Lyskaster fra Nordens Paris mot Charlie Hebdo: TIFF 2015
For 25. gang går Tromsø Internasjonale FilmFestiva (TIFF) av stabelen i Nordens Paris i januar 2015.
Fra 12.-18. januar vil Tromsø syde av spenning, engasjement og film! Alle går litt rikere videre etter å ha vært på TIFF.
I pressemelding fra arrangørene 8. januar 2015 står følgende:
I lys av terrorangrepet i Paris blir dokumentaren om satiremagasinet Charlie Hebdo satt opp som ekstra film i programmet på årets festival.
IT’S HARD BEING LOVED BY JERKS vises på TIFF 2015
– Ytringsfriheten er noe vi som internasjonal filmfestival setter svært høyt. Det er en premiss for alt vi holder på med. Vår rolle er å være et vindu ut til verden. Det har sjelden vært mer aktuelt enn nå, i lys av de forferdelige hendelsene i Frankrike sier festivalsjef Martha Otte i Tromsø Internasjonale Filmfestival.
IT’S HARD BEING LOVED BY JERKS (2008), regissert av Daniel Leconte, følger rabalderet som fulgte i kjølvannet av at satiremagasinet Charlie Hebdo publiserte Muhammedkarikaturene i februar 2006. Etter heftige protester og obligatoriske dødstrusler ble avisen og redaktøren saksøkt av en sammenslutning av franske muslimske organisasjoner. Denne dokumentaren lar oss følge saken gjennom rettssystemet. Filmen er distribuert av Arthaus, og ble også vist på TIFF i 2009.
– Vi ønsker med dette å gi vårt publikum anledning til å sette seg inn i noe av bakgrunnen for det som nå har skjedd i Paris, sier festivalsjef Otte.
Filmen vises på KulturHuset mandag 12. januar kl 14.30 og onsdag 14. januar kl 08.45.
festivalens hjemside: www.tiff.no
TIFF 2015: Taxi and telephon
Vi er i Kirgisistan på 1960-tallet. Øynene får hvile på eleganse uten glamour. Det er behagelig å hvile øyne på lerretet og personkarakteristikkene beskrives nemsomt, men tydelig.
Ideen om å få historiene til de som tilfeldigvid møtes, er ikke ny. Selv om det er alvor er det også humoristisk, og mye er til å le av for oss som ser på selv om historie er aldri så tunge for karakterene.
Dette er en lunefull og samtidig alvorlig film om kjærlighet og svik. Det er også en film om å være underveis også mens en venter.
Varm film i svart hvitt fra 2013 med virkningsfull bruk sv split-screen.
Film av Ernest Abdyjaparov med foto av Sanjar Abdyjaparov presentert som kirgisisk/tysk.
Skuespillere: Gulmira Tursunbaeva, Asylbek Ozubekov, Kanat Mamyrkanov
Spilletid: 1 time 16 min
TIFF 2015: Stray Dog – heltene Amerika glemte
«Stray Dog», regi av Debra Granik, foto er Eric Phillips-Horst. Filmen tar 1t 40 min.
Erverdige Verdensteateret fylles med forventninger om lyden av motorsykkeldrønn. Dokumentaren fra 2014 handler om Vietnamveteranene.
Vi møter en skjeggete bamse av en biker som driver en trailer-park, og som sammen med andre krigsveteraner tar vare på sine medsoldater og familiene deres.
– Hva er det du har der, spør en gutt Ronnie og peker på den heftig dekorerte biker-vesten.
– Det sier noe om hvem du er, svarer Ronnie varmt.
– Ronnie tenker som en soldat, sier konen hans når hun forsøker å forklare for sine sønner hvordan Ronnie er.
Han skriker etter hjelp om natten, han trøster andre om dagen.
I et klipp ser vi han se på tv når det nevnes post traumatisk syndrom hos mange veteraner. Men mest av alt er dette dokumentaren om en mann som hjelper. Om det gjelder tenner som skal fikses, gulv som må repareres eller en samtale som er god å få ta.
Ære være Ronnie og menneskene.
TIFF 2015: Brødre -norsk dokumentar av en mor
Aslaug Holm har i 8 år jobbet med en dokumentarfilm om sine sønner. Filmen var blodfersk til TIFF 2015. Tid: 1 t 41 min
Filmen er en øvelse i empati, forankring og løsrivelse.
Det er med blandede følelser jeg ber om å få billett til filmen. I utgangspunktet tenker jeg at dette må da være litt i overkant av hva foreldre kan gjøre; å lage en dokumentarfilm om sine barn. Samtidig så har filmen fått gode kritikken og varm omtale.
Det første som slår meg er at mor ser skjønnheten hos sine barn. Det er visuelt sett en veldig vakker film å se på. Det er fascinerende å få følge de samme personene i ulike stadier i livet.
Detaljene gjøres klare som svampen på tavlen den første skoledagen. De historiske linjene i mors egen historie presenteres visuelt litt ufokusert, som innskutte bisetninger, samtidig som du forstår at de kanskje er de viktigste.
Vi får være med på de store dagene i livet. Første skoledag. Når eksamen i 10.klasse skal fordeles. Når leken går over i gråt. Når en gjør noe en vet at far ikke liker men likevel gjør det.
Alt det gode til tross: Der likevel litt vel tett på og da dette ikke er fiksjon er det vanskelig å distansere seg og lure på hva som var ment. Her får du følelsesbruddene: Gutten som ikke vil snakke med mor når hun filmer, gutten som sier at nå får det være nok filming, gutten som henger som et slips etter far fordi han vil snakke med mamma som tydeligvis er bak kamera og det er tenåring som sier at nå har du fått filmet at jeg stelte meg på håret! Jeg vet ikke om jeg ville likt at hele verden skulle se meg slik guttene nå må.
Ved hjelp av yngste brors evne til å filosofere og dele tankene sine, blir det også en underholdende film. Vi kjenner oss igjen i barnets måte å forholde seg verden på. Og det er de små herlige klippene av ambivalens ti å prøve noe nytt og være modig. For å være modig krevet at du først er redd.
Samtidig så skjærer det i hjertet at det er slik. – At det er hans utsagn som får salen til å le i kor. Jo visst kjenner vi oss igjen i han og derfor ler vi. Samtidig så er det en balanse å le av og le med. Jeg håper Lukas opplever at folk ser på den og føler med.
Mamma sier at havet har formet oss. Det har gjort oss sterk, men også sta og…
Jeg tror at også denne filmprosessen til mor har formet guttene.
Så er det de ærlig utleverende bildene v en pappa med fotballambisjoner. Mors refleksjoner over hvorfor hun velger de klippene hun gjør.
Jeg sitter igjen med inntrykk av at dette burde vært mors film. Ikke om brødre men om sønner. Kanskje om en mors øyne og hva en mors ser. Kanskje er det guttenes utvikling og idenitet og deres mot til å bli dem de er. Kanskje er det mors, og fars, mot til å la dem bli det som er det store.
TIFF 2015: Himmelen over Havanna
Det svinger mellom anklagelser om hvorfor dro du, hvorfor du ikke kom tilbake – til bestyrtelse over at du tenker tanken å skulle bli værende nå…
«Retour À ithaque», fransk film fra 2014
Regissøren av Gullpalmen i Cannes i 2008, Laurent Cantet, har laget en varm film om hvordan samfunn og politikk kan skape ødeleggende frykt. Det er også en film om håp om å komme seg løs fra fryktens traumatiserende grep.
Man må møte sin Gladys og se redselen i øynene. Da kan en bli fri og reise hjem igjen.
Vi møter 5 ungdomskamerater, godt voksne nå, som møtes, igjen etter 16 år. Amadeo er tilbake etter 16 år i eksil i Spania og det er tid for feire. De mimrer og forsøker å forstå hvorfor hver enkelt av dem har levd livet som den har siden sist.
Maleren har sluttet å male, forfatteren sluttet å skrive. Alle er forlatt og har forlatt. Livet er uutholdelig.
Dette er en sterk film om ekte vennskap.
En sterk film om hvordan den spesielle tiden skapte frykt i menneskene og gjorde dem ufrie i sine valg.
– Man må ha tro, sier Aldo. Han er ingeniøren som jobber med tungt fabrikkarbeid som ødelegger hendene hans. For han er tro noe viktig. Han forteller historien om hans fars bekymring på dødsleiet om han var blitt forledet eller hadde valgt feil. Slik får regissøren mesterlig inn perspektivet at ethvert politisk system består av mennesker som enten følger eller ikke, følger det. For de som følger systemet kan det være et like eksistensielt viktig spørsmål: gjør jeg det riktige som den opportunistiske som følger egen sannhet.
Det som utarter seg til en noe kranglevoren gjenforening fylt med anklager, bitterhet og misunnelse, ender overraskende. Utmattet sovner de når det gryr mot morgen.
Foto: Diego Dussuel
TIFF 2015: Birdman (or the unexpected virtue of ignorance)
Med base i Los Angeles har mexikaneren (og mannen bak blant annet «Fabel»), Alejandro Gonzáles Iñárritu,laget filmen ‘Birdman ( or the unexpected virtue of ignorance)’.Klokka er 22:30 og i Sal 1 på Fokus kino i Tromsø er det fullt. Vi er lovet en mørk komedie.
Det er lang ferd mot å få satt opp en forestilling på Broadway for den fallerte Hollywoodskuespilleren. Bak kulissene, i trapper, i små rom, og på uttallige prøvespillinger, utspiller livet seg. Hovedpersonens alter ego, manifestert i den 20 år gammel rollefiguren ‘Birdman’, fungerer ikke alltid like oppbyggende for seg selv.Skuespillere i filmen er blant annet Michael Keaton, Zach Galifianakis, Edward Norton, Amy Ryan, Emma Stone og Naomi Watts.
Hovedpersonen heter Riggan Thomson og spilles strålende av Keaton.
Grensen mellom det nevrotiske og det psykotiske viskes ut. Paralellt med dette er det en historie om hvordan mennesker er del av hverandres liv om vi vil forholde oss til det eller ikke.
Dette er en klok film om eksistensielle kriser, selvmord, kunstens nådeløshet og hvor små vi er i den større sammenhengen.
Menneskets «litenhet» gjør seg gjeldende uansett om en snakker om menneskenes historie eller befinner seg i folkemengden på Manhatten en ettermiddag.
Trommer er et fantastisk og til tider opprivende lydbilde i filmen.
Noen steder rives forhenget vekk og vi får se trommespillere. Det er som å høre pulsen rase av sted og dunke så hardt at det gjelder livet når Riggan springer gjennom gangene eller gatene.
Filmen er morsom forutsatt at du vil høre en historie, Senene er stort sett lenge nok til at de utgjør egne kapittel i seg. Glamouren er ikke fremtredende men det harde arbeidet kommer godt fram. Blomster har en sentral symbolikk jeg ikke helt har satt navn på enda.
Filmen er per fredag den 3. mest sette filmen under TIFF 2015.
Redigert fra saker hvorav de fleste tidligere har vært publisert på FM i 2015
Hva synes du ?