Rock, OnklP og mere Rock – Bukta 2015 : Torsdag

Det er godt med ull i under- og overtøy  når Bukta 2016 går av stabelen. Første kvelden gikk fint gjennom, og vi var fornøyde med både lyd og lys – og forstår at det med temperatur ikke kan gjøres noe med.

Tekst: Elisabeth Klæbo Reitan

Danko Jones , kanadisk trio og gjenganger på Bukta, fikk starte festen. Danko sang og pratet. Han pratet mye, spesielt om sitt forhold til byen. Og første møtet med Tromsøpublikummet på Blårock i 2001. Så fikk ‘Egon på Blårock’ en sang. Ikke minst fikk vi høre om Dream Theater og hva de hadde gjort med ulike i det bandet. Dette var en god start på årets festival, men som alltid er det litt tungt å dra i gang festen. En fest i 6-7 grader men riktignok med stort oppmøte og fulle gressmatter helt fra start.

Brutus, det tøffeste band i Bukta i år? Som første band ut i Paradisbukta serverte de musikk med headbanging-potensial i god metal-tradisjon. Men noe ensformig blir det jo. Men coolt, det blir det også.
OnklP & De Fjerne Slektningene var kveldens godbit. Fra hovedscenen i Telegrafbukta fikk vi en fint innpakket konsert. Akkurat passe prat – og OnklP’s nakne tekster. Det er fint å høre og se slektstreffet på scenen. Et slektstreff uten de store motsetningen -og slikt blir det gode låter av.  Og det kommer splitter nytt – og det kommer gammelt. Og vi koste oss , det var allsang og det var et lydhørt publikum. Det fortjente OnklP og De mer eller mindre Fjerne Slektningene
Svenske Hurula serverte dansevennlig punkpop-rock i Paradisbukta. Hurula seiler opp som en ung lovende stjerne i nabolandet og sammenlignes med Thåström, Hellström og Sundström.
Dream Theater er på turne i forbindelse med sitt 30 års jubileum – og lovet spille en låt fra hvert album. Det var fra ballade til trommesterk progressiv rock. Det er morsomt å høre veteranene og  det tette og varierte lydbildet de presenter.

 

Høydare från Sverige og Danmark og Amerika…

På hovedscenen i Telegrafbukta fyrte Daniel Norgren opp. Lange, lange og til dels noe ensformige riff fløy fra scenen. Stødig og traust med en eim av blues ble det først fart på sakene i siste låten.  Nesten enerverende, med en stemme som noe som kommer fra et landskap langt der innenfra, klarte svensken som har gjestet Bukta flere ganger , å gi oss den perfekte start på fredagen.

 

Så gikk vi til Paradisbukta hvor de danske tøffingene, jentene i  Baby in vain, skulle sjarmere oss langt vekk. Trommisen brukte et energiverk av krefter og hamret hardt og kontrollert så det eimet av cymbaler og trommestikkene glødet.  På bass og sang var det ikke desto  mindre trøkk. Det ser snilt men det freser. Og så smiler de – før det braker løs igjen. Dette er betongtung rock med litt skummel lyd. Anbefales!

Videre gikk turen tilbake til Telegrafbukta hvor The Growlers leverte god snill rockemusikk. Genren er ifølge Buktas hjemmesider, en sjanger  kalt Beach Goth som både er chill’ende  og litt småskitten. Chablis og pils, med andre ord.  De beskrives også som vanedannende, og det kan vi tro. For denne sounden, med fremtredende melodilinjer og en serpregen vokal (her hos Brooks Nielsen) er lett forførende. Stemmen er sånn på bristepunktet mannlig søt, og fyren virker som verdens snilleste. Og så låter det bra og lett å rocke til. Innholdet i tekstene varierer – fra festlåter til de dypere refleksjonene.  Muligens kveldens høydepunkt!

I Paradisbukta var det duket for noe stort, comeback og release. Dobbel ny-produsert vinyl å få kjøpe. –Vi snakker om Fru Pedersen. Med mannlige kjønnshormoner, voksen pondus, blomster i håret, nettingstrømper og et aldri så lite miniskjørt. Sounden var umiskjennelig røff. Her blandes det meste. ‘Mannen gikk i vea-skog’ og røffe rift foregikk samtidig. Dette må oppleves – og er altså tilbake. Dette er opprinnelig et band som startet i Trondheim i 1991 og regnes for å være et nord norsk band med stilcoctail som kjennemerke. De gir så det holder – og ganske langt bak i mengden av publikum, så vi vokalisten i The Growlers gjøre et lite studie i nord norsk rocke-samtidshistorie.

»Vent litt!», lød det fra scenen. Det var en av gitaristene i Fru Pedersen som ville ha en selfie med publikum før det var over.¨

Så bar det til Telegrafbukta. Egentlig var det Temples tur til å underholde, men de satt på Gardermoen med gitarene på hemmelig rundreise. Så da ble det Gøteborgerne i HYPNOS som fikk dra festen enda et hakk opp. De kledde den store scenen ypperlig. Melodiøst og om en kan si det, vakker, god gammeldags rock,  Ikke gamle gubber men godt rotfestet rock hvor både trommer, riff og vokal strekker seg tilstrekkelig ut av søndagsskolen til å bli spennende men lett tilgjengelig. Dette var en annen mulig høydare i kveld,

Og så kom Rival Sons. Oppgradert på plakaten siden sist de spilte bukta, og med mer materiale, rocket de seg entusiastisk gjennom et ganske fyldig sett.

Hva mer fra dagen? Ja, frisyrmoten er fantastisk. Det er hårfarging så lekker at det hører til en annen verden. Det er blant publikum og det er kjempelekkert. Grønnblå, Gul med brunt, Leppestift rødt. Hvitt. Grått. -Vi snakker ikke om ei tam stripe men folk som virkelig kan smykke seg med håret.Jeg vil også ha sånn hårfarge, altså!

 

Sak satt sammen fra tidligere publiserte saker (publisert i FM i 2015)