Det er tid for tøffe damer nå!
Vi er på TIFFs åpningsdag 15. januar 2018. Om lag 50 mennesker sitter samlet i ærverdige Verdensteateret sent mandag kveld når klokka svirrer rundt midnatt. Verdensteateret, kinoen fra stumfilmtidens æra, et lokale som fortsatt elskes og brukes i Nordens Paris.
På lerretet ser vi den muskuløse og grasiøse kvinnen med en stemme fra de dype skoger – eller jungelen – som hun kanskje ville kalt det. Med en perlerad som flerrer lerretet opp – etterfulgt av hjertelig latter fra det innerste. Vi ser på filmen Sophie Fiennes (f. 1967), britisk regissør og produsert, har brukt 10 år på å lage. Vi snakker om filmen om ikonet Grace Jones.
Tekst: Elisabeth Klæbo Reitan Foto: Pressefoto TIFF
For de av oss som ikke har hørt så mye på Jones – men mest latt oss fascinere av det visuelle uttrykket i filmer og magasin, så var dette likevel en historie vi har hørt før. Det er historien om henne som skriver om livet sitt. Hun som skriver ut livet sitt. Hun er en en sjelden sterk blomst med røtter på Jamaika, og en blomst hvor kronbladene strekker seg fra såvel Paris, LA og til NY.
Vold, sinne og arr
Det ligger historier bak. Hun forteller om et voldsom sinne hun bar på da hun vokste opp- med godt alvor og sår selvironi, forteller hun om læreren som hypnotiserte henne for å avverge vold. Hun forteller, med en selvinnsikt og en avklaring som ikke kan ha kommet uten betydelig arbeid, om hvordan hun ser den voldsomme slektningen igjen i seg selv. -Om hvordan hun ser at når hun gjør enkelte bevegelser- kraftfulle – skumle og strenge – da ser hun han i seg selv. Du vet – når man skremmer seg selv, men ikke kommer unna å lære å innfinne seg med hvem man er og at en ikke kan flykte fra fortiden.
Filmen er ikke en fortelling om en primadonna som går en vei strødd med roser. Sårene fra barndommen har hun felles med søsken. Og det synes lite som at hun behandles med silkehansker.
Jones er sin egen ryddegutt.
Der er både musikere og eventarrangører som trenger litt oppstrekk. Og det tar hun seg av selv. Hun blir streng, hun blir følelsemessig berørt og skuffet og sint. Hun ber om unnskyldning, men ikke minst så går hun videre.
Det er alltid plass til en hatt
En historie med en bagasje, praktiske gjøremål og organisering – det er alltid plass til en hatt. Med til Jamaika har hun hatt med til bestemor. – Henne hun vokste opp hos. En fabelaktig stråhatt med en stor blomst på. Og bestemor bruker den til kirken. Der er det bestemor som er stjernen – og Grace er barnebarnet i den grønne blomstrete kjolen og med myk hatt på, som beundrer bestemor fra døråpningen.
Grace Jones – et stilikon.
En som liker østers og at ting er som de er avtalt. Ikke pill henne på nesen! Hun vet hun er en visuell artist og hun vet hva hun ser. En sekvens i Paris viser dette.
– Grace Jones viste attitude lenge før #metoo gjorde seg gjeldende.
Som en amason – ikledd kun korsett,hæler og en hatt – skrider hun fram på scenen. Seksualiteten har en rå og røff karakter. Men Grace er ikke redd for å bli gammel alene. dessuten virker som det ligger langt langt fram å skulle tenke på det. Først og fremst vil hun ikke være ensom, sier hun. Kanskje er det egentlig filmskaperen som tenker på det og derfor spør.
Som fløyel i møte med barnebarnet
Grace Jones er sterkt og uttrykksfull i sine performanc’er. Hun bærer en historie og tøffhet – det må en på alle vis kunne si.
I møte med barnebarnet, ser vi farmor Jones og stemmen har en mykhet bare kjærlighet kan gi.en
Så er det ut til isholke og mørke. 50 mennesker ramler ut i natten. Kontrastene er store fra Jamaika til Tromsø. Men kanskje er ikke historiene nødvendigvis så ulike.
Dette er en fin film – om du trodde du kjente henne fra før eller ikke visste hvem hun var. Fortellingen er fint bundet sammen av vakre, sterke og skumle – men ikke minst- uttrykksfulle Jones scene performancer.
Dette er filmens som gir svar på de spørsmålene en ikke hadde – og som får en til å stille nye spørsmål.
Av og til er livet den sterkeste historien.
Saken tidligere publisert i FM i 2018
Hva synes du ?