molvaer2_anjazz2013

Intetanende for publikum og arrangører, var fredagens konsert med Nils Petter Molvær Group den aller siste spillejobben for de tre musikerne sammen. I denne omgang i allefall.

Anjazz 2013 , Hamar – Tekst og foto: Elisabeth C. K. Reitan

Det var festspillsjef Anja Katrine Tomter som dagen derpå kunne opplyse om dette.

Legendarisk altså. Og en konser en må lete etter ord for å beskrive.

Gruppen består av Nils Petter Molvær, trompet; Stian Westerhus,gitar; Erland Dahlen, trommer; Sven Persson, lyd og Tord Knudtsen på lys. Anledningen var AnJazz 2013. Hamar Gamle Rådhus, Teatersalen. Publikum; anstendig antall,  ca 150-200?

Forestilling er nok et bedre begrep enn konsert når en skal beskrive det vi fikk. For her blandes lyskunst sammen med lydkunst slik at helheten blir over grensen for varsomhet å kunne kalles. Det var pågående, heftig, påståelig og ærlig…  Og til tider måtte jeg skjerme meg for deler av det visuelle trykket.

molvaer_anjazz_2013

Lysbildene var  dels en form for refleksjoner av musikernes bevegelser. Det kan feilaktig høres harmonisk ut.

Lyset, som formet bakgrunnen på scenen, var i konstant bevegelse: Som et iltert og sjeldent jaktlystent nordlys. Til tider bombarderte Knudtsen oss med nye glimt av lys.

Musikken, den delen av fortellingen som var med lyd, var inget mindre enn voldsom den heller. Lyden var bra. Innsatsen upåklagelig. Volumet til å ta imot med åpne armer. Det er vanskelig å trekke fram en av musikerne. I større grad enn opplevelsen av enkeltprestasjoner, ga forestillingen meg en opplevelse av å få en enpersonsfortelling. Selv om de var tre musikere på scenen.

Jeg kjente en stund at jeg ble både berørt og opprørt. Jeg vil gi fred, kom det som en enslig tekst-strofe. Kaos og krise var opplevelsen. Så kom den utrolig deilig avslutningen: Trykket og uttrykket, hadde form. Det formløs fikk uttrykk. Kraftig uttrykk, riktignok, men håndgripelig uttrykk. Rock’en kom fram som en nesten lyrisk redning i et heller tungt og dystert mollpreget landskap. Etter å ha vaket i et grenselandskap, endte med et uttrykk jeg klarte å romme. Fascinerende!

Dette var en opplevelse av de sjeldne. Forestillingen hadde alle sjangre du har hørt om når du har hørt og hørt om Nils Petter Molvær. Den hadde alt. Det kan en bli overrasket over.

Når jeg i etterkant sitter og skriver dette, to steg vekk fra min egen konsertopplevelse, slår det meg at dette da virkelig må være en påkjenning å fremføre, en påkjenning å gå gjennom.

Ville jeg anbefalt deg å høre  – og se- dette OM du hadde hatt sjansen?  Definitivt JA.

 

Saken var først publisert i FM i 2013