Tekst og foto: Elisabeth Klæbo Reitan

Siden 2005 har Anja Katrine Tomter stått i bresjen for festivalen -som også bærer hennes navn. I år ble nostalgiske minner vekket at da festivalen også kunne skilte med Reiersrud/Kleive’s Blå koral i Vang kirke. Den som ikke har dem i sin musikalske minnebank, fikk sjansen onsdag kveld. Kort etterpå stod Emilie Nicolas på scenen i Teatersalen.

Festivalen holder seg i stor grad i Hamar sentrum i sjarmerende konsertlokaler i Hamar Gamle Rådhus. -Lokaler som i årevis har blitt brukt til kunst og kultur, men som nå er pusset opp. Fortsatt sjarmerende -men kledelig modernisert. I tillegg har festivalen som nevnt, konsert i Vang kirke og i tillegg i Hamardomen (midnattskonsert fredag – i samarbeid med Museumsnatt 2019).

Første konsert vi fikk med oss var Edvard Hoem og John Pål Inderberg Trio på Festivitetn Bar & Scene i Hamar.

Ved første øyekast tenkte jeg det var feil at sjølvaste den moderne nynorske dikterhøvdingen skulle være på programmet. Jaja, han skal vel lese noe- tenkte jeg. Festiviteten Bar & Scene er et sjarmerende lokale på bakkeplan som er pusset opp i blanding av stort og lite, gamle teaterstoler, barkrakker eller ‘vanlige’ stablestoler. Det er ikke så rotete som det kan høres ut som, det er et lokale med mulighet for det meste. Selv om takhøyden er stor, kler den også det lune intime formatet som jazzkonserter kan ha. Uten nøye telling, vil jeg anslå at det var drøyt 100 publikummere som fikk med seg konserten.

Så til selve konserten – eller forestillingen rettere sagt. Dette var koselig og underholdende.

Hoem åpner med forundring over å få delta på jazzkonsert. -Som en tribute til sitt eget 70-årsjubileum foreslår han likevel å kalle det Edvard Hoem trio (eller quartet?) Forslaget faller i fisk. -Med et smil sier Inderberg, at han pleier ikke å prate så mye på konsertene, men det skal han gjøre nå. -En gang hadde han prøvd å omvende Hoems syn på religion og politikk. Den gang fikk han tørt til svar, at han var bedre til å spille saksofon enn til å tenke.

Ute lang der ut – der tanken din møter min. -Med dikt 40 år tilbake i tid begynner ferden. Hoem leser sitt eget dikt. Han forteller – om møtet mellom Vesaas og Zetterlund på Hurtigruten på vei til Jazzfestivalen i Molde, om Göran Tunström, om historier som må voktes når de er ute på vandring – for plutselig kommer de tilbake og du er ikke med der lengre og må selv fortelle at den unge studenten i historien om Vesaas og Zetterlund var faktisk deg. Han forteller om The old gentleman (Hoem henviser her til Vesaas) som fikk gå først ned landgangen på Hurtigruten. Og selv om Inderberg er ett skarve år yngre enn Hoem, fikk Hoem kanskje litt denne Vesaaske posisjonen på scenen i kveld selv.

Edvard Hoem, Anjazz 9.5.19

Hoem sier at hans lesere vet forskjell på dikt og fakta. – De vet at en samtale fra 200 år tilbake, ikke er rett transkribert fra bånd. Så leser han fra romanene sine om utvandrerne – og vi får høre historien om jordmoren Marta Kristine, om bryllupet på Nesje -og omkrigstraumer fra før krigstraumer var et begrep når ungen spør ‘Men hva var det med han far? ‘.

Best av alt var samdansen mellom Hoem og musikerne under opplesingen av Bryllupet på Nesje – der Hoem leder oss gjennom fortellingen mens musikken gir nerve og driv til både tekst og stemning. Det er så en både vil holde pusten og hive seg uti dansen – helt til det tre dager lange bryllupet har landet, til kappdansen er over og det er tid for å ta kveld.

Musikken kler inn tekstene – du nynner med i kjente deler av folketoner, du pakkes inn i jazzens potensielle mystiske tåkelandskap som svever over vannet, du hives med ut i eventyrene. Det er et forførende lydbilde. Det er ufarlig og samtidig spennende. Og det er imponere de trykk i mannen som puster gjennom saksofonen det meste av tiden. Trioen består av Håkon Mjåset Johansen, Trygve Waldemar Fiske og John Pål Inderberg

Lunefulle dytt

Inderberg og Hoem har tydeligvis en lang felles historie og det er lunefull dulting mellom dem. Etter atHoem er ferdig, er det den musikalske trioen som pakker oss inn og sender oss videre ut i kvelden. Inderberg jazz-synger (Jazz-synging er det er som å tyde noen snakke i søvne, bare at det her er melodisk, varmt og humoristisk). I alt boobbel-babblet kommer det en og annen halvsetning om Edvard og hans bøker. Extranummer får vi og, men uten Hoem, for som Inderberg sier: Han skulle heller igang å skrive en ny roman.

Kort oppsummert: En underholdende og fin forestilling og vel verdt å ta med seg.