Mieletön elokuu (August fools) er den tsjekkisk,finsk og norske samproduksjon fra 2013 av Taru Mäkela som får fram smilet hos ALLE i fullsatte saler på TIFF 2014.

Det gikk i ett fra begynnelse til slutt i en film som kryr av historiske referanser, svart humor og feelgood stemning. -Ikke en scene uten humor!

Her får vi fortellingen om å leve i kommunistregimet og mellomposisjons-Finaland, -som bare de kan lage det en har hatt levd farlig varmt under den kalde krigen. Vi er mange som med beundring har sett på Finlands rolle i årene med den kalde krigen. Med bravur skildres dobbeltheten i diplomatiet; å være venn med kommunismen og kapitalismen. Tsjekkia blir den røde, Norge er kapitalistisk. Finland blir de som er både og  ikke helt verken den ene eller den andre; Vi  er venner med alle! – Så da må også kommunistene få lage sin egen festival.  Selv om de er sterkt fryktet og hatet av mange.  Stort enklere blir det ikke når både politimester og Kekkonen bruker spåkoner som andre ville brukt en barberer. Og når forelskelsen slår ned i politimesteren er plutselig verdensfreden i fare – for da er det bare Liisa, BARE LIISA – han tenker på.

Kekkonen, Gagarin, Osvald… Det kryr at referanser til historiske personer i denne filmen som utspiller seg hovedsakelig i Helsingfors i 1962. Med herlige 50-60 talls rekvisitter.

Men hvem er så disse høstlige idotene? Elsa (Kati Outinen) ga sitt hjerte til en tsjekkisk jazzmusiker før jernteppet lukket seg sammen. Brev skrev både hun og han men de nådde aldri fram. Nå er det gått over 20 år og Jan (Miroslav Etzler) får sjansen til å reise til Helsingfors. Og kanskje vil han der møte igjen Elsa. -Midt i den kalde krigen står de. Ingen får egentlig lov å være sammen med den andre. Men dette kan da ikke la seg stoppe av? Elsa er i tvil. Jan bli passet på som en potensiell kriminell. Og midt oppe i det hele så er det de yre tenåringene som bidrar til at luften ikke fylles av noe mindre dans.

Ta med deg fordommene dine om kommunismen, Finland -og kanskje også Norge. Det er livet, døden og kjærligheten. En herlig ironisk fortelling i et politisk landskap med frykt og trusler i svært nær fortid. Vær forberedt på at det endelig er lov å le av det en gang så alvorlige.

Du trenger ikke å være redd for at dette skal være dyster Øst Europeisk sosialrealisme. Det er lyse, seervennlig bilder. Det er 50-talls frigjørende musikk og filmen ka til tider bære preg av  musikal-uttrykk. Og det er våryrhet på alle bauer og kanter.

Gled deg!

 

Saken først skrevet til FM i 2014