‘Morgendagens stjerner’ ble de introdusert som, på Hamar. Men om det er i går, i dag eller i morgen, så er det viktigst av alt at det er nå.

‘Nå’ var det kvalitet fra scenen’s seks solister -og et fantastisk publikum som talte opp mot 300 personer denne lørdagskvelden i Hamardomen.

Stjerne i shower var uten tvil amerikanske Vinnik og Sør Koreanske Lee. -Min personlige favoritt ble Anne Wik Larsen

Når det kommer til kjolene, var det ikke desto mindre fest. Det blinket og de lekre stoffene falt som de skulle.

Anne Wik Larssen (sopran fra Norge) sang av Alf Hurum, Puccini og Massenet. Susanne Vinnik (sopran fra USA) sang Verdi og Grieg. Vinnik vant Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse 2011 og har allerede en cv som inneholder navn som Carnegie Hall. Yana Kleyn (sopran fra Russland) sang Tsjaikovskij, Dvorak og Puccini). Kleyn er å finne på Den Kongelige Opera i Stockholm i årene fremover. Lina Johnson (sopran fra Norge) sang Donizetti, Grieg og Bernstein. Justina Gringyte (mezzosopran fra Litauen) sang blant annet Grieg. Siden 2011 har Gringyte vært en del av Young Artist Programme ved ROH, Covent Garden i London. Donghwan Lee (baryton fra Sør Korea) sang Mozart og (i duett med Vinnik:) Verdi.

Lee vant også han Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse. Konferaniser var Bjørn Simensen og på klaver satt Helge Evju og Tore Dingstad.

Etter konserten gikk ferden til kveldskino og stumfilm, i Hamar Domkirke. Slottsorganist fra Danmark, Jakob Lorentzen, akkopagnerte til filmen fra 1928.

Det var en film av Carl. Th.Dreyer om Jeanne d’Arc. Filmen brukte virkeemiddel som nærbilder og sterke ansiktsuttrykk; følelsene satt løst. Vi var nok flere som undret på hvorfor filmen var satt opp – og var forberedt på en kunstfilmatisk opplevelse. Det ble så mye mere. Filmen omhandler Jeanne’s rettergang og død. Parallellene ble dratt til de som forfølges. Marte med down syndrom, gikk på prekerstollen og leste en innledning. Så sluktes lyset.

Etter filmen var det mange berørte og opprørte.

-Nå forstår jeg hvorfor Bjørn (Simensen) ville at vi skulle ha med filmen, sa Ragnhild Nyhus som jobber på Flagstadmuseet: Parallellen til Kirsten Flagstads liv ble sterk.

Gammel og ny sorg

Det er i år 50 år siden Kirsten Flagstad døde, 100 år siden hun debuterte på  scenen. Ute i verden er hun stor. Her hjemme henger det fortsatt med at det ikke er blitt beklaget at en tok feil og behandlet henne som en landssviker. Bøker er skrevet, Kjakan gikk god for henne…. Ved Flagstadmuseet blant annet, er en skuffet over den manglende beklagelsen og at det fortsatt henger med et stempel Flagstad ikke fortjener. Flere i nettverket rundt festivalen og arbeidet med både å hedre Flagstads minne og legge forholdene til rette for at det kan spire og gro i hennes og operaens forspor, har lagt forholdende til rette for at det kunne gjøres en nasjonal oppreisning for henne ved etableringen av en pris i hennes navn. Men nei. Byråkrati og Regjering vil ikke etablere noen pris i hennes navn – og det tiltross for at alt var klart. Verden var klar. Juryen med Covent Garden og flere kjente operahus representert var klar. Domingo var klar. Men ikke den norske stat.

Det ble en følelsesfylt lørdag med vakker sang, glitter og vakre kjoler, og så et alvor og en ettertanke knyttet opp mot skjebnen til den hvis navn festivalen bærer.

 

Sak skrevet til FM i 2012, ikke publisert tidligere