Spradebass i middelalderen

Om HK, middelalderfestival og Lady Inez kjoler

Det er 13 år siden Ine Aasen første gang gikk inn i middelalderen. Siden har både garderoben og kalenderen hennes båret preg av denne tidsepoken og de årlig gjentatte middelalderfestivalene. Vi fikk snakke med henne om dette og ta bilde av henne en dag under middelalderen 2019. Les og se – og drøm deg bort!

Tekst og foto: Elisabeth Klæbo Reitan (Et utlånt bilde av Ine Aasen).

Misforstå meg rett, møter du Ine til daglig, som makeupartist eller frisør på en av Hamars beste salonger, så er ikke middelalderen det som først slår deg når ferskenrosa hår og ditto fargede lange negler, møter deg med et smil. 6 uker på sommeren så må alt dette vekk, forteller hun, for så lenge det er middelalderliv må farger være naturlig, såkalt historisk korrekt.

HK – vi leker ikke, vi gjenskaper

Vet du hva KH er? Jeg har såvidt tidligere vært borti at det finnes ulike grader av hvor langt de strekker det, blant rollespillerne. Det går en linje fra brettspill og lek som de fleste av oss kjenner til, til rollespill, til levende rollespill – og langt langt der ute er det HK. HK – historisk korrekt- og det er ikke å leke eller å spille, men det å gjenskape en tidsepoke så godt det lar seg gjøre innen rimelighetens grense. Ine presiserer dette – det er viktig at jeg vet hva jeg forholder meg til. Det kalles reenactor.

»Reenactment er det å gjenskape en historisk hendelse eller epoke (f.eks ved en middelalderfestival). HK er et krav til reenactment. Reenactment har skjedd til alle tider men ble først en verdensomspennende hobby da SCA (Society of Creative Anacronism) startet i USA i 1966. Virkelig fart i dette ble det etter rollespill bølgen på 80-tallet (jfr serien Stranger Things). Mange som holder på med dette har også eller har hatt tilknytning til levende rollespill der kravene til historisk korrekthet ikke er tilstede på samme måte.» (Oddgeir Drevdal, historiker)

Sikkerhet og kjøreregler

Vi er på Hamar Middelalderfestival 15. juni 2019. Hvorvidt er det trygt med våpen, riddere, bondefolk, hester ute tre dager til ende? På hjemmesidene til festival finner vi leirreglene som sier litt:

• Fra middelalderfestival.no
  • Festivalen er et familiearrangement, og lydnivået i leirene skal ikke forstyrre nattesøvnen etter klokken 24
  • Overstadig beruselse eller bruk av ulovlige rusmidler er ikke tillatt
  • Det er nulltoleranse for alkoholinntak før klokken 19 (det betyr at så lenge leiren er åpen for festivalpublikum, så er det ikke lov å drikke alkohol)
  • Festivalen har eget vakthold, men alle deltakere er likevel ansvarlige for egne eiendeler
  • Alle deltakere må ha brannslukningsutstyr i teltene
• Alle deltakere er forpliktet til å være kledd i middelalderdrakt i festivalens åpningstid
• Det er nulltoleranse for håndtering av våpen i beruset tilstand
• Det er strengt forbudt å gjøre opp bål på bar bakke, eller bruke engangsgrill på festivalområdet. Bål skal gjøres opp i bålpanner eller på bålplass lagt opp med murstein (Murstein finnes tilgjengelig på området)
• Vis hensyn, det er mange barn tilstede både som publikum og deltakere
• Alle telt i alle leire skal ha adgangstegn hengende synlig på teltet. Mangel på dette kan føre til bortvisning fra festivalområdet.

Fra vikingtid til middelalder

Om overgangen fra vikingtid til middelalder ( på middelalderfestivalen var det også en vikingleir): »Middelalder slik som den fremstilles her er europeisk middelalder slik den artet seg i land som Tyskland, Frankrike og England fra rundt 1200 og utover. Det var først etter kristendommen kom til Norge at man litt etter litt tok til seg europeisk klesdrakt, byggeskikk  og kultur. Det er først på 1100 tallet av vi ser noe særlig europeisk påvirkning. Og det er først etter 1200 at Norge kan oppfattes som en del av et europeisk kulturfellesskap. Vikingtidens kultur hang igjen på bygdene og kun de rikeste blant den norske adelen kunne kle seg som vi ser her.» (sitat Oddgeir Drevdal, historiker)

Å leve i leiren – å bli med

Det er flere foreninger som deltar på slike arrangement – noen blir med ved å knytte seg til slike. Men hvor og hvordane skjer da det? Ine sier at det enkleste er å møte opp på arrangement og besøke leire og snakke med folk som allerede er med. Bli kjent – og se om det er noe for deg. Ine forteller at hun første gang var med for å prøve bueskyting. Dette var i Oslo i 2006. Siden det har hun prøvd mange ulike roller- de første årene som sivil medhjelper, så hestepass og mere. Men så har interessen for estetikk sneket seg inn – og hun har idag en HK garderobe med tre ulike kjoler.

»Ikke alle synes det er greit at det er denne type kjoler jeg har,» sier Ine »og viser til at jeg burde ha kjole som en bondekone kunne hatt». -Men det er ikke slike kjoler Ine vil skape når hun kan velge.

Selvstendig spradebass

Ine er ikke lengre med i en HK forening. Men hva betyr det å være spradebass? Benevnelsen peker mot kjolene og at hun er selvstendig deltager.

Når en går rundt på området ser en mange drakter i ull – kanskje litt i lin. Men Ines kjole er en av de som skiller deg ut. Materialene en hadde tilgang på i denne perioden var ull, lin og silke. Ine har gått for silke.

– Det skinner fint i blank silke. Dette er en av tre kjoler hun har sydd. Selvsydde kjoler i et såkalt autodidakt landskap: »Jeg har ikke ikke tatt et eneste kurs i sying» påpeker hun og understreker at hun ikke utgir seg for å være syerske. Men hun har lest bøker – og prøvd seg fram. Kjolene hennes består av fra 3.5 – 6.5/7 metere tøy i seg. Når vi da vet at det er silke, sier det seg selv at hun investerer i disse kjolene. Bare hattesløret koster 1600. Hun leker ikke kjole heller. Ine er opptatt av estetikk og vakre og ordentlige ting. Hun forteller at kildene en har i hovedsak er malerier og effigies. Det er lite tekstiler som er bevart. Effegies er tredimensjonellt avtrykk/ representasjoner av en person – slik en gjerne finner på en kister fra perioden.

Til kjolen finnes også en handsydd veske i samme materiale som kjolen (ikke tilgjengelig denne dagen).

Henin – tårnhatten

‘Er det en ekte Prinsesse?’ – spørsmålet kommer fra en annen publikummer, ca 5 år gammel. Vi står og ser på at Ine saler av hesten. Jeg svarer ‘ja, det er nok det’ og jenta nikker andektig. Det var det hun egentlig visste.

Kjolen har en modifikasjon og det er at skjørtet er større- for å kunne dekke hesten når en rir. Kvinner i middelalderen red i damesal – dagens kvinnelige rttere vil gjerne kunne sitte overskrevs -og da må også kjolen justeres litt i forhold til å få til dette.

Selv om Ine er HK’er så er hun realistisk. Det skjærer tydeligvis i et HK hjerte når hun forteller om modifiseringene. -Kjolen kan vaskes, mønsteret er ikke handmalt (som ville være tidstypisk) og når hun rir har hun ridebukse under kjolen. Men alt du ser – skal være så tidsriktig som mulig.

»Innenlandske hester var små og ble ikke brukt i kamp (veldig få riddere) kun til transport. Norsk adel red til slaget men sloss i det til fots.» (Oddgeir Drevdal, historiker)

Det er ikke bare den lille jenta som lurer på om hun står framfor ei ekte prinsesse. Det kan være litt vanskelig for enhver å stille seg om til en annen verden i det en går innenfor murene på Domkirkeodden og trår inn i kaupangen. Litt senere er det også en publikummer som ber om å få ta bilde og lurer på om hun er prinsesse. Men neida, det er ingen som er det – vi er bare adelige damer., sier Ine. Men adel og prinsesse – det går litt i ett for en stakkars titter.

Detaljene

Noen år tilbake, da jeg ble klar over denne hobbyen hennes, holdt hun på med det å sy en hvit silkekjole hvor det var hullsøm for hånd. Det tok sin tid da kjolen hun da jobbet med hadde 44 hull til snøring. I middelalderen var det nemlig snøring. Torsoen blir snørt slik at en får kjegleform. Kjolene sitter så godt og skal snøres slik at det er uråd å kle dem på seg alene. Her må det hjelp av påklederske. Sånn var livet for de med fine kjoler.

Hår og kyse

Mange har en forestilling om at folk gikk med vidt utslått hår i middelalderen. Det er feil oppfattet. Håret var samlet og gjerne innunder en kyse – både for kvinner og menn. Selv ridderne har kyse under rustningen. Det er disse luene som vi idag forbinder med baby-luer men som i middelalderen også var for voksne. Håret var skjult dersom du var anstendig. Oddgeir Drevdal, historiker, sier: »Gifte kvinner dekket håret.  Det finnes mange måter dette ble gjort på fra land til land og fra historisk epoke til epoke. Ugifte kvinner gikk med håret løst eller i fletter.»

Ine forteller om ulikhet i tradisjon mellom engelsk og fransk stil. Tudor-kjolen (den røde) hennes har fransk snitt – og det ser en ved at halsen ikke er like mye tildekket som i engelsk versjon og at hatten har høyt hårfeste (engelsk versjon har hatt som går helt fram i ansiktet).

Om sko, mat – HK og middelalderliv

HK – surrer i hodet mitt og jeg har selvsagt lagt merke til fottøyet på mange på festivalen; håndsydde skinnsko eller barbent gange. Oddgeir Drevdal skriver: »Sko ble sydd av lær og måtte omsåles og skiftes ofte.»

Men hvordan er det med undertøy og benklær, spør jeg. HK er fri lufting, kjoler og klær lag på lag, men ikke andre benklær enn evt brok.

Brok er disse benklærene som ser ut som bleier – tøystykke som knytes. Men hvem vet hva skottene har hunder kilten – og hva reenacterne har gjemt under stakken.

Om pest og død i middelalderen: » Lite er kjent om pest i Norge før svartedøden.» . Tema for årets middelalderfestival på Hamar var »pest og kolera». På bildet ovenfor ser vi en av deltagerne vandrende rundt på området – illusterert som mannen med ljåen.

Alle med!

Det å være med er å være med å bidra – alle har en rolle og må ta sin del av det å få dette middelaldersamfunnet til å å gå rundt. Det kan bety matlaging, barnepass, hestepass, påkledning (av kjoler eller rustninger) og mere til. I år var Ines rolle å være skriver under konkurransene i tillegg til at hun var med å ride i den etterhvert tradisjonelle promenaden gjennom byen. Det er rom for alle – også de som har fine kjoler.

» Middelalderfestivalen på Domkirkeodden avspeiler livet i Hamarkaupangen fra bispesetets opprettelse i 1153 til middelalderens slutt ved reformasjonen i 1536 » Sitatet er fra middelalderfestivalens hjemmeside. Hamarkaupangen forsvant – og det er på toftene etter dette festivalen boltrer seg. Vi har domkirkeruinene (glassbygget) og Hamarlåven som musesum for denne perioden. Fra Store norske leksikon kan vi lese at byen ble brent i Den nordiske sjuårskrigen (1563-1570) og etter dette ble nedlagt som kaupang. Det vi idag kjenner som Hamar ble grunnlagt i 1849. Bispesetet ble gjenopprettet i 1864

På festivalen kan du se, lukte og smake.

Om mat i middelalderen: »Kornprodukter (velling, brød, flatbrød), erter, fisk(gjerne tørrfisk) og øl var vanlig i Norge.»

Om godterier i middelalderen: »Honning, nøtter, tørket frukt. F.eks honning i vin var for de rike».

Det arrangeres kamp, du kan handle på middelaldermarked (jeg fant meg lintråd og handblåst glass) men det var også handstøpte knapper, kapper og kjoler, glassperler…brente mandler (lakrismandlene var alledels himmelske), glasserte epler og sukkertøy, kurver, smidde smykker og spenner. Det arrangeres forelesninger – og mangt og mye – fra teater til foredrag om middelalderens drakter, urter, – ja så gar et foredrag om ‘mensen i middelalderen’. Du kan sende barna på ridderskole eller prinsesseskole, alle kan prøve pilskyting, du kan få audiens hos kongen (ikke Harald V, men…ja). Det må sies at det er også vikingleir og vikingrelaterte ting på festivalen.

Det har åpnet seg et univers – jeg var i middelalderen omlag 5 timer denne lørdagen. Da hadde sola stekt og inntrykkene stått i kø. Her er det mer å hente, mye mere.

Det er flere middelalderfestivaler i Norge – i Tønsberg, på Akershus. Det pleier også være en del blant annet ridderturnering, knyttet til Olavsfestdagene i Trondheim. For HK’erne er det ikke bare Norge som er arena, Visby, Birmingham, Lancashire. Ridderne inviteres inn – i år var det to fra Englamd, en fra Sverige og en fra Australia.

Teksten er hovedsaklig basert på samtaler med Ine og supplert med kommentarer fra Oddgeir Drevdal (historiker) om middelalderen og HK.