han er og kompaniet klarer ikke å finne ut av det heller. Ivan selv ønsker ikke at de skal finne ut av det slik at familien skal kunne få vite at han lever. -De har sikkert fått beskjed om at jeg er død, sier han, og fortsetter; og en død mann skal ikke komme tilbake.

Ivan har ikke bare mistet noe under angrepet. Etter at han tilfriskner, viser det seg at Ivan har fått en evne som i aller høyeste grad må kalles overnaturlig eller hyper-sanselig. Men -det er ikke mennesker han har blitt ekstremt var for, det er stridsvogner/tankser. På finurlig  vis forholder han seg til disse vognene og hva de sier. Han har også fått kontakt med stridsvogn-himmelen. Dessuten kan han fortelle at det finnes en hvit tiger, eller retter sagt Den Hvite Tigeren.

Den Hvite Tigeren er tydeligvis en myte i militæret. -En myte om om motstanderens overlegne hvite stridsvogn som brenner til døde alle andre stridsvogner og deres folk. Ingen har sett den hvite tigeren, men alle har hørt om den og frykter den. Ivan kan fortelle at det var den som angrep hans kompani og brente dem. Og, forteller han. -Den er inne i skogen og venter på å slå til igjen.

Ivan er, som du sikkert vet, på den Sovjetiske siden. På den andre siden, hos tyskerne, finnes dog også denne myten om den overlegne hvite tigeren som tilhører motstanderen.

Ingen har sett den og overlevd og ingen vil tro på den. Men frykt skaper den og opprustning er svaret.  -en kan ikke helt ta sjansen på at den ikke er der og ikke prøve å  gjøre noe med den. Bare Ivan har overlevd. Og Ivan kan fortelle underlige saker om den.

Men hvordan skal en forstå Ivan? -Er han blitt gal eller er det sant som han sier? De fleste ler av han eller rister på hodet av det han sier. Men en av hans overordnede etter han har tilfrisknet, tror litt og tilstrekkelig på han til at han lar Ivan kjempe en kamp mot Tigeren.

Så er krigen over. Tyskerne overgir seg og en orienterer seg mot å bygge landet igjen. -Men hva med Ivan? Og hva med Den Hvite Tigeren? Kan en stole på at den ikke ligger og venter på neste mulighet?

Det er en forunderlig scene mot slutten av filmen hvor Hitler holder en tale om krigens vesen. Det ert ikke slik vi pleier å se Hitler beskrevet, ingen roping eller appell, men en mann som snakker rolig om det å forsøke å få kontroll og krigen som vei for å få det til.

Som sagt, glem alt du vet om krigsfilm og alle stereotypier på hvordan både den ene og den andre fremstilles. Filmen er slik sett litt fremmed og jeg får litt gysning på ryggen av hva den muligens forsøker si om det allmennmenneskelige i å føre krig og alltid måtte være på vakt.

Gysning til tross. Dette er en god film. Anbefales.

Originaltittel er BELYY TIGR, regissør er Karen Shakhnazarov, manus av Karen Sjakhnazarov og Aleksandr Borodjanskij, foto av Aleksandr Kuznetsov og skuespillerne var Aleksej Vertkov, Vitalij Kisjtsjenko, Valerij Grisjko, Karl Kranzkowski og Christian Redl. Spilletid var 1 time 44 . Opprinnelsesland er Russland og produksjonsår 2012. Produsenter Galina Sjadur og Karen Sjakhnazarov. Salg:Mosfilm.
På TIFF sine sider finner vi at regisøren Karen Shakhnazarov (f. 1952) er en russisk-armensk regissør, produsent og manusforfatter som også har skrevet flere bøker. Han er utdannet ved den statlige russiske filmskolen VGIK, og er kunstnerisk leder for Mosfilm som regnes som Russlands fremste filmstudio.
WHITE TIGER er årets russiske kandidat til Oscar for beste utenlandske film.

 

 

 

Hva er det egentlig om? Stories We Tell (2012)

Fokus kino søndag kveld på TIFF 2013 siste dag er for de som holder ut og vil skvise det siste ut av appelsinen. I morgen er det soldagen i Tromsø og hele landsdelen gleder seg. Men nå er det snart slutt for denne gangen. Det har vært en begivenhetsrik filmfestival tradisjonen tro med mye rart og mye fint.

I en modig kino-dokumentar forsøker Sarah Polley å sette sammen en historie av mange som alle omhandler hennes mor – eller i bunn og grunn Sarah Polley selv.

Dette er en canadisk filmen fra 2012. 1 time 48 minutter. Originalens tittel er  Away from Her, Take This Waltz. Filmen er både skrevet og regissert av Polley. Personene  i filmen er i hovedsak der som seg selv, men Polley har brukt en skuespiller for å iscenesette noen scener med sin avdøde mor som brukes i tillegg til dokumentariske familiefilmer. Rebecca Jenkins er således eneste skuespiller.

Polley rekonstruerer deler av historien om sin mor ved å intervjue folk som kjente moren og sentralt i historien er ryktet, familievitsen, om at Polleys egentlige far er en skuespillerkollega av moren. Det viser seg å være noe i ryktet om enn ikke slik ryktet artet seg som en familievits.

På en varm iog særdelies nær måte, utleverer Polley seg selv via familien sin. Det er mye latter -noe som alltid fulgte moren, og det er mye følelser. Dette er en historie om hva som betyre noe.

Diktet De evige tre av Tove  Ditlevsen kommer frem i bevisstheten når jeg ser filmen. -Det skal noe til å få alt til å klaffe:

-Der er to menn i verden, der bestandig krysser min vei, den ene er ham jeg elsker, den andre elsker meg.

Den ene er i en nattlig drøm, der bor i mitt mørke sinn, den andre står ved mitt hjertes dør, jeg lukker ham aldri inn.

 Den ene gav meg et vårlig pust av lykke der snart for hen, den andre gav meg sitt hele liv og fikk aldri en time igjen.

Den ene bruser i blodets sang, hvor elskov er ren og fri, den andre er ett med den triste dag, som drømmene drukner i.

Hver kvinne står mellom disse to, forelsket, elsket og ren – én gang hvert hundrede år kan det skje de smelter sammen til en.

Men diktet er ikke med i filmen, selv om historien er svært lik. Det er rørende å se hvordan historien om moren bevares og fortelles. Ikke minst hvordan hennes barn gledes over at moren ble elsket. Det er interessant hvordan de ulike familiemedlemmene reagerer i sine på liv på at familievitsen omformuleres.

Mot slutten av filmen spør en av Polleys eldre brødre henne om hva filmingen egentlig er om. Polley vil sette sammen ulike historier om den samme historien.

Faren forsikrer henne om at ingenting er endret mellom dem annet enn at de kanskje er enda nærmere.

Alle vil Polley vel. Både det og mye mere er i allefall sikkert når filmprosjektet avsluttes.

Dette er en dokumentar.  Det kunne vært en Woody Allan film Deconstructing Sarah, men dette er virkelig. Det er en var og fin film.  -Jeg blir nysgjerrig på hva hun lager neste gang.

 

 

Von Bagh i samtale med Troell: Notater fra salen. I drøyt halvannen time snakket to av nestorene i nordisk film sammen om den ene av disses liv i filmen. De kunne snakket lengre, og vist oss flere fabelaktige filmklipp, men et sted måtte det stoppe.  Vi er på TIFF 2013.

Jan Troell er en av Sveriges fremste regissører og Peter von Bagh er finsk filmregissør også internasjonalt kjent som kunstnerisk leder for den populære Midnight Sun Film Festival i Sodankylä.  Troell er representert på TIFF 2013 med et retrospektiv perspektiv på filmene i tillegg til hans nyeste film som kom i 2012. Von Bagh er også representert ved flere filmer på årets festival.

 

Verkstedet i Tromsø

Det er fredag 18.januar 2013 og stedet er Versktedet å Kulturhuset i Tromsø. Dette må ikke forveksles med Hålogalandteater som har eget bygg litt sør i sentrum. Verkstedet er på bakkeplan midt i sentrum, men det føles i aller høyeste grad ut som at man trår inn i en mørk kjeller hvor alt kan skje. Som regel er det aldeles harmløst og fredag kveld klokken 18 var det drøyt 100 personer som hadde samlet seg for å høre von Bagh intervjue Troell.

Blant tilskuerne var mange unge ukjente men også eldre kjente. Troells medarbeider på hans siste film, Peter Bävman var det, Knut Erik Jensen var der…

Sodankylä

Festivalsjef Marta Otter introduserte von Bagh og Troell og fortalte med varme om  von Bagh’s morgenssesjoner på festivalen i Sodankylä: I gymsalen på skolen i Sodankylä, finnes det hver morgen under filmfestivalen, sted en sesjon hvor von Bagh intervjuer en gjest. Otter skryter uten forbehold av filmfestivalen i den finske byen og sier at det egentlig burde være en hemmelighet at det er hennes favorittfestival fordi det så lett kan bli fult.  Von Bagh sitter rolig å hører på den gode omtalen han og festivalen hans får.

Det er to godt voksne karer som tilsynelatende uforstyrret, sitter i et hjørne ved siden av scenen i to litt slitne lenestoler av typen retro. Troell sliter litt med å sitte bekvemt, -må jeg sitte slik, eller kan jeg’… spør han. Visst får han sette seg i en bedre posisjon. Her er det ikke noe shoot selv om et og annet kamera forsøker å fange opp ikonene så har de fleste er kommet for å høre med begge ørene.

Den første filmen

Hva var den aller første filmen du så? -er det første von Bagh spør. Troell forteller at han ut fra sin mors dagbøker vet at det var Walt Disneys Three LIttle Pigs når han var mellom tre og fire år gammel. Den neste, også dette ut fra mors dagbøker, var Tarzan.

Begynnelsen

Fortell om begynnelsen, ber von Bagh. Og Troell begynner å prate. Raskt peiler von Bagh ham inn på Troells foreldre; faren som var tannlege og moren som blant annet likte å veve og oppveksten i en villa med have i et landskap hvor de fleste var arbeiderklasse. Tvers over gaten var det en kino.  –Hva har du fått med fra dine foreldre, spør von Bagh. Troell begynner å svare og forteller om farens 16 mm Kodak kamera som faren hadde kjøpt i 1928. Selv er Troell født i 1931 og han forteller at det ble filmet en film om året, altså 4-5 minutters film. Disse ble så vist ved festlige anledninger.  Von Bagh konstaterer at kjærligheten til kameraet har fulgt Troell bokstavelig talt hele livet.

Von Bagh konstaterer, halvt spørrende, at inntrykk fra barndommen har preget også Troell.

Når Troell forteller om prosessen med den kreative men kronglete prosessen med filmen Sagolandet, sier han: Jeg lette først etter materiale men fant det ikke. Så fant jeg ut at bare måtte begynne å filme alt rundt meg. Og det bla mange bokser ut av det; med hunder,katter, skog, …  så tenkte jeg at det ville ordne seg med å sette kassene opp…men jeg fant ut at jeg måtte klippe det sundt slik som en klipper filler til veven. Jeg måtte jeg sette det opp slik du setter opp en vev med renning og innslag…. -Og dermed hadde han etter halvannen time vist hvor tydelig som helst, at han også hadde med seg noe fra sin mor.

Ole, dole doffen

‘’Ved slump och slapphet’’ ble Troell lærer, forteller han. Han ble med en kamerat på opptaksprøve da de begge var i militærtjenesten i Ystad, ganske enkelt fordi han fikk fri en dag for å gjøre det. Ikke hadde han planlagt det og ikke trodde han at det skulle medføre at han kom inn. Men sånn gikk det.

En lærer føler seg alltid utilstrekkelig, sier han, og forteller om frykten for anarki. – Det å hele tiden måtte passe på grenser, passet ikke unge Troell.  Han fortsetter med at han fortsatt har nattlige drømmer om det å stå ved kateteret og at det er anarki i klassen.

Filmen Ole Dole Doffen er klart inspirert av denne epoken

 

Filmdebut

Tidlig laget Troell kortfilm. Det var også det han debuterte med i på tv : Stad. Vi fikk se et klipp fra  den 20 minutter lange dokumentaren uten lyd.

Von Bagh kommenterer: -‘Nu bara ser en och inte helt vet vad en ser’.

(I Stad får en se og dette er vel noe som kjennetegner en del av Troells filmer hvor han lar kamera tale. )

Så måtte han velge å gå videre med film eller å fortsette som lærer. Han valgte film.

 

Hvem har inspirert deg?

Sucksdorff sine dokumentarer var viktige for Troell. Han nevner fimer som Gryningen/ Det stora äventyret/ Pojken  gatan. Troell forteller om Sucksdorff som flyktet til Sardinia dels fordi han ikke fikk anerkjennelse eller rom for å ha gått fra dokumentar til spillefilm (en skulle holde seg til det en var opplært til) samt at han hadde satset alt økonomisk for å få realisert spillefilmen sin.  Sucksdorff dro senere til Brasil for å jobbe som lærer i dokumentarfilm. Der ble oppsøkt av en ung Troell som higet etter å møte han. –Jeg løy og sa jeg var journalist i en svensk avis, og ønsket å gjøre et intervju med han. Og intervju og møter fikk han.

Von Bagh kommentere at han ser at Troell har lær mye av Sargstoff i den poetiske måten å vise svensk natur på. Troell istemmer.

 

Ingmar Bergman

Von Bagh intervjuet også Troell om hans forhold til Ingmar Bergman, og Troell sier at han ikke var av de som hadde ønske om å være i opposisjon til han. – Den første regissøren jeg var bevisst om, var Bergman.  Han sier at han lærte mye av Bergman og mennesket og psykologi og han fortalte en fin liten historie om Bergmans raushet overfor han som kollega. Historien omhandlet Troells fortvilelse over ikke å få midler til å lage en film hvorpå han henvendte seg til Bergman, och ‘jag tror jag kallade honom Storabror’. Og det løste seg da ganske enkelt ved at noen som hadde avslått filmen tidligere ringte Troell opp og sa at de hadde ombestemt seg.  Bergmann kommenterte ikke dette, men Troell forteller at det senere kom frem da de som hadde fått henvendelse fra Bergmann selv kommenterte det i en bok.

 

Sagolandet

Troell forteller at han brukte over to år på å klippe filmen Sagolandet. –Vi hadde snakket om temaet i flere år, så fant vi at vi jo kunne lage en film av det. Vi tok utgangspunkt i  frasen : Jag är så glad att jag är svensk og stilte da selvfølgelig spørsmålet Âr jag så glad att jag är svensk? Troell smiler. Så var det denne veven han måtte lage (som allerede er nevnt).

Troell forteller om Johanna som er den røde trådetn- Hun var 3,5 år gammel da filmen ble ferdigstilt forteller han.

Jeg ville ha med ‘blinka lila stjärna’ og det var barn som skulle være det viktige. Da falt det Troell naturlig å henvende seg til Rollo May –for han  visste jo om begynnelsen/barndommen. Troell forteller om fasinasjon av og forholdet til den amerikanske psykoanalytikeren, forfatteren, filosofen May. I filmen Sagolandet brukte han også Miro direkte og dette ergret en del mennesker. – Det som ergret var nok at en amerikaner kom og fortalte hva som var feil i Sverige.

Det virker ikke for meg her jeg sitter og hører på Troell, som at han synes det burde vært ugjort. –Jeg har forsøkt  klippe vekk innslagene med May, for meg selv, og sett. –Men det fungerer ikke like bra, sier han og jeg forstår at da vet vi det!

Vi fikk se en sekvens fra filmen hvor May forteller og fryd og lykke/ joy og happiness. May sier at happiness er når en når mål en har satt, mens joy (fryd) er når en oppdager noe. I samme filmklipp hører vi Troell si: Jeg pleide å gå i gresset med armene løftet. Jeg tenkte at jeg var i kontakt med Gud. (Det må ha vært en Troell som opplevde joy!)

 

Il  Capitano

Når von Bagh tematiserer Il capitano sier Troell at det er følelsesmessig/känsligt. Når han forteller om det som skjedde rundt forarbeidet til filmen, hører vi en kunstner som ikke lar seg forføre av egen kunst men klart er villig til å betale prisen. Og det er tydelig at aldri var noe ønske om å skade noen.

Ideen til filmen kom etter nyhetene om trippeldrap i Finland hvor en for hver dag kunne følge flukten fra bil til bil, gjennom media. En kunne følge flukten fordi det var spor etter kaninpels i hver bil og Troell fortalte å Verstedet, at dette fanget hans oppmerksomhet. Dette at her hadde de begått tre mord og så hadde de samtidig med seg et mykt kjæledyr som de tok med seg fra bil til bil.

De ønsket ikke å lage en film om ofrene, men denne dobbeltheten men det ble støy rundt at de laget en film ut fra tragedien. Troell forteller at noen ikke ville se filmen fordi den var forventet å være voldsom, mens andre ikke ville se den av andre grunner. Litt ettertenksomt og stille sier at han at han skrev brev til de etterlatte og forklarte at det ikke var ofrene han laget film om.

-Jeg kommer alltid i forsvarsposisjon når jeg skal snakke om denne filmen, sier han, men: Form og innhold er en enhet, sier han om filmen.

 

Full kontroll eller tusenkunstner

Von Bagh kommetenrer at Troell gjerne gjør flere deler i en filmprosess; regi, filming, klipping og berømmer han for at alt dette er krevende prosesser. Troell avkrefter at han alltid gjør alt og med glimt i øyet forteller han om da han ikke gjorde det (i USA) . –Det som kom godt ut av det med den filmatiseringen, var at han møtte sin kone der. Filmen tenger vi ikke å snakke om, ler de.  Troell kommentere det slik: »Det var mycket lärorikt ocg interessant. Jag var mycket misnöjd med min egen innsats. –I den grad den fantes.»

Inspirator?

Når Troell får spørsmål om han har hatt innflytelse på andre, leter han litt etter svar. Som ved flere anledninger under samtalen har han vanskelig for å huske navn. Men han husker scener fra andres filmer som han mener er påvirket av hans egne.

Von Bagh sier at han skal avsløre hvorfor han er Troell film, og spør Troell om han kan gjette hvilken film det var. Troell svarer avkreftende at det klarer han ikke. Von Bagh forteller om den første filmen som Troell laget med skuespillere (blant annet Max von Sydov) som var en film med sakte bevegelser; ‘Her har du ditt liv’.

Troell forteller at han og Forsman delte på å skrive manuset til filmen: Han skrev del 2 och 4, jag 1 och 3’. Så sendte de til hverandre og diskuterte. Det fungerte så godt at de også gjorde likedant på Utvandrere

Filmene dine har realisme og stilisering, sier von Bagh.

Det må være ekte

Von Bagh spør om hvordan Troell jobber for å få kunnskap om de historiene han lager film av. Troell forteller at han elsker den delen av filmskapingen. Det er om nøye arbeid med dokumetariske kilder og han drar stort nytte av autentiske bilder. Dessuten reiser til stedet og det å lage et miljø å filme i som er naturlig som mulig.

I den siste filmen (Dom över död mann) hvor de var flislagt gulv i det autentiske kontoret de bygget opp en kopi av i studio. –Vi kunne jo ikke ha det, så vi tegnet inn alle flisene!

Han forteller også om en hendelse under en filmatisering hvor scenen ikke ble naturlig: »Jag vantrivdes när jag visste at jag inte kunne rikte kamera hit och dit (han viser med hendene til sidene) och det hele inte kändes levande.»

En annen er historien om da han ikke fikk frem det han ønsket, han ikke fikk det til å leve og, som han selv sa; da var  jeg nær ved å gi opp. Hans kollega sa til han å vente litt og så gå ut og leke med scenen senere på kvelden. –Istedenfor kamera på stativ tar du med deg ditt håndholdte kamera og bruker det.

Vi fikk se filmklipp fra denne leken på kvelden og Troell sier at det ikke v ar regissert at malmtoget skulle komme og utgjøre den dramatiske effekten. -Det var bare å skynde seg å filme, forteller han.

 

‘’Jag älskar den inte helt exakta tonträffen’’

-det er Troell som med et smil om munnen kommenterer musikken i filmklippet.

 

Frihet

Von Bagh kommenterer friheten i Troells filmmaking. Troell bekrefter, men sier at; F’Friheten har blitt svårarer. Den kändess nesten total i Her är ditt liv. Jag var en glad amatør.»

 

Alltid kortfilmer innimellom

Von Bagh laget først kortfilm, og han har fortsatt å lage kortfilmer innimellom spillefilmene. Von Bagh lurte på hvorfor, men Troell sa at han ikke kunne svare helt. –Det er som med tekst at det finnes mange genre:  »Det bara känns själbklart för mig’’, sier han.

Dessuten har tilgangen på digitale kameraer de sener årene gjort det enkelt å fange de små øyeblikkene. Han forteller hvordan han ser noe, som en larve på et blad, og da springer inn og henter kamera hvor han så filmer denne larven i 7-8 minutter.  Han forteller også om en episode under produksjonen av en annen film, hvor det under et møte skjer noe som bare må filmes.; de små øyeblikkene som han stopper opp med.

 

Dokumentar eller spillefilm?

Von Bagh anbefalte tilhørene å se  både filmen ‘Ingeniör Andre’ og dokumentaren ‘En frusen dröm’ om det samme. ‘Det er interessant å få en historie fortalt på to måter og en kan spørre seg om det er spillefilmen eller dokumentaren som best får fram det psykologiske, sier von Bagh. Troell er raskt fremme med kommentaren at han synes det er dokumentaren, hvorpå von Bagh istemmer.

Troell forteller at det i arbeidet med denne spillefilmen, ble det så mye materiale at de ønsket å gjøre noe med det. Dermed ble det en dokumentar, riktig nok mange år snere.  I spillefilmen har en med dokumentarisk materiale, sort hvite stillbilder,  og i dokumentaren har en med scener fra filmen. –De behøver hverandre, sier von Bagh

 

Noen av Troells filmer:

2012: Dom över död man (2012) Maria Larssons evige øyeblikk (2008), Visions of Europe (segment The Yellow Tag) (2004),  Närvarande (2003), Så vit som en snö (2001), Från Sverige i tiden (segment 92,8 MHz – drömmar i söder, 2000), En frusen dröm, (1997), Hamsun (1996), Il Capitano -Trippelmorderen (1991), Sagolandet (1988), Ingejör Andreésluftfärd (1982), Orkanen/ Hurricane (1979), Bang! (1977), Pionhärerna (Zandy’s Bride, 1974), Gamen (film og tv, 1973), Nybyggarna (1972),  Utvandrarna (1971), Ole dole doff (1968), Här har du ditt liv (1966), 4×4 (segment Uppehåll i myrlandet, 1965).

 

 

 

 

 ÄTA SOVA DÖ er en ny svensk suksess i 2012. fra The Yellow Affair –presentert av Arthaus: Pichler er en ny svensk debutregisør med noe på hjertet. Vi er på TIFF 2013.

Filmen hadde premiere på Venezia filmfestival og har blitt hyllet av svensk presse som 2012s beste svenske film og er nominert til hele 5 Guldbagger: Beste film, regi, manus, hovedrolle og birolle.

Filmen handler om den unge Raša som bor med sin far i en liten by sør i Sverige. I festivalprogrammet omtales hovedpersonenen som det moderne og globaliserte Sveriges svar på Pippi. -Dette er film å bli glad i slik alle er glad i Pippi på sitt vis.

Et nøkkelord er 175 gram ruccolsalat men jeg sier ikke mere for dette er en film du kommer til å se en eller annen gang.

De aller fleste skuespillerne er amatører, også hovedrolleinnehaveren. Det at reissøren også var ukjent gjør det desto mere morsomt at filmen har blitt en suksess. Pichler forteller fra scenen etter filmvisninngen i Fokus kino (sal2, stor sal), at hun fikk god hjelp til det å velge skuespillerne. De brukte 3-4 år på å lage filmen og allerede fra starten av begynte de å velge skuespellere. Pichler forteller at hun skrev dem og deres historier inn. Også deler av Pichlers egen historie er med i skriptet: Hennes mor spiller en rolle og også en tidligere kollega av hennes mor på fabrikken Pichler hadde sommerjobb på under oppveksten, er med.

Filmtittelen spiller på det som gjenstår i et spesifikt ordtak, når en tar bort ‘arbeide’. Minus arbeid blir det Äta, sova och dö.

Pichler (født 1980) forteller selv at hun har vokst opp med utenlandske foreldre, mor fra Bosnia og far fra Østerrike. Hun forteller at hun ønsket å gi et bilde fra Sverige som er gjenkjenbart for henne selv – i motsetning  til de bildene mange andre svenske filmer lager.

Dette er ikke en glamfilm fra broderlandet i øst, men ganske enkelt en historie fra Sverige. Festivalsjef Otter, kommenterte slektskapet med den amerikanske filmen How to make money selling drugs av Matthew Cooke som da tar utgangspunkt i amerikansk contekst men som også viser hvor mulghetene ligger.  I Äta sova dö har vi dog veldig mye av en dokumentar om en overelever og en fighter med en tålmodighet hun kan erobre verden med.

Denne filmen kommer du til å se – en eller annen gang og den er verdt det.

Skuespillerne er Nermina Lukac, Milan Dragisic, Jonathan Lampinen, Peter Fält og Ruzica Pichler.

 

 

 

 

 

 

camillerewinds

Vinner av FIPRESCI-prisen: «Camille Rewinds»

Juryen i Den internasjonale filmkritikerprisen, FIPRESCI-prisen, ga i år prisen til denne underfundige franske filmen av og med Noémie Lvovsky. Juryen omtalte filmen som en svært varm og personlig komedie.

 

Camille er en middelaldrende kvinne i livskrise. Hva gjør en kvinne i den situasjonen?

Hun tar grep – men Camilles reise gjennom tid og rom må vel regnes som ekstraordinær.

Som ved flere andre filmer under en slik festival som TIFF, utfordres vår metafysiske forståelse av hvordan verden henger sammen.

Dette er uten tvil en fransk forunderlig feelgood film som ikke gjør noen skade, men gir mye å smile av.

Vil du kose deg, se denne!

Dette er Lvovskys femte spillefilm. Hun er også skuespiller og manusforfatter i tillegg til at hun regisserer, så spiller hun også selv.

Filmen deltok i festivalens konkurranseprogram. Originalens tittel er CAMILLE REDOUBLE (2012).

Regi er av Noémie Lvovsky. På manus har hun med seg Maud Ameline, Pierre-Olivier Mattei og Florence Seyvos. Foto er ved Jean-Marc Fabre. Skuespillere i tillegg til Lvovsky selv er Samir Guesmi, Judith Chemla og India Hair. Spilletiden er 1 time 55 min. Produsenter er Phillippe Carcassonne og Jean-Louis Livi og distribusjon er Gaumont.

Filmen har også mottatt pris i Cannes.

 

 

 

 

Cate-Shortland_Lore

Prisvinner: Lore fra Momento film

Mesterlig fra Momento film med filmen LORE av Cate Shortland på TIFF. Dette er en tysk/australsk/britisk produksjon om nederlag og veien mot nye sannheter i livet for Hannelore. Filmen ble vist på Hålogaland teater under TIFF 2013.

Filmen fikk på TIFF Aurora-prisen som er Tromsø Internasjonale Filmfestivals egen filmpris. Juryen ga ros for hvordan den unge jentas oppfatning av rett og galt blir satt under lupen samt hvordan hun balanserte mellom moral og etikk.

Historien begynner når 2.verdenskrig slutter og hovedpersonen er Hannelore (Lore) på 14 år. Hun er eldst av fem søsken i en offiserfamilie og foreldrene har overgitt seg til de allierte.

Lore får beskjed om å ta søsknene sine med fra Bavaria i sør til mormorens gård i Hamburg i nord. Det er ikke sikkert de vil finne fram men det som tidlig blir tydelig er at det vil falle mange illusjoner på vegen til Omi (mormor).

Det er en fabelaktig film med mye natur – både menneskelig og med skog og dyr. På et nært og observerende vis ser kamera på og inn i personene. Blikkene er som tydelig piler inn i et landskap av sannheter som står for fall og ny innsikt som banker på.

Kamera ser opp inn i ansiktet og inn i øynene på karakterene. Det er en fin balanse mellom stolthet og ydmykhet og karakteren kommer fint fra det med en styrke som mest av alt ligger i det å holde sammen og være avhengig og hengivne overfor hverandre når det kommer til stykket. Også seksualiteten får en plass på en måte som bare understreker Lores reorientering. Filmen viser forfall men ikke minst overlevelse og klarer elegant å unngå en demoniserende beskrivelse av Tyskland og nazistene.

Cate Shortland, født 1968, er oppvokst i Canberra og har studert film/tv i Sydney.

Filmen Lore har blitt godt mottatt tidligere også og har vunnet publikumsprisen både i Hamburg og Locarno og Bronsehesten i Stockholm International Film Festival. Shortland debuterte med spillefilmen Sommersault i 2004. Denne ble også vist i Cannes. Tidligere har hun laget kortfilmer.

PÅ Wikipedia står det også at Shortland har konvertert til jødedommen og at hun er gift med regissøren Tony Kravits. Rammen for filmen er med andre ord ikke helt ut i det blå.

Dette er klart en fin film i kartoteket over filmer med andre verdenskrig som ramme. Men kanskje mest av alt en film om reorientering.

 

 

 

once-upon-a-time-was-i,-veronica-screenshot

Once upon a time was I, Veronica

Filmen deltok i konkuranseprogrammet på TIFF  2013 (filmer med norsk premiere under festivalen). Regissøren er brasilianske Marcelo Gomes (f. 1963) som kommer fra samme brasilianske kystby (Recife) som filmens historie er lagt til.

Gomes har studert film i Bristol, og har regisserte flere prisvinnende kortfilmer, i tillegg til to langfilmer som begge er vist på TIFF. Festivalen kan også fortelle at Gomes var gjest under festivalen i 2006.

Originalens tittel: Era uma vez eu, Veronica (2012).

Dette er en film folk smiler av og vil se og den har ligget på listen over de mest populære filmene på festivalen i år.

– Jeg er redd for at jeg har et hjerte av sten, sier Veronica til sin far.

– Ingen er perfekt min datter, svarer han.

I filmen får vi den unge legen Veronicas søking etter å finne seg selv. Ved hjelp av en diktafon, leser hun inn sin egen journal og kaller seg lenge ‘pasienten Veronica’. Lengre frem endrer benevnelsen seg og hun prater i førstepersonsform.

Dette er en sanselig film med mye kropp og med mye sex. Det er også en varm film om en datters forhold til og omsorg for sin syke far. Ikke minst er det en varm film om et ung voksens kamp for å finne seg selv:
– Jeg er lei av å lide, sier Veronica.
Fremmedheten er  bevegelig og Veronika lar seg bevege og forsøker å ta inn livet som voksen. Men skal hun våge å tro på seg selv?
Et stikkord er navlen. Det får du finne ut ved å se den. Dette er en morsom film for den som liker, og kan, det å analysere den med psykoanalytiske begrep.
Det er også en fin film om en ung kvinne uten en slik analyse.  Se den!
Gomes har regi, manus. Foto er ved Mauri Pinheiro jr. Filmen varer 1 time og 31 minutter. Opprinnelseslandet er USA, Produsent er João Vieira Jr., Sara Silveira, Maria Ionescu, Chico Ribeiro,\og Ofir Figueiredo. Salg distribueres av Urban Distribution International.
Filmens hovedskuespillere er Hermila Guedes, W.J. Solha,  Joao Miguel, Renata Roberta, Inae Verissimo

 

 

 

 

Fill-the-Void

«Fill the void», fremmedsartet, men god.

Her fikk vi et innblikk i en liten ortodoks del av jødedommen. Skuespillerrinnen, Yaron, som har hovedrollen, var til stede ved visningen og svarte på spørsmål etter filmen. En fullsatt sal i Kulturhuset i Tromsø satt med store øyne og så.

Under den delen av programmet som heter Signaler: Israel, viste TIFF 2013 «Fill the void». Filmen tar 1 time 30 minutter.
– Hva er det filmen er om, får hun spørsmål om.
– Det er kjærlighet, sier hun.
Regissøren hører selv til denne delen av jødedommen og Hadas Yaron (Shira i filmen) lærte mye av regissøren. De gjorde en god del autentisk for å forstå det, slik som omskjæringen. Noen i salen lurer på om det er SÅ viktig for kvinner å gifte seg og hvorfor den ene kvinnen aldri ble gift. Yaron sier at det er viktig i jødedommen å gifte seg og en tenker slik at en kvinne som er 30 år er en gammeljomfru. Noen lurer på hvorfor hovedpersonen gråter i bryllupet. Yaron sier at det er en veldig intens dag, de faster på forhånd og er ganske spente.  Ellers så er  dette som enhver annen rolle; forsøke å sette seg inn i hvordan det er.
Historien er om Shira som kommer i dilemma om giftemål og om hun kan gifte seg med sin avdøde søsters ektemann. Hovedpersonen Shira  er ung, 18 år, og ikke vant med å bruke følelsene som ledetråd for seg og sine valg. Hun vil gjøre det som er riktig, men hva er det hun egentlig vil selv?
Det er som å se en film fra 100 år tilbake. Rabbineren er den store pater familias som beslutter alt fra komfyrkjøp til ekteskap og deler ut penger til smykkekjøp.
Det er en vakker film, men som sagt veldig fremmed og paradoksalt nok en europeisk film.
Lørdag var det også debatt med overskriften Internasjonalt seminar: Hvor går Israel? i Tromsø. Jeg kom meg ikke med på det men det har vært interessant å se noen av filmene  fra innsiden av Israel.
Originalens tittel er LEMALE ET HA’HALAL (2012).
Regisøren er Rama Burshtein som også har manus.
Foto av Asaf Sudry.
Skuespillere var Hadas Yaron, Irit Sheleg, Yiftach Klein, Renana Raz, Ido Samuel og Yael Tal. Produsent er Assaf Amir og distribueres av The Match Factory

 

 

TIFF 2013 har gått inn for landing

Du vet du er på filmfestival når du lørdag kl 20, setter deg ned i en teatersal for å tsjekkisk sosialrealistisk film. Lørdag 19. januar satt jeg på Hålogaland teater i en nesten fullsatt sal, og så Flower Buds (POUPATA , 2011) av Zdenek Jirasky. Det var en sterk film om oppløsning, avhengighet, elendighet og en del mørke sider hos menneskene og midt i dette det etter hvert kjente temaet, kvinner som mobiliserer til å bli kalenderpiker  for et godt formål.

På scenen ved siden av spiltes «Blikktrommen» av Günther Grass – om gutten som ikke ville vokse.

Tromsø er en liten by, men TIFF begynner å bli veldig stor.

Det er et program som spenner bredere enn jeg har kapasitet til å favne. Det er billedekunst og festivalkunstner i den genren, det er seminarer og workshop for så vel filmskapere som de som ønsker å diskutere, det er retrospekt og det er samtid, det er farge og det er sorthvitt, det er kort og ganske så langt, nordkoreansk monsterfilm, det er stumfilmkonsert, karaoke film (finsk filmklassiker,  Suuri Sävelparatti, fra 1959, men jeg fikk det dessverre ikke med meg!), det er schilensk, arabisk ,russisk, japansk, fransk, svensk, det er presentasjons-prat…og det er massevis av folk som fyller Tromsøs gater, kafeer og forestillingslokaler.

TIFF er sågar ikke bare en filmfestival med internasjonale filmer det er minst like mye en internasjonal gathering.

Jeg så i lørdagens Nordlys (regionavisen for Troms fylke) at det er fire ministre som besøker festivalen.

Ja, det er en festival som også er plassert i det politiske og kulturelle landskapet. I tillegg tillater festivalen å sette opp filmer etter tema, slik som de i år satte fokus på Israel.

Og de har hatt fokus på filmen og tv’ens utvikling. – Det har jo og holder på å skje en revolusjon i hvordan folk får tilgang på fjernsyn og hvordan de bruker det mediet.

TIFF er også en gylden anledning til å samle vennegjengen og se på sær film sammen. Eller feelgood filmer.

Jeg fant i år ut at favorittstedet for middag, ble Pastafabrikken. Samme maten hver dag. Men ikke samme opplevelse. En dag måtte jeg spørre kokken som leverte ut maten om de var slitne. Han nikket. Det er et tempo på tilfredsstillelse av basisbehov (deriblant mat) disse dagene som ikke ligner Tromsø en vanlig uke midtvinters. Men så er det jo ikke en vanlig uke heller.

Filmfestivalen avløses av soldagen 21. januar. Så fra den ene festligheten til den andre.

Filmfestivalen har også utdelt priser, i alt seks stykker.

Auroraprisen gikk til Lore (egen sak om det). Juryen berømmer hvordan den unge jentas oppfatning av rett og galt blir satt under lupen og hvordan hun må balansere moral og etikk.

Tromsøpalmen gikk til there will be some who will not fear even that void av Saeed Taji med begrunnelsen at filmen har en subtil og personlig tilnærming til de grunnleggende spørsmålene knyttet opp mot det å være menneske.

Publikumsprisen gikk til den chilenske filmen No”(Stem nei!) av Pablo Larraín (BILDET). Vi så denne hvilken om reklamemannen Saavedra  spilt av Gael Garcia Bernal, som fikk den tilsynelatende umulige oppgaven å lede kampanjen kampanjen som ville sikre at Pinochet ikke fikk nye år ved roret.

Fipresch prisen, Den internasjonale filmkritikerprisen, gikk til den franske komedien Camille Rewinds av og med Noémie Lvovsky og juryen omtalte filmen som en svært varm og personlig komedie.

Don Quijote-prisen gikk til den franske filmen In the house (DANS LA MAISON, 2012) av Francois Ozon. Juryen uttalte at historien ble fortalt på en humoristisk, ironisk og provoserende og engasjerende måte,

Den norske fredsfilmsprisen gikk til en film fra Tyskland og Saudia Arabia av Haifaa Al Mansour; Wadjda (2012). Juryen sa at filmen klarte å fortelle historien slik at den ble troverdig uten å ty til verken våpen eller direkte vold.

Det bør også nevnes at den norske/tyske filmen Nåde(gnade). Her er det med skuespillere som Jürgen Vogel (kjent tysk skuespiller), Birgit Minichmayr, Henry Stange, Ane Dahl Torp og Maria Bock. Filmen er 2 timer og 12 minutter og jeg feiget ut å se filmen, men den kommer garantert på kino. Jeg spurte noen som hadde sett dem, om hva de tenkte.

– Dette fengsler nok tyskerne mere enn det fengsler meg, var det ei som sa og forklarte at det var naturscener som ikke er eksotisk nok for en nordmann til å ha flere minutters filming av.  Men filmen har vært populær på TIFF.

Jeg har ikke nevnt at jeg fikk med meg filmen  den chilenske filmen Lifeguard  (el salvavidas, fra 2011) av Maite Alberdi. Men det er helt greit, -jeg tror ganske enkelt jeg ikke anbefaler den videre. Om du ikke er spesielt interessert i badevakter med vannskrekk.

Jeg skulle se den kinesiske filmen Fly with the crane (NA PETAXO ME TON GERANO, 2012) av Li Ruijun sent søndag kveld, men lydens sviktet totalt. Det var noen ganger at lyd og bilde ikke hang sammen i starten av visningene under festivalen.

Det vises så mye film disse dagene at det skal noe til at det ikke er noen skjær i sjøen. Men det er ergerlig når du mister starten av en film, fordi filmviseren ikke starter helt på nytt når han først har kjørt feil noen minutter.

På Troells film El Capitano, ble det slik og det ødela litt av helheten. En blir jo både kresen g godt vant ettersom dagene med TIFF går.

Men det må sies, TIFF har et entusiastisk og serviceinnstilt korps av frivillige. Også der er den internasjonale profilen tydelig og du må like gjerne snakke utenlandsk som yttersia dialekt.

Onsdag over 40 000 billetter solgt, torsdag kveld 44.280. 5595 enkeltpersoner har kjøpt festivalpass I tillegg til delegater med akkreditering (gjester, deltagere, presse etc).

Folk vil se litt av verden, hører jeg noen si. Og da gir TIFF en mulighet.

TIFF 2013 har gått inn for landing i tradisjonell drakt.

Men til våren kommer TIFFs barnefilmfestival i overgangen mai-juni; Verdens Beste– Tromsø Barnefilmfestival.

Vel blåst så langt!

 

Saken har delvis vært publisert i Fm i 2013