Det er alltid noen tenkere som står på programmet når Peer Gynt Stemnet kaster seg ut i en ny sesong. Programmet i år har blant annet hatt Thomas Hylland Eriksen og Henrik Syse.

 

Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Årets Peer Gynt, som er en hederstittel hvor selve Stortinget er juryen, gikk til statsminister Stoltenberg og til skidronning Bjørgen.

Det er likevel ikke noen av disse vi drar oppover Gudbrandsdalen for å se. Vi skal til kjernen: Scenen

Det er en del uenighet knyttet til Peer Gynt utviklingen.

Noen mener at han smøres for tynt ut. At det er blitt kommersielt – og da ikke i ordets positive funksjon.

Uansett, vi har fulgt Peer Gynt Stemnet noen år og det er med forventning vi humper av sted på E6 nordover.

Første stopp på programmet for vår del er  forestillingen ‘Peer Gynt Utfor stupet’ som spilles i Fryajuvet/Bersveinshølen like nord om Ringebu sentrum. Forhåndsomtalen i rikspressen er god – Her ventes det oss spekatulære saker.  Lokalavisa skriver  at den var for snill og sensuell.

I fjor mistet vi forestillingen grunnet avlysning som følge av flom. Men i år! Med tidligere forestilinger i juvet friskt i minnet, er forventningene høye.

Tidligere har vi sett TidarÅ og Juv, begge forestillinger hvor Frikar var sentrale. 

For to år siden ble samarbeidet med dem avsluttet og kunstnerisk leder ved stemnet, Svein Sturla Hugnes, tok over regien og fortellingen.

Hugnes  har som kjent hatt regien på hovedforestillingen, Peer Gynt ved Gålåvannet, i mange år.

Dette skal visst være mere Peer Gynt enn det var tidligere (under Frikars oppsetninger), kan en publikummer fortelle da vi går sammen ned mot juvet. Hun har fått med seg en introduksjon til forestillingen like før, men lydanlegget fungerte dårlig så stort mere var det ikke å høre. Det må være omlag 800 plasser i amfiet, teller vi oss fram til. Godt med sitteplass i kveld.

Det er fint når mørke siger innpå i skogen og langs elva.

De er nøye med ikke å slippe oss inn for tidlig, og først når klokken godt og vel har passert 22:00 får vi begynne å klatre ned den lange lange trappa ned til juvet.

Det hele får fantasien til å jobbe på  de holder på med der nede, mon tro hva de forbereder?

Dette er en våt kveld. Det er jo sommeren 2012. Vi kaver alle litt for å finne plassen vår. Publikum er godt voksent og barneskolealder ungt. Dette er tredje (av til sammen fem) forestilling. Det er forestilling også fredag 10. august og lørdag 11. august med start/nedslipp klokken 22:00. Damen i billett teltet sier at det  er godt med plass men at de er fornøyde med billettsalget: det er jo så mye annet som skjer!

Så er det da til forestillingen. I kveld begynner den 22:25. Nedenfor trappene finner jeg en smilende dame som selger festivalprogram for en femtilapp. Jeg burde lest det før, tenker jeg når jeg kommer hjem. Her står det nemlig vakker beskrivelse av forestillingen, signert Hugnes (siden 3):

‘’I hans møter med verkelege menneske og skapningar som berre lev i hans fantasi, dannas eit mønster som belyser hans karakter, og som grunngjev innhaldet i dei skuldingane som syng i hovudet hans. Dette gjev erkjenning, og i sin livsavskjed augnar han ein kime til noko av han sjølv, som varetakast og kanskje vidareføres…’’

Forestillingen varte en drøy time. Det er akrobatikk, moderne dans, musikk og det tar utgangspunkt i nattscenen i Peer Gynt der hvor han hjemsøkes av de han har møtt og kanskje lurt i livet sitt.

Dette er en forestilling hvor historien er den aldrende Peer Gynt som ser tilbake på livet sitt og hvor alle figurene vi ser er inne i hodet hans.

Etter fem minutter er jeg allerede litt lei.

Etter 15 minutter begynne jeg å bekymre meg. Enkelte sekvenser er for meg for langdryge.

Det hele arter seg etter hvert som et mareritt for meg.

Kanskje er det slik nattscenen også skal forstås.

Det er vakkert og den kritiske stemmen inne i mitt hodet legger seg til hvile en stund, da Peers kvinner danser sammen. Det er vakkert både i koreografi og utførelse. Enkelt å la seg  rive med.

Eskil Rønningsbakken er med som årene før. Hans balansekunst er viden kjent og hans beundringverdige kroppskontroll verdt en forestilling i seg selv.

I kveld er det litt vanskelig å la seg begeistre; det er vanskelig å se – det kan like gjerne være en illusjon. Så hadde det ikke vært fordi en vet at Rønningbakken balanserer uten line og er et levende mennesker langt der oppe, i øsende regn, på en stige på en line,  så kunne det ha vært effekter.

Men det er også masse effekter og det er mye fantastisk.

Scenen i juvet; stor, vakker og rund. Fjellveggene som av og til lyses opp med levende illustrasjoner fra Peers liv og gjøren, fossen som bruser, badende skjønnheter og ja, Rønningsbakken på stige. I år er nykommeren 3D bildeffekter som skal få oss til å oppleve at fjellet til slutt raser i elven.  Og så er  det jo en som stuper ned i fossen.

Det er dog litt som gutten på teateret sa da lekeanda beveget seg ‘jeg ser tråden!’ og ikke lot seg fengsle av det tiltenkte spektaulære.

Musikken og lyden er voldsom. Og slik må det sikkert være i et juv og i Peers drøm hvor han gjennomgår livet sitt. Kanskje.

Jeg savner mystikken og refleksjonen Tidarå og Juv oppsetninger ga.

Trappene er godt lyst opp når vi skal hjem nå, det er bedre og bra. Ovenfor trappen er  det derimot stupmørkt.

Musikken som tidligere fulgte oss da vi gikk i mørket i trappen, er borte.  Det er ferdig tolket.

Jeg føler det litt som satt tilbake til teateret da jeg var barn på 1970-tallet: ting ferdig tygget og veldig veldig klart hva som var riktig. Og kjedelig.

Jeg husker stemningen etter forestillingene tidligere. Den begeistringen en hører som folk bære med seg opp trappene. Denne kvelden hører jeg ikke dette. Noen kommenterer dansingen som var  ‘grei nok’. Noen hadde kommet fordi de trodde de ville oppleve Frikar. Noen lurer på hvilken veg de skal ta hjem; trappen eller vegen.

Når jeg og min gamle Escort setter oss fast i gjørma på parkeringsplassen, er stemningen min satt og jeg fnyser og sier høyt til meg selv at jeg håper Hugnes ikke har skiftet ham på Peer Gynt på Gålå.

Når jeg snakker med presseansvarlig etterpå får jeg en korrigerende forståelse.

Dette er nok en  forestilling som er mere i tråd med hva de som har kritisert utviklingen av Peer Gynt folk vil ha. Nærmere Peer Gynt’s tekst visstnok.

For ferdigtygget for meg. Riktig for dem.

Ide, manus og regi: Svein Sturla Hugnes. Koreografer: Andre Danielsen og Stian Danielsen. Musikk: Erik Myhr. Kostymer: Trude Berg. Lysdesign: Martin Myrvold. Tekninsk 3D mapping: Blank as. Produsert av  Peer Gynt AS ved Marit Lien. Sted: Fryjuvet, Bersveinshølen i Ringebu

Ensemle dansere: Solist-dansere: Anthero Hein, Stine Karoline Eliassen, Marie Male Kalstø, Martine Sofiebergh. Balansekunstner: Eskil Rønningsbakken. Saksofon: Magnus Bakken.

Peer Gynt Stemnet, Fryajuvet torsdag 9.august 2012

 

 

saken tidligere publisert i 2012 på FM