TIFF 2019, pressevisning mandag 14.01, Fokus Kino
TIFF har akkurat slått opp dørene mandag formiddag, og alle som har sett frem til dette siden i fjor strømmer inn. Pressevisningen i Fokus sal 1 er derimot nesten tom, og som en av de største salene gjør dette at den føles enorm. Det passer til gjengjeld egentlig godt til filmen vi skal se.
Tekst: Selma Skov Høye
Et liv i pakt med naturen
Årets åpningsfilm, Where Man Returns, er et vakkert portrett av et menneskes liv i pakt med naturen på godt og vondt. En kilometer fra grensen til Russland, bor 75 år gamle Steinar sammen med hunden Tussi. Han får maten sin primært fra havet, gjennem fiske og jakt på sel, og plukker krøkebær når det er sesong for det. Åpningsscenen er Steinar som navigerer seg gjennom et frossent landskap på utkikk etter noe, og til slutt lykkes i å skyte en sel. Denne tar han med i båten, og trekker gjennom snøen i mørket mot hytta, hvor han finner frem en kniv og begynner å skjære den opp. Ingenting går tapt – med en øse får han blodet over i ei bøtte, som han senere bruker til å lage blodpannekaker. Men naturen er ikke kun et overlevelsesgrunnlag – Steinar er dypt engasjert i dyrelivet rundt seg. Han beskytter fugleunger mot rovdyr, og ravnene er hans erkefiende.
Ensomhet og rå værforhold
Filmen er fullspekket med vakre naturbilder, gripende også selv om – eller kanskje forbi – den er i svart-hvit. Seeren blir tilskuer til storm og uvær på toppen av Europa, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvor utfordrende det må være å leve under rå værforhold som disse. I det værharde landskapet har Steinar funnet frihet og ro, men baksiden av denne tilværelsen er at den også kan medbringe stor ensomhet. Han snakker ofte foran kameraet, men man får mistanke om at dette er like mye til dyrene rundt ham og naturen selv, som det er til mannen bak kameraet.
Vennskapet mellom menneske og hund
I mangel på andre mennesker å interagere med, er hunden Tussi Steinars beste venn. Klippene hvor han ømt står og ser på at hunden spiser av fiskerester, er dypt rørende. Tussi lever også et fritt liv, nærmest det beste en hund kan ha, når man ser hvordan dens univers strekker seg utover tilsynelatende hele kysten. Steinar og Tussi er sammen mesteparten av tiden, også selv om det betyr at hunden skal bli med i fjæra eller på båttur. Derfor er det også hjerteskjærende når Tussi en dag ikke kommer hjem, og Steinar leter til mørket legger seg. I en alder at 14 har Tussi nå forlatt verden, og det blir enda klarere hvor viktig denne hunden var for Steinar, som nå er helt alene.
Et langt liv bak seg
Et av de store spørsmålene som man blir sittende med som seer, er om Steinar alltid har bodd på denne måten, og om han har noen som helst andre i verden? Midt i filmen ringer datteren Marianne for å fortelle at han har blitt bestefar, og den nybakte bestefaren spør lettet om hvordan de har det. Det er et underlig brudd med resten av filmen, hvor den eneste dialogen er én vei fra radioen, eller fra Steinar til dyrene rundt seg. Helt til slutt får man også vite at han er tidligere gruvearbeider, som valgte et liv i naturen etter et langt arbeidsliv under jorden. Hva som gjorde at han valgte dette, er opp til seeren å spekulere rundt.
Dette er en gjennomgående vakker og følsom film, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble valgt som årets åpningsfilm.
Hva synes du ?