Climax er en ytterst ubehagelig film om en kollektiv “bad trip”, visstnok baser på en sann historie fra 1996 i Frankrike. En dansegruppes fest blir forvandlet til en kaotisk og psykedelisk versjon av fluenes herre når det kommer frem at drinken har blitt “spiked” med LSD. Da jeg leste opp på den i forkant av filmen, fant jeg en anmeldelse som beskrev den som en “musical horror movie”, hvilket er ganske beskrivende.
Vi er i Tromsø på den 19. Tromsø Internasjonale Filmfestival. Fra 14.-20.januar 2019 er det film det er snakk om i Tromsø. Tirsdag 15.01, Fokus Kino, så Selma filmen ‘Climax’ av Gaspar Noé.
Tekst: Selma Skov Høye
”Provocateur” bak kulissene
Regissøren Gaspard Noé blir ofte beskrevet som en såkaldt “provocateur”, og er tidligere kjent for filmer som Irréversible og Enter The Void, som tar sikte på å være blant de mest ektreme filmopplevelsene seerne har hatt. Climax er ikke noe unntak, men makter også å være sterkt underholdende, om enn ubehagelig.
Filmen starter tarter med et klipp av en person som kryper fremover i snø, og etterlater et spor av blod – eller sangria – etter seg. Så klippes vi direkte til intervjuprosessen, hvor de håpefulle danserne blir intervjuet. Ifølge Noé er dette ikke instruert, alle på nær én av skuespillerne har fått svare som seg selv. De blir blant annet spurt om livene sine, deres motivasjon, og om hvor langt de er villige til å gå for å få jobben. Ved siden av TV-skjermen er en bokhylle full av VHS-kassetter – Noés egne, og en smakebit på hva som har hatt innflytelse på filmen vi er i gang med å se. Blant annet ser vi Argento’s Suspiria og Lucio Fulci’s Zombie. Det er også gjennomgående at det er opp til skuespillerne å improvisere dialogen – kun koreografien er planlagt.
Profesjonelle dansere og ypperlig musikk
Kun én av de medvirkende i filmen er en professjonel skuespiller (Sofia Boutella, som spiller Selva), mens resten er dansere. Det synes i den første scenen hvor selve handlingen begynner, hvor de fremfører resultatet av tre dagers hard øving. Med bevegelser som ser ut til å tøye mulighetene for menneskekroppen, utfører de et praktfullt stykke til klassikeren “Supernature” av Cerrone. Det øvrige soundtracket er også ypperlig, og strekker seg fra artister som Dopplereffekt til Aphex Twin. Etter fullførelsen av koreografien begynner festen, hvor danserne røyker, drikker sangria og tar kokain, og koreografens lille sønn danser rundt med dem. Danserne diskuterer åpent sladder og sex med hverandre, og det er ingen tvil om at de har mange intriger seg imellom.
Marerittet begynner
Akkompagnert av Thomas Bangalter’s “Sangria”, begynner danserne å oppdage at noe er galt med sangriaen de drikker. Fanatisk begynner de å forsøke å finne ut av hvem som har puttet noe i den, og måten de behandler hverandre i denne seansen indikerer hvilken retning filmen skal gå i. Som minuttene går, blir opplevelsen mer og mer intens, og ei røre av dop, vold, dans, tung bass og svimlende kameragrep beveger seg over skjermen. Kameraenes bevegelse er utviklet i samarbeid med fotografen Benoît Debie, som Noé har arbeidet med på sine siste fire filmer. Også lys- og fargebruk bidrar til forvirring og ubehag fra seerens side, da alle rom har lys i en ny farge. Det utvikler seg en følelse av “alle mot alle”, etterhvert som danserne blir viklet lengre og lengre inn i den gale stemningen. “C’est un couche-mare” – “Det er et mareritt” utbryter en av danserne i panikk.
Mytiske undertoner
Noé er glad i det mytiske, og kommenterte at han ønsket å lage en film som illustrerte historien om Babels tårn – om å samarbeide om å bygge noe vakkert, for deretter å oppleve splittelse og destruksjon. I tråd med dette opplever tilskueren også en underliggende følelse av at det ikke kun er rusmindlene som skaper kaoset. Det er til en viss grad også en blanding av dansernes natur, og stedet de er på. Dette kommer blant annet av kommentarer om at det er “noe galt” med skolen de øver på, og det faktum at også de som ikke har drukket av sangriaen også er ved å gå fra vettet. Man kan merke ubehaget i salen mens det som utspiller seg på skjermen blir mer og mer ekstremt, og i likhet med danserne ønsker man bare at det skal bli ferdig snart. Til tross for dette ser jeg tilbake på det som et av høydepunktene fra årets festival.
Hva synes du ?