niska_kvartett_anjazz2013

Vi er på Bodil Niska Kvartett på AnJazz 2013. ‘’Her var det godt og mørkt’’, sa Niska da hun entret scenen. Etter en god posjon suppe, hadde hyggelig mange trofaste jazzvenner satt seg til rette i Teatersalen, klare for saksofonsspill av klasse.

Anjazz 2013, Hamar – Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Det hadde nettopp vært gratiskonsert og god stemning i solskinn på Østre Torg. Inne i Hamar Gamle Rådhus begynte de med å serveres jazzlunsj kl 13. Det vil si konsert med suppe inkludert.

Det er første gang Niska er på AnJazz. Det er sågar første gang på 33 år at hun er tilbake i  Hamar. -Det var i 1979-80 gikk hun på Toneheim folkehøgskole. Der var hun kulling med blant annet Nils Petter Molvær. Festspillsjef Tomter sa det var på  høy tid,  og Niska selv kommenterte tiden på Toneheim med et lurt smil, kort tilbakeblikk med antydning til hoderisting vedrørende en vandring til Lillehammer (6mil).

Så til selve konserten.

Med seg på scenen hadde hun Hermod Nygaard på trommer, Jens Fossum på bass og Anders Aarøen på piano. Niska tar brillene av og på; «Ser dere meg»? spør hun musikerne. De bekrefter. Da er alt i orden.

Det er ingen tvil om hvems navn står på plakaten. Niska leder ant og følger nøye med sine gutter. Og når de vil spille så får det lov til det. De får sågar bestemme litt. Pianisten er spesielt ivrig. Litt knotete i begynnelsen, men når vi kommer til The Golden Ring, så er det bare å la det stå til. Da er pianofingrene virkelig med og vil ikke la seg stoppe med det samme. Sånn går det når en har med seg musikere som ikke bare vil men også kan.

Bassisten har flere fine betraktninger. Trommisen kommer i solomodus når det  nærmer seg slutten. Men han er såre fornøyd med det han er med på. Det kan det ikke være noen tvil om.

Hva, meg?!

Litt vantro over å være ønsket enda mere på banen, tar Niska imot applaus. Det er tide for ekstra numre (ja, flertall). Med kommentaren «Vi finnmarkinger er ikke vanskelige å be, vi kommer alltid hele tiden» begynner en serie ekstranumre. Og det er i dette momentet Niska tar seg til brystkassen og noe forundret spør; ‘’meg?’’

Ja, publikum vil høre litt ren Niska-saksofon. Og det får vi. Det er vakkert, og etter noen minutter kommer resten av kvartetten inn i melodien. Men, vi fikk litt –rent-saksofon-gull og er såre fornøyde.

Niska selv holder det hele sammen. Det er vel ingen som henne i det å lande på bena med låtens signatur. Og når vi får Danny Boy så har vi også fått lyrikeren som det er umulig ikke å like. For selve lydbildet er som det skal være: Mykt, behagelig, interessant og hørbart.

Avslutningsvis kom takk til publiukum og takk til både Toneheim, Odd R Antonsen og ikke minst Stallgården (les: Stallgården har vært utested i Hamar sentrum i en årekke).

Niska rir mange hester. Niska, født i 1954 i Vadsø, trådte korpsskoene sine i Hammerfest, forlot i 1989/1990 Finnmark til fordel for hovedstaden. Da hadde hun drevet jazzklubb i Hammerfest i 10år. I Oslo etablerte hun jazzbutikken/kafeen Bare Jazz. I 2009 fikk hun både Nordprofil-prisen og Oslo Jazzfestivals Ella pris.

På spilleren hjemme har Girl Talk ligget en tid etter at jeg fant den som en aldri så liten overraskelse i en butikk for et halvt år siden. Denne skiva fra tidlig 1990-tall er et av Niskas mange samarbeidsprosjekt. Dette var et samarbeid med Tine Asmundsen og Elizabeth Walker. Siden det har hun flere vellykkede samarbeid bak seg.

Så er det da bare å finne fram til Bare Jazz i Oslo ved neste anledning. – Og satse på å bli servert boller og jazz av Niska.

 

saken var først publisert i FM i 2013