KERTU (LOVE IS BLIND)
Kritkeruka på TIFF har valgt å vise film du ellers ikke vil se i Norge. Vi snakker her om den estisk filmen av Ilmar Raag (Amrion Production). I filmen har Ursula Ratasepp hovedrollen som Kertu, en 30 år gammel kvinne som må si bærer ordtaket ‘stille vann, dypest grunn’. Skuespilleren Mait Malmsten har rollen som Villu, bygdas Don Juan, og med blikket godt plassert nedi ølflasken. Leila Säälik som Villus mor, Peeter Tammeareu som Kertus far og Kulliki Saldre som Kertus mor gjør også sterke roller, men fremst av alt er det bygdas tapere, den tilsynelatende enfoldige Kertu og den alkoholiserte Villu som bærer håpet i historien. Og det vil vi jo ha i en film.
Dette er en film om mye, den benevnes som en sosialrealistiske film. Om livet på bygda, om kvinners rett til eget liv og om et far/ datter forhold.
For meg ble dette en film om menneskeverd. Og om noe av det verste som kan skje.
Likevel er det en film om løvetenner. Det er en hyllest til hva ømhet og hengivelse kan gjøre for en skadet person.
Det myke landskapet i filmen har muligheter i sin åpenhet. Menneskene er forutsigbare. Men så kommer det kjærlighet inn i livet til to og ingenting blir som det var før. Kjærligheten spør ikke, men kjærligheten endrer en. Den gjør sterk.
Dette er trolig filmen du ikke får se. Men se den om du kan.
le pays des sourds (in the land of the deaf) fra 1992 av Nicolas Philibert
Årets regissør som vises i retrospekt under TIFF, er franske Nicolas Philibert. Philibert regnes som en av frankrikes ledende dokumentarskapere. Kjennetegn sies være humanisme og gjerne samspillet menneske-samfunn.
I denne dokumentaren viser han oss deler av livet; fødsel, forelskelse, vielsesseremoni og bryllup, fortvilelse, læring, lek og familieliv. Det er sårt og det er vakkert. Det er alvor og det er humor. Og alt er i de døves verden.
Min verden er ikke helt den samme etterpå. På en god måte.
Philibert klarer å vise utfordringer men først og fremst viser han oss en verden de fleste av oss vet lite om.
Nå vet jeg litt. Jeg vet iallefall nok til ikke å synes synd på.
Jeg går ut av kinoen sammen med omlag 150 andre. Jeg er litt klokere og varm om hjertet over å ha fått se dette.
Med oss ut fra kinoen har vi ungkaren som var 5. generasjons døv i alle ender, kvinnen som var fylt fem år før foreldrene fikk vite at hun ikke bare var sjenert, men at hun ikke hørte. Vi har med historien om familiens eneste døve som undret om døve ikke ble voksne siden ingen voksne var døve – og gåsehuden da de kom til en by med døveskole og MANGE,også voksne, var døve og kunne tegnspråk. Ikke mins har vi med oss lille Florent. -Florent som sliter med å forholde seg til lyd og høre. En fortvilt gutt som knekker koden og endelig kan puste fritt og fokusere på å utforske verden og ikke høre på alt mamma sier.
Takk!
Stemning fra Tromsø Internasjonale Filmfestival
Det er så midtvinters som vi bare kan det her i landet. Fullmånen henger også over byen. Det bruser ekstra i blodet på 69 grader nord nå. Du kan forelske deg midt på gata. Eller på vei inn på en kino. For ikke å snakke om ved et kafebord. Skulle bedt om telefonnummeret. Gjorde ikke. Fisk, slog og flyndre! Men et fint møte var det.
-
Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) arrangeres for 24. gang 13.-19.januar 2014
Over høytaleren spilles slentrende jazz. Det er Melody Gardot med en aning undertone av dramatikk. Brustent. Rustent. Og nært. I koppen har jeg byens beste soya- cappuccino. Var for sen til å få mat (det var jo filmtid), men en kaffe rekker vi alltid.
På torget ruller en skrekkfilm over lerretet som er spent ut mot en bakgrunn av Tromsøs mest kjente turistattraksjoner. Det er for kaldt til å være lenge uten vanter.
Det er 17. mai og hjemme-alene-fest
Folk er glade. Det er 17. mai og hjemme-alene-fest – og alt skjer i full åpenhet i stummende mørke. Det er dag tre av TIFF-uka. Mange har fått noen doser film og det er rift om filmene. Fylte saler er regelen fra i dag. Vær ute i tide for å få brukt billetten din. Om ikke noen i rush-køen skal få den. Mange er svært fornøyd med egne valg. Andre får seg en og annen overraskelse i filmene en har plukket ut.
Byen er full, og fortsatt er det plass til flere.
Tromsø er varm i minusgrader. Tromsøfolk er varme om hjertet denne uka. Det er mange gode opplevelser. En ser ting en ikke vil prate om. Projeksjonene kan flyte i timevis. Tårene renner. Latteren deles.
Alt er godt og forgjengelig – som skrift i sand. Vi vet det er nå og at det er ett år igjen til neste gang. Så vi går trapper ned og klatrer opp igjen over hele byen. Hele Tromsø er vertsskap.
Jeg ser i kaffekoppen og lurer på om jeg skal få meg spådd – i cappuccinoskum. Jeg har jo sett den varme tyrkiske filmen Present Tense av Belmin Söylemez. Der spår damene for harde livet.
5000 flere billetter og fullmåne
Første ettermiddag var det solgt om lag 5000 flere billetter på TIFF enn på samme tid i fjor. Til sammen 32564 billetter. Onsdag og tredje dag i TIFF, er rekorden fortsatt varm med 45.050 solgte mot 40.297 i fjor.
En kan trekkes til Nordens Paris og fullmånen, nordlyset –eller kanskje filmen Vampyr Carl Theodor Dreyers film fra 1932. Eller kanskje Tommy Wirkolas Død Snø spilt på Hurtigruten en sen kveldstime?
Festivalen har, som tidligere, bransjetreff og seminarer, kortfilm, stumfilm, utekino, egen barnefilmfestival, kunstutstilling men først og fremst spillefilmer fra store deler av verden. Slik som flere herlige grønne japanske filmer, sterke historier fra India, nordisk drama og svart humor. I år er Nicolas Philipert, franskmann, filmskaperen som trekkes fram ved å vise flere av hans filmer. Samtidishistorie er et sentralt tema og en ønsker å se på populærkultyrens utvikling og funksjon i følge lederartikkelen. Størst er tema Kurdistan.
Åpningsfilmen i år er den svenske Meg eier ingen med Mikael Persbrandt i hovedrollen og vår egen Linn Skåber med på castinglisten, – Åpningsdagen var den utsolgt i fem saler!
Vakkert og vemodig
The last winter av Salem Salavati var den første vi fikk med oss. Dette skal visstnok være Salavatis første spillefilm da han opprinnelige er fotograf. Og det er en film som begynner og sluttet i bilder uten ord. Historien er sterk, symbolikken fabelaktig: Livsveven broderes iherdig mens øynene blir stadig mere slitne og alle livets fine tråder i alle regnbuens farger tar slutt. Dette er en fantastisk historie om avskjeder. Barnets stemme er den modige. Det gamle ekteparets samklang i liv og latter er det sterkeste. Sterkere enn en by som faller sammen og snø som sperrer for fremkommelighet.
Selv nordleninger rødmer når de ser islandsk film
Svart humor og iskaldt hav omgir den Islandske filmen Om hester og menn av Benedikt Erlingsson. Dette er så langt en av festivalens mest populære filmer. En kvinne sa ‘den var otäck!’ når vi sammen studerte noen Manolo Blahnik skohorn i butikkvinduet etterpå. En annen lo godt da hun med glimt i øyet kalte den ‘dyrisk’. Men herlighet så fint det er med svart humor når det gjelder begjær, sex og bygdedyr. Verdens speiles i hestens øye. Det er rått, brutalt og snakk om liv og død. Filmen må være laget med varme for historiene som ligger bakom. Og varme til landskapet og tilværelsen. God å se på.
The geographer drank his globe away
Sjarmerende Verdensteateret fyltes til russisk film kl 22:30 mandag (salen tar 217 plasser). Dette er Norges eldste kommunale kino bygget for filmframvising som fortsatt drives skal vi tro infosidene o bygget. Den russiske filmen The geographer drank his globe away av Aleksandr Veledinsky ble litt i meste laget. Jeg snakket med flere etter å ha sett filmen, og det var flere enn meg som var noe forundre over om dette var morsomt eller ei. Men smaken er forskjellig og noen anbefaler den hjertelig videre.
Thou Gild’st the even
Thou Gild’st the even (sen aydinlatirsin geceyi) av Onur Ünlü, en svart/hvitt film fra 2013 i Tyrkia. Filmen er fylt av symbolikk og særegne roller som verdt en analyse eller to. Oppi alt det sære hvor grensene mellom liv og i særdeleshet mye død, kan det se ut som det forløsende ordet er å la seg falle, eller fly. Dette er filmen hvor en kan gjenkjenne de eksistensielle problemene om en ikke akkurat bør løse dem slik som i filmen, leve i en slik verden.
Optimisme
Den østeriske filmen the Shine Of Day ( Der Glanz Des Tages) av Tizza Covi og Rainer Frimmel var et kunststykke i å tillit og optimisme og tiltro til at selv den mest egosentriske kan begynne å bry seg om andre. En god film!
Verdenspremierer!
- 16.januar kl 20.15 er det premiære Dag Johan Haugeruds nye film Det er meg du vil ha.
- Norgespremiære på Permafrost 17.januar. Utsolgt! – Om mot og virkelighetsflukt
- Det er premiære på den norsk prisbelønt dokumentarfilm Light fly – fly high – som settes i kategori med Slumdog Millionaire
Det var litt av det jeg har fått med meg så langt, Det er bare å ta et dypt magedrag av luft og hoppe ut i det. Her er det mye å glede seg til.
Redigert fra saker tidligere publisert i FM i 2014
Hva synes du ?