Det er lørdag, en fortsatt varm sommerdag i Trondheim. Ute skinner solen, men inne i Nidarosdomen er det også høyt under hvelvingen. Vi vises vennlig til plassen vi skal sitte foran Vestfronten, av kappekledde guider. Rosevinduet troner vakkert der oppe i vest. Rett under står orgelet – og jeg forstår at her skal vi sitte rett ved organisten. Rett øst henger et stort krusifiks. Det er høytidelig.
Tekst/foto: Elisabeth Klæbo Reitan
Olavsfestdagene i Trondheim, 5. august 2019
Tilhørerne er spente – hva har vi begitt oss inn på?
Vi sitter som tente lys – det er ikke tvil om at det er forventning i luften
En mann på ca 85 veileder entusiastisk noen kamerater i samme aldersgruppe, om hvordan sette mobilen på lydløst og ikke måtte slå den helt av. De ler alle sammen – teknologien er ingen hindring, Og snart er det konsert. Vi må vel ha vært omlag 2-300 publikummere på plass for å høre konsert på Steinmeyerorgelet. Vi rommer likevel ikke mye i det store rommet.
Steinmeyerorgelet er ett av tre store orgler i Nidarosdomen – og selve hovedorgelet som er vendt mot vestfronten og det fantastiske rosevinduet.
Paul Griffith
Paul Griffith er britisk, født i 1957 og utdannet innen forretning (økonomi/marked) og musikk. Han jobber som flyplassdirektør i Dubai nå og har blant annet jobbet ti år i Virgin Atlantic Airways (hos R. Brandson) tidligere. Både Dubai, London og Sussex kommer opp som bosteder når vi søker han opp, han er gift (med en organist/komponist) og er far til tre. Griffith skal angivelig være glad i alt som er i bevegelse, og vi finner også informasjon om interessen for motorsykler i tillegg til fly, kor og orgel.
Kreativitet og teknologi
I Olavsfestdagenes beskrivelse av Griffith, kommer det frem at han sterkt framsnakker av kombinasjonen mellom kunst og vitenskap/teknologi samt kreativitet og ledelse. Det var opprinnelig meningen at han også skulle ha foredrag om dette under festdagene i tillegg til å spille. I tillegg, heter det i programmet, at han skulle delta på avslutningskonserten.
Å lese Griffiths CV er imponerende da den favner så bredt. Den passer godt med Olavsfestdagenes ønske å dele de mange store spørsmål på mange vis.
Olavsfestdagene sier det slik at de byr på »Kultur som gjør vår forestillingsverden større» –med en verdiforankring i tro, håp og rettferdighet.
Konserten
På konserten har Griffith valgt å sette opp noe som viser orgelmusikkens utvikling. Olavsfestdagenes tema i 2019 ‘metamorfose’ og dermed svarer han på oppgaven å ha noe som knytter seg til metamorfose. Han har valgt å vise denne utviklingen av orgel og orgelmusikk, ved hjelp av utvalgte franske komponister som komponerte over en periode på 100 år. Ved å spille dem ønsker han å vise utviklingen i musikken over denne perioden, å la oss få høre utviklingen.
Orgelbygging og orgelmusikk utviklet seg over en 100 års periode fra å skulle fungere mer mekanisk til å være mer symfonisk. Det ble bruk av trykkluft, flere piper, imitering av orkesterinstrument, mulighet for crescendo-funksjon og det ble flere kasser/dører som organisten kunne bruke for å regulere lyden. Klangfargen skal da ha endret seg og gitt mulighet for å fylle større rom. (Kilde: Diverse skriv i tilknytning til konserten)
Griffith valgte å illustrere dette ved å spille følgende stykker.
- Maurice Duruflé (1902-1986) – Fugue sur le thème du Carillon des Heures de la Cathédrale de Soissons, opus 12
- Henri Mulet (1878 -1967) – Esquisses Byzantines
- Cesar Frank (1822-1890) – Fantaisie in A
- Claude Debussy (1862-1918) – Andantino – doucement expressif
- Camille Saint-Saëns (1835-1921) – Fantaisie in Eb major
- Maurice Duruflé – Suite, opus 5
Griffith kommer inn, setter seg på krakken og spiller. Med seg har han en notevender (bladlus). Ingenting sies, musikken får tale for seg selv.
Når jeg sitter i Nidrdarosdomen, på en plassering like god som kongen ville hatt, og skal få høre en konsert på Steinmeyerorgelet, hovedorgelet, så tenker jeg at jeg skal bli tatt med storm og må kunne gi meg over i orgelbrus. Hadde jeg kjent repertoaret, så hadde jeg kanskje ikke hatt den forventningen. Det blir en stor kontrast mellom det mektige kirkerommet – og orgelpotensialet- og det som ydmykt spilles ut. For meg kan det høres som det er noe som ikke har fått den luften det kunne. Kanskje mangler jeg de neste 100 årene for å kunne gjenkjenne meg i det.
Musikken blir tydelig teknisk mer variert og utfordrende. Griffith behersker dette og spiller lett – bena beveger seg, hendene løper fint over tangentene og tonene løper fint av sted. Det er vakkert, men jeg merker at jeg må lytte ‘med hjernen’ og blir litt skuffet over det.
Lyd
En eldre mann sukker og beveger seg nærmere orgelet. Han setter seg ved siden av meg – stort nærmere orgelet tør han nok ikke gå av høflighetshensyn. Etter en tid sovner han. Innimellom glipper han med øynene og løfter kroppen sin opp, men han får ikke til å følge med.
– Jeg tenker på kordirigenten som sa vi skulle synge slik at den på bakerste rekke hørte hva vi sang. -Her går det ikke så bra. Den eldre herren beveger seg mot orgelet, men orgelet kommer han ikke i møte.
For kjennere?
Jeg tror dette var en konsert for de som kunne dette fra før – hvor tekniske muligheter vises. En dialog med fagpersoner. For meg som ikke kunne dette, og som må innrømme at jeg gjerne forstår med følelsene og opplevelsen raskere enn med analysen – jeg må nok lære dette en gang til.
Det var en framstilling av utvikling fra mer pipe-lyd til symfonisk og melodisk melodi. Det er partier under konserten (Mulet?) hvor det er vakre assosiasjoner til bevegelser i vann jeg lar eg bevege av.
Kanskje ville det pedagogiske truffet meg dersom han hadde valgt komponister og stykker som virkelig lot orgelklangen få synge og pipene lyde som et orkester – for å illustrere hvilke muligheter som åpnet seg. Det blir derfor ikke fullendt for meg.
Dette var et stillferdig foredrag om en utvikling fremført av en mann som uten tvil visste hva han snakket om, men som ikke helt klarte holde oppmerksomheten til verken meg eller den eldre herren. Det var varmt i rommet og noe kan forklare det, men kanskje var det mest av alt repertoaret som var for fint innstilt til å kunne nå fram til oss som ikke var tunet inn på forhånd. Men ja, nysgjerrigheten på orgelvariasjoner og -utvikling ble vekket.
Fra Olavsfestdagenes nettside: