Mathias Eick Quintet, AnJazz Hamar, 10.05.2019
Tekst/foto Elisabeth Klæbo Reitan
Festivalsjefen sa på sin nøkterne måte, at Mathias Eick er en av de største internasjonale stjernene jazzartistene vi har idag, at han har spilt med mange store musikere, men i kveld er det han som er i førersetet.
-Da var det bare å forberede seg på litt stjernestatus. men på scenen kommer en trivelig kar. En som bare sprudler av glede – for å få spille – for å være i Hamar – for å være på scenen sammen med bandet sitt – jammen ser det ut som en livsbegeistring uten sidestykke. Av gleden å dømme skulle en tro det var første gangen han fikk stå på scenen – av musikken å dømme derimot er det noe helt annet. Men det er fortsatt en behagelig ungdommelighet i musikken.
Jeg hørte Eick første gang da han var en del av Jaga Jazzist, tror det må ha vært på ei skive fra en jazzentusiast fra Vestfold, som med stolthet viste fram noe av det beste Vestfold har å by på. Så hørte jeg han på nettopp AnJazz, og noe senere så dumpet vi tilfeldigvis over en konsert med han under Festspillene i Nord Norge. -Jeg var der sammen med noen kolleger som jadajoda-godtkunneværemedpåkonserten… men som med andakt i stemmen og himmel i blikket, etterpå kommenterte at dette var bra. Det er 8-9 år siden. Siden da har Eick reist rundt i verden – og nå landet hjemme.
Musikken vi får på konserten er i hovedsak fra den nyeste skiven Ravensburg (2018). Hvor har jeg det fra, Ravensburg, tenker du kanskje. Og kanskje er det nettopp fra puslespill-giganten du også har det. Det er iallefall angivelig det som er Eicks referanse, puslespillene. Låtene har titler som familiy, friends, children, Ravensburg… I tillegg fikk vi låtene Oslo og Sea Side (?, litt usikker på siste tittel).
Det er av og til slik på konserter som bærer navnet til en god musiker, at det finnes andre diamanter enn den som har fått navnet sitt på plakaten. -Et raskt blikk på programmet kan avsløre det. Men likevel! På scenen hadde han med seg Håkon Åse på fiolin+, Olaf Olsen på trommer, Erlend Slettevold på flygel og Audun Erlien på bass.
Det skal sies, han gjør ikke mye av seg, men han står der, med bassen sin, ikke noe dill dal, støtt som et fjell, alltid med i lydbildet på ett eller annet vis og i grunntonen med på å fargelegge stemningen som er under oppseiling til enhver tid. Dette er det lille ekstra, den edelstenen du fikk med på kjøpet når du fikk Mathias Eick denne kvelden så fikk du jammen også Erlien. Godt det!
Herregud så mye morsommere det er med sånn bass enn bråke-bass!
Jeg satt på 6. rad og har ikke noen verdens ting å klage på. Jeg hører alle instrumentene, de fletter seg fint i hverandre. Tanken om at dette ligner på noe jeg har hørt før, slår meg. Det er noe med det melodiske, i kontakt med det lyriske. Ikke så ulikt setningene til OE Antonsen for noen tiår siden. Men det er likevel noe annet. Det er fortsatt Eick’s litt mere rockete historie – i dialog med Erliens finurlige bass, Åses til tider farlig vakre lek med fiolinen, Olsens umiskjennelige gode humør innunder og bakom alle trommene. Flygelet bare er der – tar ikke plass (og det er godt gjort). Eick slipper fint til de andre. Når han synger er det så du må myse opp over brilleglassene. Det er lyst varmt- om det er en tidlig morgenstund som skilles eller en eller annen lengsel. Du ser musikeren bakom trompeten og hører gjerne stemmen hans, – men heldigvis er det trompetspill fra mesteren og.
Ekstranummeret tar Eick alene ved pianoet. Det er en låt tilegnet minnet om de ukentlige pianodagene hos bestemor i Drammen, -om pianolekser og en engasjert bestemor, om Donald-blad, bestemormiddag og den påfølgende påtvungne middagshvil under et pledd.
Det er mye familiert, mye miskalsk selbvbiografisk på gang. Men det beste er at en selv kan fylle på med egne bilder. Dette er avansert musikk, trolig laget i vennlig stemning, kanskje på kanten til koselig men ikke kjedelig. Dette er musikk som kan få en ikke jazzfreek til å lukte på jazz. Bare prøv det på venn. -Før du vet ordet av det så nynner du og dem med.
Hva synes du ?