I 1867 skrev Ibsen skuespillet om Peer Gynt, bukkerytteren og storskrøneren vi alle kjenner og elsker å hate. Vi kastes opp, strykes forførende og ristes passelig før vi faller ned på bakken fullstendig forvirrede. Dette er et stykke om hvordan forholder vi oss til de store spørsmålene i livet: Valgene som definerer oss!
Bildet: Peer i lære hos Dovregubben
Tekst/foto: Elisabeth Klæbo Reitan
På Gålå har de i løpet av 25 år samlet en kvart million til et fantastiske fargerike opplevelser. Anlegget er bygget ut. Utsikten er alltid spektakulær. Tre Peer’er har spilt ferdig (Per Tofte, Svein Sturla Hugnes, Dennis Storhøi) og i år var det Mads Ousdals tur. Stjernefaktorer skinte høyt også av resten av ensemblet der navn som Arve Tellefsen, Svein Tindberg, Belinda Braza, Per Tofte, Birgitte Victoria Svendsen, Heidi Ruud Ellingsen, Maria Blokhus og Frank Kjosås står. Kunstnerisk ansvarlig Iren Reppen hadde fått med seg superregissøren Erik Ulfsby og det ble suksess. Hovedstadspressen jublet. Publikum strømmet til. Oppdatert versjon anno 2014 ble karakterisert av enkelte som nærmere originalen. Ca 2500 har sett den hver kveld under Peer Gynt Stemnet på Vinstra i 2014
Hjertevarme – og kringle
Historien skal være basert på en sagnperson fra Gudbrandsdalen. I Gudbrandsdalen og på Vinstra har de i en årrekke gjort en fantastisk jobb for å gi oss denne muligheten til en storslått teateropplevelse, og det synes som de som er med å spille også føler seg velkomne. Landskapet er i seg selv til å ta pusten fra en. Om det er regn eller sol så er dette alltid en av sensommerens vakreste eventyr med vennlig vertskap.
2014 Peer Gynt
I november er det premiere på enda en versjon av Peer Gynt, Peer Gynt Opera i Operaen i Bjørvika. Det er vanskelig å unngå å få med seg det når ny musikk og ny tolkning av nasjonaleposet presenteres. Fortsatt gir Ibsens 147 år gamle stykke oss slag midt i magen. Vi liker ikke å bli pirket i/ det vi ser. Men samtidig lar vi oss friste av hvor bra det kan bli – for dette er potesielt noe av det beste vi har. Sikrere enn olja. Her omtales 2014 oppsettingen på Gålå.
Forandringer med store bokstaver.
Stykket tolkes, ny musikk skrives. Nasjonalskatten behandles med egendefinert respekt. Peer vegrer å endre seg. Den der evinnelige forandringen som vi hele tiden skal ha. Den som er så bra. Så nødvendig, sies det. Og så forbannet ubehagelig!
Jeg satt for mangte gangen blant publikum og overværer forestillingen på Gålå i sommer. Savnet det gamle. Lot meg begeistre av det nye. Og ble oppriktig både forvirret, begeistret og provosert.
Bildet: Peer i Marocco og med Anitra
Seksualitet er alltid en del av en Peer Gynt forestilling.
I årets forestilling er trykket større ikke bare hos Peer men ikke minst hos Solveig. Og for de av oss som har sett Ellingsen, hun som spiller Solveig, som Sol av Isfolket, forundrer ikke det. Selv Solveigs sang, selveste den musikalske kronjuvelen i forestillingen, blir kroppsliggjort og avsluttes rått.
. 
Bildet: Peer og Solveig (Solveigs lillesøster i bakgrunnen)
Hvordan har så kjærlighetshistorie til Solveig en plass her i livet til han som er seg selv nærmest? Et spørsmål er jo om han evner å elske eller å bli elsket. Solveig fikk mye plass i årets oppsetting. Hennes kjærlighet ligner i år på en besettelse av Peer. »I min tro, i mitt håp og i min kjærlighet», sier Solveig, der har Peer levd og der har han levd uten å gjøre noe galt. Dette er en kjærlighet som tilgir og tåler alt. Om den er stor nok til å berge han, det er vel noe usikkert. Men han kan hvile i den -en stund i alle fall.
Farlig troverdig – og lik
Peer i 2014, i Mads Ousdals skikkelse, er troverdig. Han er farlig lik både meg selv og andre i mange valgsituasjoner. Det er lett å se at han velger å gå utenom og det verste er jo at det er forståelig. Han blir ikke en karikatur av storskrøneren. Han blir ganske enkelt irriterende lik en selv i det unnvikende og ansvarsfraskrivende. Ingenting er egentlig alvorlig nok til at Peer tar stor lærdom av det. Han forholder seg til det, men fortsetter på samme måte hvor enn i verden han reiser.
Latter, latterliggjøring og kjærlighet
Vi lo mere under forestillingen tidligere enn vi gjorde i år. Det er mangt og mye som er mere ‘skikkelig’ nå. Som kostymene. En scene utpekte seg dog i år. Det er den mye omtalte scenen som inkluderer en motorbåt. – Denne scenen egner seg som kortversjon for Peer Gynt: Han er i sin fantasi’s storhet. Han forstår ganske enkelt ikke sin egen posisjon i verden. Peer blir stående alene mens alt sklir bort mellom hendene på han. Ousdal spiller godt og kanskje får vi her litt av det befriende teatralske som gjør at vi som publikum kan distansere oss litt og puste ut. Og le.Og holde ut. Ikke blir han noe edelt menneske heller, Peer. Han er og blir seg selv nærmest.
Bilder: Scener fra Mors Aases død
Kostymene av Christine Lowery
De nye kostymene er fine og passer fint i det nye uttrykket. Det skal noe til å overgå den grønnkledde slik hun tidligere var fremstilt, men også her har Christine Lowery gjort jobben sin. –Når de gjelder kostymer må også trollene nevnes som blinkskudd. – Det er et kvantesprang fra skitten dovre-makko med norske flagg til de trollene vi fikk i år. Knappestøperen i Svein Tindbergs skikkelse var rent ut sagt genial og elegant.
Bildet: Peer og Knappestøperen ved første møte i stormen
Døden og ærligheten
Jeg savnet noe i Peer som gammel i 2014. Dette kan være fordi det tidligere har vært svært sterke både visuelle og lydmessige scener men ikke minst fordi det sier noe om hvordan en forholder seg til sitt eget liv. Selv scenen med stormen er mere fasinerende enn skummel i 2014. Samtidig så er rollen i år gjennomført. –Den Peer vi møter i 2014 forandrer seg ikke. Forklaringen på hvorfor han ble slik, er selvsagt med. Men sterkere enn tidligere oppfatter jeg en tung determinisme i hvordan Peer lever sitt liv. Da er det kanskje ikke rom for dveling i et oppgjør med seg selv? Koloritten til forestillingen er i år tyngre.
Dovregubben; Grev Dooku?
Frank Kjosås fortjener omtale for rollen som Dovregubben. Visst var kostymen hans aldeles fabelaktige, men også han var troverdig (uten at jeg helt har referanse på å ha møtt et ekte dovregubbe noen gang tør jeg påstå det). Jeg skulle ikke likt å møtt den gamle Ronden (Dovregubben) en mørk høstkveld. – En illusjonsløs taper som er klar i blikket og tanken. Den farligste av dem alle, kanskje.
Bildet: Dovregubben og Den Grønnkledde
Den grønnkledde
Det er herlig å se den Grønnkledde (Marie Blokhus). I år er også den Grønnkleddes uttrykk det av et troll som er seg selv nok. Hun er ikke klengete men full av f..og hun vet veldig godt hvor skapet kommer til å stå framover. Visst ønsker hun at ting kunne bli som de var, men når de nå en gang ikke blir det så kan Peer bare ha det så godt.
Bilder: Den Grønnkledde i ulike faser. Fra begjær og skjønnhet, til noe så gruelig stygt
Bildet: Ronde-orkesteret spiller brudemarsj
Musikken er i år ikke like svulmende og nasjonalromatisk som tidligere. I Kjetil Bjerkestrands hånd støtter de opp om den nye regien. Arve Tellefsen som solist og skyggefigur (slike figurer stykket i tidligere oppsetninger har benyttet seg mye av), er en genistrek. Ett er at det er Tellefsen og at ALLE har et forhold til han. Et annet er at Tellefsen faktisk er kjent fordi han ikke bare har ei fele som låter bra men som han også kan spille på. Personlig savner jeg noe av det musikalske som fikk det til å knake i brystet og svulme i takt med det veldige landskapet. Men jeg ser at det fungerer for stykket å gå ned fra brystet til magen og underlivet også i det musikalske. Kanskje kan de ta den enda mer ut neste år?
Bildet: Anitra dans Koreografi for hele forestillingen:
Belinda Braza Koreografien står Belinda Braza for i tillegg til at hun spiller Anitra som lett og elegant lopper Peer for rikdom han har fått litt for lett. Flott gjennomført og også her vakre kostymer!
Peer Gynt ved Gålåvannet anbefales på det sterkeste!
Vær bare ute i god tid, ikke minst for å finne høvelig overnattingssted. Neste mulighet 31.07 – 09.08 2015. Billettsalget er allerede i gang på www.peergynt.no
Saken først publisert på FM i 2014
Hva synes du ?