Jeg er takknemlig og glad for å ha fått komme på akkurat denne konserten! 

Australsk fødte Lisa Moore, bosatt i New York, samtidsmusiker på klassisk piano, var årets sommergave! Å høre henne spille i Nidarosdomen i august var en opplevelse å leve videre på gjennom vinteren. Kom snø, kom regn – jeg er klar!

Tekst/Foto Elisabeth Klæbo Reitan

Flygelet venter – vi venter – i Nidarosdomen

Lisa Moore

Det tar pusten fra en å se på Lisa Moore sin hjemmeside – både med hensyn til utdanning men ikke minst hva hun har vært med på, og er med på. Hun er født i 1960 -og en stor pianist. Jeg har nå sittet og lyttet til Lisa Moore fra hennes egen nettside – der deler hun generøst av sine innspillinger uten at du må gå til verken spotify eller noen andre delingssider. Link til siden hennes står lengst nede i artikkelen.

Diskografien viser en rekke innspillinger, kammermusikk og samtidsmusikk. I 2015 ga hun ut Mad Rush med musikk av Phillip Glass. Første platen jeg finner med henne er fra 1992.

Lisa Moore i Nidarosdomen

Phillip Glass

– Pearl Jam bruker angivelig deler av Glass’ Metamorphosis som åpningsmusikk på sine konserter, har du ikke hørt dem så har du kanskje sett filmer som Battlestar Galactica, The Hours eller Person of Interest- hvor musikken hans også brukes.  

Når jeg forsøker beskrive musikken i etterkant, sier en person at ‘det høres slitsomt ut’. Det har nok noe med hvordan jeg beskriver det å gjøre. Det er litt som jazz kan være – komplekst. Det er arbeid og det aktiverer følelsene.

 -Og er alldeles fabelaktige sjelsgymnastikk.

Hun spiller framoverlent (i overført betydning). Musikken strømmer videre, det er en livsenergi i dette uttrykket.

Kirkerommet- Nidarosdomen

Flygelet er plassert i midten av denne kirken, nasjonalhelligdommen vår, Nidarosdomen. Det er lavmælt spektakulært. Kirkelig utsmykking tar ikke oppmerksomheten denne dagen, alt dreier seg om podiet i midten, det provosoriske alteret kan du si, hvor flygelet står. Vi kommer inn fra nord og beveger oss forsiktig videre – vi kan sitte vestfor, østfor og sør for – i midten er det plass til Moore og flygelet.

Moore spiller Glass sine Methamorphosis

Moore kommer på podiet – vi trenger ikke vente. Hun setter seg ned, domen stilner momentant. Så begynner ferden med Etude no.2 – og metamorphosis I-V strømmer ut av flygelet. Slik begynte konserten.

Vekselsvis fungerer diskanten og bassen som komplementære stemmer. Melodien danser en førnøyelig dans for seg selv – så kommer den komplentære og grounder det hele. Slik danses det en stund – springende toner på midten av klaviaturet -pakket inn av kommentarer fra diskant og bass. Det flyter fint. Så kommer triller. Det blir mer og mer helhetlig. Melodien blir mer moll en stund, den blir intens. Det blir tungt, det blir alvor. Det er en fortelling, en film – og det er så vakkert å få det servert som musikk. Nonfigurativt men tydelig på en og samme gang. Helhet utvikles, men det fortsatt mulighet, fortsatt bevegelse hele tiden- hele tiden drivkraft fremover- utover. Musikken blir tredimensjonal.

Martin Bresneck – Ischi’s Song

Martin Bresnick

Med på konserten var også en avkomponistene, Martin Bresnick – som ønsket å høre eget stykke spilt på konsert. Stykket heter »Ishi’s Song». Stykket er byget på et syv- sekunder langt opptak sunget av den siste gjenlevende av Yani-Yaho – stemmen i Nord California. Bresnick forteller fra scenen, at han ønsket lage et relikvie /requim for Ischi. Muligens er det en healing sang – may doctor song- , men, sier Bresbick: Det er jo ingen som snakker språket idag og vi vet derfor ikke helt hva det betyr. Bresnick forteller at han også har personlig gjenklang til fortellingen- hans mor som opprinnelig var russisk, snakket en russisk dialekt ingen i familien lengre snakker. Språket er ikke borte sli Ischi’s språk er, men i familien er det en forgangen historie. Stykket var bestilt av og dedisert til den italiensk pianisten (Emanuele Arciuli).

Ischis Song. Først hører vi syv sekundene med sang (de syv sekundene) – Ischis sang. Det er Lisa som synger. Så synger pianoet videre med Lisa ved tangentene. Vakkert, lett -og sangen lever videre i hodene våre. Det er parallell- håndspilling, det ser så lett ut som det kan når det er klar sang med et piano. Det er ikke lett, misforstå meg ikke. Men det høres lett ut. Melodien er klar og fin og det er enkelt og følge med.

Noe skjer! Noe annet blir mer tydelig, tonelinjen kommer i bakgrunnen. Den er der, men du må lytte godt for ikke å la det andre ta overhand. Hele tiden er den der, sangstrofen, men den blir svak. Liten søt, vakker, men svak. Bresnick får dermed (ved hjelp av Moore) på mesterlig vis fortalt fortellingen om språket som forsvinner. Ischis sang. Det fortsetter – og vi vet alle at dette er slutten men at det som var hadde vært vakkert og ikke minst viktig.

Så skjer det noe utenfor – kirkeklokker ringer. Ikke en gang, men flere. Det er som om det skulle være regissert, men er det nok ikke. Publikum reagerer, vi blir forstyrret og samtidig vekket. Det fungerer. Lydbildet er blitt komplisert, men vi er med og vi bærer Ishis sang og rytme.

Bresnick må kunne si seg fornøyd med dette minneordet for Ischi -og for sin mors språk.

Wed

David Langs stykke wed ble også spilt. Også dette interessant og fint – en dans mellom moll og dur – dedikasjon til venn som lå for døden.

Det er flott akustikk, det er nært saligheten på så mange slags vis der hvor flygelet er plassert.

Moore  har  behagelige  anslag .  Hun  kjemper ikke med og mot instrumentet  men spiller med det. Det høres.  Det  kler  kirkerommet  –  som  spiller  på  lag.  

Vi er  sammen  om  dette  den tiden konserten varer – hun spiller men kirkeskipet, hvelvingen og vi er sammen om det. 

Mad Rush

Avslutningsvis spille Moore tittelstykket fra skiven hun ga ut i 2015 – med musikk av Phillip Glass. Det henger fint sammen med metamprphosis og trekker dermed i trådene og pakker inn konserten til en helhet. Det er så fint og profesjonelt og vakkert som det går an.

Moore sitter konsentrert, hendene hviler slik en lærte hender skulle hvile- for å kunne springe som springes må. Hun snakker til oss, vender seg til podiets alle sider, takker for muligheten av å spille her.

E2, No-7

Moore går ut men blir klappet inn igjen – og vi får et extranummer – også det av Glass.

Fornyet tro

Med fornyet tro på livet, musikken og komposiasjoner går jeg ut av Nidarosdomen og inn i Trondheimsnatten.

Jeg kjenner jeg blir forelsket i piano på nytt og vet at dersom jeg får muligheten så vil jeg høre henne spille igjen. Mange fikk med seg konserten – men her burde så mange flere fått muligheten.

Jeg ser på skjema at neste konsert hun har er i Melbourne 6.august i år. Ja, det var kanskje litt vel langt å reise dit. Men det frister!

Forslag til noe å høre av Moore:

Gå til http://lisamoore.org/ og let opp Listen to Lisa…. og la klassisk musikk strømme ut av maskinen din. Klasse!

Methamorphoses (Glass):
https://www.youtube.com/watch?v=UxYUbqJgJcw

Ischi’s song (Bresnick):
https://www.youtube.com/watch?v=nIxGdRWzNDY

Mad Rush (Glass):
https://www.youtube.com/watch?v=vnr0Rlvhx04

Ekstranummer (Glass):
https://www.youtube.com/watch?v=NsZLOLwxCIQ