Rockebukta i vårres hjerta

Det er ikke våtere enn det må være, nesten for lite øl til og med, men massevis av folk. Bukta-publikum satser for fullt fra start! Vi er i fjæra i Tromsø på 10- års jubileum: Bukta 18.-20.juli 2013. Festivalen starter med ingen ringere enn Ulf Lundell og avsluttes første dag med «Norges beste liveband»- Bigbang med Greni i spissen.  Det er sommer, det er peise hakke lyst heeele døgnet, det er fest og det er stemning!

Buktafestivalen i Tromsø 2013 -Tekst: Elisabeth C.K. Reitan

 

In between Lundell og Bigbang

På denne tiden har mange lykkelige liter med øl sklidd ned i tørste struper. Mange sjeler har blitt enda lykkeligere. Noen har rukket å miste hverandre. Og lykkelig blitt gjenforent. Bukta kan rapportere at Bukta-øl’et snart er slutt  – og festen har såvidt begynt!

Oslo Ess spilte freidig Østlands-punk.  Energisk og sprudlende med energi og presisjon. Visetekstkvalitet og punktrøkk. Ah! Det ble 210 konserter for bandet i 2012, fortelles det fra scenen. Det er tydeligvis mere kake igjen der! (Paradisbukta scene kl 19)

The tallest man on earth (Kristian Mattson) fra Leksand i Sverige entret hovedscenen aldeles alene med sin akustiske gitar. Og han spilte… og vi lyttet litt forundret til mannen som utbrakte en skål for Uffe og fortalte at det var til Lundells sanger han lærte å spille.

Det var de eneste læreren hadde noter på ganske enkelt. Med et minimalt sceneshov, seg selv, gitaren og nesten bare det,  og med en imponerende evne til til å holde på publikums oppmerksomhet. Det går altså ant å bare spille og synge for oss -når du er verdens høyeste mann og sammenlignes med Dylan. (Hovedscenen kl 19:50)

Jadudah er ett av tre band som vant seg en spillejobb på årets Bukta. De lokale heltene kan å sjarmere. Og synge. Bandet består av Joakim Finstad, Sverre Simonsen, Patrik Jaklin og frontfigur Helle Larsen. De ga så svetten silte. Bitteliten scene, gutter på bass,gitar og trommer og midt i, en lyshåret og svartkledd Helle på vokal. Jeg blir begeistret!

Kanskje bidro det at jeg selv hadde skrudd ned forventningene da det jeg hadde hørt ble litt ens, til at jeg ble så glad. Men Helles stemme fascinerer! Den er kontrollert og kraftfull og hun har en fascinerende måte å frasere på. Det høres ut som hun har kontroll over den lille hesheten som gjør meg forventningsfull på hvor hun tar låten videre.

Fra sterk stemme til spennende stemme. Gang på gang. Det meste kretser dog rundt sangen uten at det er til forkleinelse for noen av de andre. Litt spenstigere kunne det blitt om de andre tok litt mere solo. En saftig gitar eller trommesolo hadde gjort seg. Men for all del: Ære være gutta som lager trøkket. Dette var på scenen Little Henrik der er det plass til maks 400 personer. Det er bare å gi seg hen i begeistringen!

Kadavar (Paradisbukta scene kl 20:50)  er et tysk headbangingband med base i Berlin og har masse masse hår og skjegg og trøkk.

Flytescenen (maks 100 personer utpå scena) -årets nykomling med fjorårets Mara and the Inner Strangeness (fjorårets store opplevelse…) som fremfører Tromsø-Rockens låter fra dobbeltvinylen Tromsø Brenn.

Vinylen som viser til Tromsø som rockebyen (gåhjemogleggseg med Namsos med Rock City og Trønderrockerene). 50 år med rockehistorie nøye valgt ut til 28 spor.

Hold på lua no’ bli det Nord Norsk strandparty!

Bukta ligg på sørspissen av Tromsøya og er rett og slett ei  badestrand på 69 grader nord. Buktas trofaste sjef gjennom de ti første åran, Robert Dyrnes takker for seg som festivalsjef. Men fortsetter som bookingssjef. Lasse Pettersen overtar som Buktasjef etter  Bukta 2013.

Menyen blir selvsagt kommentert i programmet. Vi er i Nord-Norge og er da selvsagt opptatt av god mat fra havet. Og menyen er delikatesse-preget og større en noen gang.

Tørrfesk-gjellan og tørrfest-banking er der, taktfast nok, som før.

Do-køer uten sidestykke er en saga blott i og med at det er en hel landsby av do  i utkanten av festivalområdet.

Som før, for de mest standhaftige, er det etterpåfest i byen under overskriften Bukta i Byen.

No prate vi oss bort! Det er Buktafestival i Tromsø. For 10.gang. Barnesykdommene er borte.  Party is on!

Og Bukta!

 

 

Uffe rider gjennom bukta

Sveriges, kanskje til og med Nordens, største rockepoet gjennom tidene står på scenen. Vi snakker om året 1982 og «Öppna landskap».  Vi snakker om 2013 og selveste Ulf Lundell. Fra Hovedscenen på Bukta slår ærverdige Uffe an tonen.

 

Det er åpningskonsert og Bukta koker allerede av liv. Den morsomme festivalstarten når det fortsatt er mye luft og lav promille og musikken må stå for seg selv.

Ikke noe problem med en sånn knallstart!

Beina går. Hodene nikker i takt med musikken. Noen konstaterer at de ikke har et forhold til mannen på scenen. Jeg tenker på barnelærdom og rustne mannsstemmer fra kassettspillerens storhetstid. Bruce, Neil, Björn, Åge… Uffe! Fortsatt begeistret!

Vi får ikke «Öppna landskap» der vi står med utsikt til havet. Men i halvannen time får vi blant annet «Snön faller», «Är vi lyckliga nu?», «Hon gör mig galen».  Jeg noterer ikke settlisten. Bare koser meg: Først trøkker han til, får igang blodomløpet. Så hviler vi i den mer vise-prosa delen før han så trykker til med en røff slutt. Mannen synger sterkt og tydelig. Gitarene hviner riktig. Det er hovedscenespill uten tvil!

Uffe er mannen som har gitt ut over 50 album, som ikke synger i første persons pronomen, men tredje person om de og dem. Mannen som snakker direkte og kan bannes i tekstene uten at det går galt. Mannen som kan uttrykke seg poetisk presist og en annen gang tilsynelatende tilfeldig og anspråksløst.

Lundell sammenlignes  med Bruce Springsteen, Bob Dylan og  Neil Young. Han omtales hederlig av Oslo Ess. The tallest Man on Earth utbringer en skål for Uffe.

Lundell er også billedkunstner (maling, grafikk) og forfatter (prosa, roman), og flere av hans bøker er blitt filmatisert.

Nå er han på en ganske omfattende turné i Norge og Sverige. Dette gjenstår på turnéplanen:

  • 18.7 Tromsö Bukta (NO)
  • 19.7 Brönnöysund Rootsfestival
  • 20.7 Tydal Tydalsfestival
  • 26.7 Fredrikstad Månefestivalen
  • 27.7 Östersund Storsjöyran
  • 30.7 Stockholm Cirkus
  • 31.7 Stockholm Cirkus
  • 2.8 Göteborg Trädgårdsföreningen
  • 3.8 Vadstena slott
  • 9.8 Smögenfestivalen
  • 10.8 Uppsala Botaniska Trädgården
  • 17.8 Karlshamn Bellevueparken

Offisiell hjemmeside: ulflundell.com

 

 

Må dåkk seia te!  Kvelertak i Bukta

Det er fredag på Buktafestivalen og jeg går og gleder meg til Kvelertak. En absurd setning, men vi snakker rock! Ny skive og ikke minst på Buktas hovedscene fredag kl 20;40. 1 time. Publikumssuksess!

Norske Kvelertak spiller hardcore metal, de har blitt rost sønder og sammen i pressen den siste tiden. Til og med Metallica-frontmann James Hetfield har lagt sin elsk på bandet fra Stavanger. 

 

Jeg tar på mine fine lydfiltrerende ørepropper, (Nei, ikke neongul apoteksgummi) og konserten blir en fest.

Jeg tenker faktisk at det kunne vært enda litt mer trøkk, jeg hadde tålt mer – men samtidig så er det jo så fint når de har det akkurat slik.  De har en herlig krysning mellom hardcore punk med black metal. Bandet kaller selv musikken sin necro ‘n’ roll. De synger kun på norsk.

De freser, de trøkker til og det er så fantastisk melodiøst! Dette er morro!

Fra scenen gir vokalist Hjelvik alt (bildet).

– Jeg sa han kom til å gjøre det! Fotograf Robin viser meg bilde av Hjelviks stagedive for kvelden. Om ikke elegant, så gjennomført.

Kvelertak startet i 2007 – og er et av bandene som har fått fart på karrieren ved hjelp av NRK’s Urørt. I 2010 ga de ut det selvtitulert debutalbumet og ble (selvfølgelig) møtt med gode kritikker. Samme år vant de klassene rock og årets nykommer under  Spellemannsprisen. Bandet ble booket til flere norske festivaler og dro på sin første Europaturne.  I  2011 mottok de Statoil-stipendet på én million kroner. Stipendet har som formål å gi norske artister større mulighet til å markedsføre og markere seg internasjonalt. – Alt er spennende og lovende!

Bandmedlemmene: Erlend Hjelvik (vokal), Bjarte Lund Rolland (gitar), Maciek Ofstad (gitar), Vidar Landa (gitar), Kjetil Gjermundrød (trommer), Marvin Nygaard (bass)

Skiver: Kvelertak (2010) (Indie records,produsent Kurt Ballou).  Meir (2013)

Få en musikalsk smakebit her: 

 

 

Nikkeby Lufthavn inviterer til fest

Det er nå eller aldri! På scenen i Paradisbukta står Nikkeby Lufthavn klar med Gisle Mathisen i front. Selveste musikksjefen i Tromsø ( i avisa Nordlys riktignok) går god for dem, og du vet at det er nå du får sjekket ut om du og sjefen er enig i musikk i det hele tatt.

Det er litt som å gå opp til eksamen som publikum; sånn passe skummelt. Vi er på Bukta 2013 og nærmere bestemt Paradisbukta fredag kl 18. Men ta det med ro!

Nikkeby Lufthavn kan spelle sin egen sak og tar raskt hand om luftrommet i Bukta. Dette går helt fint.  Det er fullt framfor scenen og bandet vet de er på hjemmebane.

Fra Mathisen på scenen:

     – Aldri spilt for så mange før! 🙂

     – Er det noen som kan stemme en gitar? Nesj, litt surt – det e’ jo berre Nikkeby!

     – Sa du gamme!? (etterfulgt av et skikkelig drag med gitaren)

     – Vi har en ny låt te’ men vi får ikke (har spilt over tida og er egentlig bare godt igang)

     – Vi spelle på Bastard tell høsten. Da må dokker love å komme aillesammen. (Personlig  invitasjon til tusen (Bastard Bar; en nattklubb og konsertscene i Tromsø).

Gisle Mathisen i front har du kanskje fått med deg i Vinterhagen og  Pistol og bart tidligere. Det er garasjepunkrock i Tromsø. Det er hva det lover. Rock!

Nikkeby Lufthavn startet i 1996 og ga i 2000 ut »To The Moon EP»  (  Feedback Underground Records ). I 2005 kom »Babes in Space» i  2005. Bandet har spilt på by:Larm  flere ganger. Bandet leverer godt humør, fengende melodilinjer, fin og original sound og ikke minst spilleglede – og som sagt evnen å fylle luften med full lyd.

Fra ’69’  er jeg solgt. Vi er et kvarter uti konserten og jeg har funnet god utsikts og høreplass. Hold kjeft, sier Mathisen. Det er fint! Strippelåt bys fra scenen. Babes sin space ljomer utover. Brått er det slutt med Bus stop.

Men altså mere til høsten!

 Bandet består av Gisle Mathisen (vokal, gitar), Knut Reidar Haldorsen (bass, vokal), Louis Hansen (trommer) og Mona Helleland Varpe (orgel)

 

 

Shining stålstrenger på Bukta

Lengst ned i skreppa lå gull!

Det er fest for folket når det er Buktafestival. Krompens festival-for-de få blinker med skjulte setlister og sikkerhetsanordninger som til og med får journalister til fint å holde seg på rett side av gjerdet. Bukta derimot… er for de som vil ha fest, de som vil ha rock og de som vil møte venner, eventuelt nye venner. 10 år med Bukta ble velsignet med noen få dråper duskregn og masse herlig Nord Norsk fjærasommer og rock i alle regnbuens farger.

Sex, drugs and rock’n roll

Joda, politi og brannmenn gled fint inn i mengden. Smilte gjorde de til og med. Ølet glir ned, beger-plukkerne er på pletten. Fesk og potetes er en højdare. Bobolien er plutselig et heftig hamburgerbrød ala carbocravings go big. Hvalburgeren er en snakkis. Og det er 20 kr forskjell om du kjøper fiskeburgeren hos den ene eller den andre boden. En halvliter spretter ut av hendene til ei jente. Votter gir ikke det beste grepet, men forfjamset begynner hun å danse. Man blir ikke sur av sånt! Det er festivalryddig og rent. Det er en festival mormoren din kunne gått på. Hun ville gått med målrettet blikk gjennom mengden med tomt glass på vei for å fylle på. Så ville hun svaiet litt i vinden. Ikke fordi vinden var så sterk, men fordi hun hadde det alldeles fint og bare ville flyte med over den tildekte gress- og sandmatta som kun krever at du løfter bena av og til.

Det høres kanskje ut som festivalmagasinet har inntatt mer enn kaffe. Men neeeeida. Vi må sørge for å få med oss musikken og keep sharp for the moment. Og vet du – det går alldeles suverent på Bukta. Her finner du nemlig også oss som mest av alt er interessert i musikken og tar stemninga som luksusloungen å nyte i.

‘Men venstre er jo her!’ -to venninner prøver å orientere seg. Og det er jo sant. Venstre er rett som det er både her og der.

Visst møter vi noen som ikke er fornøyd, som ikke liker liningen og uttrykker det når de er på tur ut av området (!), ølet, musikken, venninnas utsagn. Tre personer, tror jeg. For mest av alt er det noen som appellerende sier ‘Positivt?’ – ‘Du skriver noe positivt, vel?. Ikke si noe om været…vi vet jo hvor vi bor’. Det er den erfarne Buktadama som har med seg ei Buktajomfru og som lurer på hva jeg skriver.  På Bukta spør en når en lurer. Og hvorfor i alle dager skulle dette være en vær-rapport. Litt duskregn er uinteressant.

Tissekroken er fin. Lurer på hvor mange mobilkamera-shoots som tas av buksebaker. En liten skog av tissere. Og litt fjernsynsteater på veg til do-byen for de som vil sitte.

Det er til og med slik at noen går på festival uten å være interessert i musikk. Festivaler skal jaggu dekke mange behov.

Regnfrakkene dukket plutselig fram lørdag kveld, som fargerike skogssopper. De forsvinner like fort. »Hæ! Det regner jo ikke!». Svisj av etter to timer. Dette er året når lebestiftene er magentarøde og rosa. Og det er året jentene har hvitt hår. Dette er festivalen du gjerne må gå i gummistøvler på, men converse går like bra. Et skjerf kan også være lurt i halsen.

Jenta i vaffelkiosken var grei og fortalte meg at jeg hadde leppestift på tennene: -Jeg sier i fra,jeg, for jeg vet hvor fælt det, sa hun. (takk og huff da).

Men det er slutt. Publikumstall har jeg ikke klart å spore fra der sporene skulle føre men festivalen har en maksgrense på 5000 hver dag. Det var nok et stykke unna det.

Dette er festivalen hvor du går på musikerne fra scenen hele tiden. Har du anlegg for starstruck’ing er det bare å ta for seg av højdare.

 

Såååååååå! Fra lørdagsscenen.
 Hekla Stålstrenga (Hovedscenen kl 18:00)  Det er ekte musikkglede og fin musikalitet som leder an. -Til alle nygifte -og mamma og pappas bryllupsdag utbringes Anne en hyllest fra scenen. Glad i lydmannen sin er Stålstrengegjengen også.

Dette er folkrock som står like fint i rock som i folk. Det er morsomt hvordan folkemusikken sitter som en aksent mens uttrykket rocker. Vi snakker folkemusikk. Vi snakker folkrock og vi er godt i grooven etter Nord-Norsk Visebølge på 70-tallet som blinker bak. Visebevegeran fra 70 tallet kan med stolthet lene seg tilbake og la Stålstrengan spille opp til fest.

Vi er jo også vant å høre dem, som de radiosliterne de har rukket å bli. VG lista topp 40 i 2011, flere ganger Spellemanns-nominasjoner. Første albumet var Markramé(2011) der vi fikk Ola Bremnes Har du fyr. Nå kan alle den og har Nymos stemme i øret når vi tenker på den.  I år kommer vinylplata »Dyrandé.  (Dyrandé er av mange mange nord-norske uttrykk som forsterker budskapet)

En kan ikke annet enn å være i godt humør når Marit Nymo Trulsens stemme fyller høytaleren. Om det er på radioen eller på scenen. Noen er velsignet med en stemme å bli glad i. Og når hele dama brer seg som et vennlig smil fint akkompagnert med vennlig latter. Da er  det bare å ta av sydvesten.

Hekla stålstrenga består av frontkvinnen Anne Nymo Trulsen, nygift og lys med sang som hovedinstrument! Fargesterkt har Anne med seg Ragnhild Furebotten (fele) . Ragnhild har allerede flere Spillemannspriser i sekken. Sist fra 2011 med soloalbumet Never on a Sunday… I tillegg til damene i fint finner vi Tore Bruvoll (gitar),    Trond-Viggo Solås (bass) og Ole-Jakob Larsen (trommer). Og så var det lydmannen da, David Solheim.

Anne Nymo Trulsen (sang) ga i 2013 ut soloalbumet Skråblikk. En liten anekdote er Nymo Trulsens ukulele-engasjement på kulturavvdelingen i UNN. Alle sykehus i landet skulle hatt en kulturavdeling med ukuleleorkester!

http://www.nrk.no/nordnytt/slo-tilbake-mot-mobberne-1.11123672

 

Skulle gjerne funnet link til dyrande og det fanden skulle få.,,, Men vi får vente på skiva!

 

Pistol og Bart (Little Henrik kl 20:25) to karer og en gitar og ett publikum

Med ‘Lomma full av spenn’ og et forsiktig lydbilde som var annerledes enn jeg forventet meg på Bukta, prøver karene å få publikum med i låtene sine. Publikum forsøker også så godt det går – å være rytmebokser på signal.

Little Henrik var nesten for stor og noe sier meg at noen skulle øvd litt mere på å holde kontakten med 400. Men morsomt og litt rart med rytme og snakkesynging. Og visst ble jeg nysgjerrig – både på Pistol og bart og hvorfor det ble litt halvhjertet i kveld.

 

Calexico fra Arizona (Hovedscenen kl 19:25)

Her fikk vi latinorytmer og americana fra samme scene. Fin fest!

Bandet kommmer fra Tucson, Arizona og har to hovedpersoner i Joey Burns and John Convertino. Bandet spiller en god tex-mex-blanding av stiler og betegnes blant annet som indie rock/folk, alternativ country, tex-mex og americana. Det hele er en flott musikalsk opplevelse med rom for latinorytmer, headbanging og mye standard americana sound.

Bandet har holdt på siden 1996 og har gitt ut flere album. I 2012 ga de ut hva Bukta betegner som ‘en av årets beste skiver’:  Algiers

 

Christer Wulff  (Paradisbukta scene 20:25)

-er hørbar lokal Tromsøhelt som kom med skive i januar.

 

Shining (Hovedscenen kl 21) omtales som svartjazz og kan en få det bedre enn jazz og rock på en gang? Tvilsomt! Milde himmel…Marilyn Manson og John Coltranes spirit i samme låt. Skiva One One One skal inn i  samlingen.

Jeg hører meg selv si HOHOI!! der jeg står midt på plassen alldeles forfjamset etter å ha blitt rundspilt. Trenger ikke si noe mere.

Neida, dette fenget ikke alle. Men takk fra oss som stod igjen og fikk med oss hvert minutt.

Det er krevende men desto mere morsomt å få jazzens konsekvente inkonsekvens inn i rocken. Det er som en kunstreise jeg sjelden ellers får, annet enn i jazzens rike, når det er sent og mørkt og dypt inne i et lokale der lyset ikke er ment å skinne, og hvor minnenene om sigarettrøyk aldri forsvinner. Basisen er der – det skjer bare så innmari mye på veien til neste frase. Spennende er det da med denne svartjazzen i Shinings form at de kan bruke metalrockens uttrykk. Det er bare SÅ TØFFT!

Det er som du reiser med et skip som heter saksofon ….og kommer forbi både storm og fremmede kulturer. Drit i å lete etter en strofe som gjentas likt n -ganger. Gjentakelsen er der. Det er bare snakk om hvordan den ser ut. Kanskje den ikke ser ut! Kanskje den er en opplevelse!

De første låtene er publikumsvennlig korte. Til slutt får vi to deilig lange som i god jazz-stil ikke er over før det er slutt. Og det betyr at du henger med til over neste sving og når du tror det er slutt…er det bare et girskifte og nytt landskap som åpner seg. Woow!

Skulle de spilt på en mindre scene, siden massen ikke helt hang med? Nei! Go Bukta, dette var en tøff og spenstig booking til hovedscenen.

Shining har lomma full av anerkjennelser fra starten i 1999 og med sine 6 album: A-ha stipend, Statiolstipend, Spellemannspris, Alarmpriser… Bandet består av Jørgen Munkeby  (saxofon, gitar, fløyte) som står i front, Torstein Lofthus (trommer), Tor Egil Kreken (bass), Håkon Sagen (gitar).

 

Uncle Acid and the deadbeats fra UK  (Paradisbukta 21:55)

Som spiller klassisk tung rock med fete riff og mye flott gitarsoloer.  Men så bra at de ikke skulle kunne slutte når spilletiden var over for på festival må en dele på oppmerksomheten. Sånn er det.  Og det er umusikalsk å ødelegge starten av Kaizers konsert ved å dælje på i nabobukta. For på Hovedscenen stod…

 

Kaizers Orchestra (Hovedscenen kl 22:40) som avslutningskonserten i Bukta.

Takk for i år Bukta!

 

 

Redigert fra saker tidligere skrevet for FM i 2013