Banga i Bukta 2014

‘You dogs!’ Det bjeffes intenst gjennom høyttalerene. ‘Banga Banga’ synger Patti og vil høre flokken bjeffe.

Bukta 2014 er i gang med ny festivalsjef og gammelsjefen som bookingsansvarlig. Det meste er omtalt tidligere; sjømatmenyen, fiskehjell og taktfast tørrfiskbanking, de tre scenene, de blide frivillige og den fantastiske rammen. Vi kjenner oss igjen og vi er hjemme på Bukta 2014. Og fortsatt er det ledige pass og billetter.

Bukta i Tromsø 2014, tekst: Elisabeth C. K. Reitan

I år lærer vi i billettkøen at du året etter du har vært frivillig, får du komme gratis inn. – En fin gest til de mange som jobber dagevis for at vi skal få tre flotte dager med strandparty på 69 grader nord.

Åpningskvelden preges av at Bukta er en rockefestival som kan sin genre. Det må sies være voksent og variert rockeprogram.   

Festivalen åpnet med det svenske bandet Opeth (Telegrafbukta, hovedscenen, 17;00). Tungt, progressivt om enn litt vel langsom første halvtimen.

Skambankt (Telegrafbukta 19:15) med deilig stavangersk rock.

Billie Van (18.30)  og The Dogs (20:30) i Paradisbukta.

To unge norske band, Kindred Fever og Approaching Pluto, spilte  på Little Henrik.

 

Dumt spørsmål!

For de som vet hvem Patti Smith er så blir spørsmålet om hva årets forventede høydepunkt er, noe som besvares med himling.

For de andre…. dukker det opp svar som The Joe Spencer Blues Explosion The War on Drugs.

Kjenner vi festivalen rett er det tre dager med kvalitet i mer og mindre kjent innpakning vi kan glede oss til.

 

Patti Smith (Telegrafbukta 21:20)

Publikum er noe tunge å dra med da bukta er en stor familiereunion og mange må snakke MASSE sammen denne første kvelden. Skambankt lykkes noe mere enn Opeth. Patti lykkes mest.

Det skal noe til å finne Pattis like. Stemmen er stødig, sterk og varm. Rausheten, smilet og de vennlige vinkene.  Det er ikke noen tvil. Sjefen har entret scenen på Bukta igjen,

Med seg på scenen hadde hun blant annet sønnen og datteren. Ikke noe å si på det! Because the Night (belongs to lovers) skrev hun til faren deres. Vi får Neil Young. Selvsagt synger hun Banga Banga. Det er bra, alt. De som har mistet livet i det malaysiske flyet som trolig ble skutt ned i dag, hedres med en fantastisk hymne preget av  Patti som er trygt forankret i world music.  Hun snakker om himmelen som noe Gud har gitt oss, ikke et sted vi skal føre krig og skyte hverandre. Himmelen er en gave, sier spirituelle Patti.  Johnny Winter ( nylig avdød bluesrockelegende) hedres og Patti ber mer eller mindre i sangen om at ‘Johnnys passage’ må ha gått bra.

Pattis neste stopp på sommerturnéen er Pori Jazz festival i Finland.

Mari Boine spilte tidligere i år på Kongsberg  jazzfestival. I morgen starter hun strandfesten i Tromsø kl 17:00

 

 On a day like this – Bukta 2014

Hvor skal jeg begynne… on a day like this?
Med  Boine på hjemmebane, entret Mari Boine med band scenen kl 17. Fredagen på Bukta kunne begynne.
Det er dristig å starte slik på topp – men Bukta glapp ikke.

Det er en livsglad Mari Boine som leverer Tromsøpublikum halvannen time musikalitet, lek og formidlingsglede. Det er både godt å se henne og å høre henne. Registret er stort på dama og i kveld spiller hun på det hele . Det er ikke noe for mye, ikke noe for lite men noe helt spesielt derimellom som ikke lar seg plassere noe annet sted enn hos Boine.  Selv det å skrive om det i etterkant gjør meg glad. Hva hun sang? Valkeapää, Boine, Goaskinviellja/Ørnebror. Elle… Endelig beveget bakken seg framfor scenen!

 I dag er det vanskelig  å velge hva vi skal fortelle om.
Det er så mye bra og bookingsmann Dyrnes kan kose seg i skjegget sitt.

The Bronx, gutta fra California (19:15 i Telegrafbukta) var ikke noe annet enn en suksess med sitt melodiøse og råe uttrykk. ‘’Are you motherfuckers having fun, make som noise! ‘’ Ekstatiske over å få spille på den vakreste plassen de har spilt holdt de det gående.

The Jon Spencer Blues Explosion (21:00) I Telegrafbukta var en forventet publikumssuksess! Vi lar oss ikke lure av at bluesen har sneket seg inn i navnet men gledes av den varmen bluesen bringer inn hos det musikalsk formsterke og respektløse bandet. Unge rockere liker det de hører, det er tid for høye ølglass, flyvende ølglass og fingre i været…ja  det er tid for alt som kan være i været som tegn på begeistring.

Dropkick Murphys (22:45) i Telegrafbukta – amerikansk band som spiller fasinerte irsk rock! ‘When Johnny comes marching home again’ med rockeriff og vocal lengre ned i halsgropen enn i de fleste av oss beveger oss til hverdag, er ikke en selvfølge. Sånt ryker det av! Riverdans og sekkepipe alla fredagsrock, det lar seg høre flere ganger!

Det var en som sa at dette var da litt DDE. For så vidt har vedkommende rett. –Dette er festmusikk. Men  om det skulle være sant så ville det bety at jeg måtte høre på DDE en gang til.

Amerikanerne i Pentagram (20:15 i Paradisbukta) leverer fascinerende tung rock, avdempet og samtidig nesten  enerverende intenst. I introduksjonen ble det sagt at dette er undergrunnsmusikk så langt nede at en må grave ned i bakken for å finne dem. Her er det lite vokal men masse (uten å overdrive) bass. Masse bass. Lenge. Fascinerende tung bass. Nesten slik at en må sjekke det ut en gang til! Pentagram startet opprinnelig i 1971.
Biru Baby (22:00) havnet i Paradisbukta istedenfor på nattkonsert i byen, fordi Brave Black Sea som skulle spille, kom for sent til byen. Biru Baby het tidligere Cyaneed, damerockere fra Finnmark som ikke pakker inn attitude. Det er en herlig miks av råhet, trøkk  og et fascinerende feminint punk -uttrykk som ikke står tilbake på verken tempo,  sceneshow eller energi. Biru Baby har en fin sound som kan ligne lyden av diamanter som rasler utover bordet…. Biru Baby med Hanna Krogh-Reinsnes (vokal), Karen Therese Ugelvik (bass) og Ida Iki (gitar) er noen resten av verden bør få se! Samtidig lurer jeg på hvor de kommer til  være om 5 år. –Det ser ikke ut til å være jenter som sitter stille og filer på gamle kunster.

En smakebit i dag kan være Biru Baby sin »Slutt Slut» som de også avsluttet konserten med:

(sett inn)

 

Tøff i pastell – i alle fall i sollys!  Bukta 2014

Etter en lang fredagskveld med stor stemning begynner lørdagen med sol over Bukta. Det blir bare bedre og bedre. Familiedag og åpent hus avvikles. Kvelden begynner melodiøst.  Så brygger det opp til… fin havtåke og kraftig Mastodon!

Vi er på festivalens siste dag. Det er folk overalt. På fugleberget, i fjæra, foran scenene, og ikke minst på scenene. Programmet begynner med amerikanske The War on Drugs på hovedscenen i Telegrafbukta(17:30). Folk kan kose seg rundt om på sletta, under buskene…det er fortsatt plass til å være på strandtur i solen.

Så tar Monica Heldal greit nok over i Paradisbukta (18;30)

På scenen Little Henrik i skogkanten, gir Février samtidig melodiøs og dansbart indie/tekno til stor begeistring.

Kåre & The Cavemen spiller i Telegrafbukta (19:15). Vi har enda ikke helt fått rocken som river i innvollene i kveld. Kåre & The Cavemen river heller ikke i oss, men skrur opp intensitet og henger på som klegger uten å stikke.  Lydprøver på Little Henrik forstyrrer noe. Festivalområdet fylles opp i hver krå. Det er folksomt og fint!

I Paradisbukta spiller The Cheaters opp (20:05). Det begynner å ta av idet gutta viser at de jammen kan gi jernet samme hvor mye sola skinner. Et liveband å oppleve!

På Little Henrik er det Pil og Bue som underholder til stor begeistring. Det er prat og standupshow innimellom låtene. Det er fullt og folk køer for å komme til. Vi resignerer og gleder oss med de som kommer fram.

I år er det vaffelkøen som får adrenalinet opp hos meg på fredagen. Men det er ikke verre enn at jeg stiller der også lørdag. –Eller så sier det noe om vaflene!

Svenskene i Imperial State Electric tar over i Telegrafbukta (20:50). Lydprøvene i Paradisbukta er en konsert i seg selv samtidig med svenskene står på scenen. Det er en aning irriterende. Men nå er det musikalsk fyr og flamme på scenen med svenskene.

Nå er det fjæratid og kveldssol og romantikk i sjøkanten.  Jeg prøver å ta en telefon i en krok. Den får jeg ta i morgen i stedet. Det er ingen stille krok her lengre.

Ting blir mere eksplisitt utpå kvelden. Blikkene ikke er skjulte lengre. Kommunikasjonen ikke så avansert lengre:  ‘Flytt deg !’ – Men stort sett er det bare gratisklemmer.

Så skal svenskene i Skogen Brinner spille i Pardisbukta (21:45). De trenger noen låter til å spille seg opp på. I det jeg hører at de begynner å rive litt til, har jeg allerede bestemt meg for å gå over til Little Henrik hvor The Late Great spiller. Det er et fin valg og der spiller de litt Dylanish, Caveish, Madrugisisk… og med en vokalist som kan å synge pent.

Det er jo bare så sexy!

Sånn stemme som du gjerne vil at skal synge en ballade for akkurat deg. Men for all del, det er ikke ballader det er snakk om her. Tor Thomassen (kjent fra Vishnu), Fyyytte rakkern!

Så er det dags. Det er nedtelling. Siste bandet på scenen. Havdisen siger inn bak scenen. Sletta framfor hovedscenen fylles. Jeg kjenner igjen fler som stod på prime spot (beste plassen hva lyd angår) under The Jon Spencer Blues Explosion .

Vi får litt musikk på opptak… men så kommer karene i amerikanske Mastodon inn på scenen. Showet kan startet og du milde måne! Dette er ingen lett scene å fylle.

Du får ikke noe gratis når solen skinner på ei badestrand. Joda, det er kveld og klokken har passert 22:30, festen er i gang, men ellers er det som midt på dagen. Hjelp fra halvmørke får du ikke. -Det gjør ingen ting for Mastodon klarer seg aldeles bra med musikken sin! ‘’You understand …’’. Det er lykke blant tusenvis. En fyr like bortenfor ser salig ut. Han synger med. ‘’You understand….this is feeling…’’ .  Han er så klar, så klar det går ant å være for det som kommer . Og han stråler.

Dette er hans kveld, hans band og det er kjæææærlighet. Men det er ikke monogami. Her er mange lykkelige.
Takk til Bukta 2014! We will be back!

 

 

Sak redigert fra tidligere publisert i FM i 2014