Diktet Du må ikke sove av Arnulf Øverland fra 1937 kan fint vært etterordet, eller prologen, til Marit Moum Aunes oppsetning av Ibsens Peer Gynt på Gålå sommeren 2019.

Peer Gynt er skrevet i 1867 og ble første gang fremført i 1876 tonesatt av Edvard Grieg, på Christiania teater.

Kortversjon av artikkelen tilgjengelig:
https://www.kulturogfestivalmagasinet.no/2019/08/14/kort-versjon-2019-peer-gynt-er-ikke-for-pyser/

Tekst/foto. Elisabeth Klæbo Reitan

Hvordan være et godt mennesker – hvordan være et godt samfunn, det er de store spørsmålene som tas opp i Peer Gynt. Peer velger selv sjelden rett. Dette er et moralsk drama med sterk samfunnskritikk av Norge anno 1867 som er mesterlig gjenfortalt i den norske fjellheimen i 2019 når Moum Aune lar Ibsen rase mot lettvintheter, narsissisme, ekskludering og grådighet.

Mor Aase og Peer (Ågot Senstad og Pål Christian Eggen)

30 år med Peer Gynt ved Gålåvannet

Peer Gynt stemnet på Vinstra er en årlig fest med kultur av høy kvalitet båret frem av lokalsamfunnet i samarbeid med profesjonelle kunstnere. Hver bidrar med sitt – om det er kringlebakst, pølselaging, vaffelsteking, tørketelt, dorigging, snakk, salg, tekstberbeiding, rydding, koreografi, skuespill eller annet som må til for å få det til å gå rundt med opp til 2300 besøkende hver kveld.

Stien er dekket av bark og det dufter godt av skog og natur. Det er en aldri så liten spavandring du går gjennom før publikumsområdet åpenbarer seg. Det er et tivoli av inntrykk. Bit for bit har de bygget opp dette opp, utviklet det og forbedret seg. Vi har lenge vært vant med gode tribuner til 2300 publikummere. I fjor var det innvielse av Høyloftet – i år er det scenen som har fått oppgradering.

Snøhetta (arkitektfirma) har stått for utformingen av scenen – etter et ønske fra Moum Aune om å få stykket nærmere vannet. Styve sa, under forsnakken på stabburstrappa torsdag 8.agust, at Snøhetta ikke står for bygg, men at det de har laget er scenografi. Vannet er kommet nærmere publikum. Linjene på scenen er rene og myke. Sceneflaten er til stor del dekket av vann og ligger noe høyere enn vannflaten på Gålåvannet. Når du oppdager denne høydeforskjellen, oppstår det en egen surrealistisk effekt som på sitt vis understøtter dramaet en skal se: Det er som om du sitter på toppen av en bitteliten foss og der på kanten utspiller det seg et drama – om Norge (eller et hvilket som helst land som er seg selg nok).

Restaurent Høyloftet ligger i et restaurert bygg fra Gausdalen som nå rommer restauranten i øverste etasje og et flott galleri i første. Her var det i år en fin utstilling med malerier av Killi Olsen.

I tillegg til noen permanente bygg, er det flere telt med opplevelser inne på publikumsområdet. Her finner vi Aslaks smie, Anitra lounge. omkledningstelt, jubileumutstilling mer til. Det er godt og varmt i teltene og om det er regnet som insisterer på å besøke deg, eller det bare er den rå fjellufta som sniker seg innpå på kvelden, så er det fint å kunne gå inn der og varme seg. Stemningen er god og det er som en eneste stor bygdefest uten fyll.

En del av åpningsscenen: Peer som ung (spilt av Peder Kjøs)

Musikken

Over 70 år etter første oppsetningen, rørte en ved musikken til forestillingen. Det var først i 1948 det ble satt opp en forestilling med musikk av en annen komponist enn E. Grieg, da var det med musikk av Harald Sæverud. Peer Gynt på Gålå har vært spilt i 30 år og det er de senere 5 årene kommet til frihet i det musikalske uttrykket – noe som har vært bejublet av noen og begruffet av andre (som meg selv).

Årets musikalske utgave var en en kunstnerisk remix av Grieg i hendene på Erik Hedin. Han tillater seg å bruke mer enn hva Grieg skrev til Peer Gynt. Det fungerte!

Det nasjonalromatiske og lyriske i Griegs Peer Gynt musikk, ble ikledd en ny drakt. Det ble nedtonet til å være mer et ekko av nasjonalromantikken, mens andre kledelige lydeffekter fikk tone an. Hedin har samarbeidet med Øyunn (som opptrer på scenen i skjelett-kostyme der hun spiller på trommene sine) og med Jorun Bjørnstad Moshagen som er kordirgent. I tillegg må nevnes selve koret og pianisten Sondre Moshagen. Rett etter pausen kommer nemlig et flygel flytende over vannflaten – med Sondre Moshagen ved tangentene.

Flytende flygel (Sondre Moshagen)

Vi hører den grønnkledde freser ut deler av Solveig sang, vi hører kråkeskrik, lyden av helikopter (fint koreografert med bevegelser). Sangen bæres vakkert av Charlotte Frogner når det skal høres vakkert også.

Innsmett av solistsang – nøkternt og langt ute på siden av scenen. Charlotte Frogner

Musikken provoserer ikke, korsangen grounder.

Det symfoniske er borte, og jeg kjenner at jeg savner det. Noen symbaler hadde gjort seg og noen anstrøk av sjelens instrument (fele). Det hadde vært flint om en kunne fått det med, tross alt.

På skipet før det forliser

Spesielt godt synes lydeffektene fungere under scenen med skipsforliset denne gangen.

Koret

Koret – er som menneskene

Det stilner blant publikum i det musikk flyter ut fra høytalerne. Vi har funnet plassene våre (det er nummererte plasser her til fjells må vite). Koret gjør entre. Glidende ned langs grusgangene i amfiet. Mørkkledde – gjerne med ei bør på ryggen. Assosiasjonen til dagens folkevandringer tar et grufult grep om meg. Alvoret. Det er røtter og håp i sangen. Det er alvor, Ansiktene er alvorlige, nesten anonyme -og inntrykket er overveldende. Var det en salme? Jeg husker ikke riktig men tror jeg hørte noe om Gud.

Dette er den sterkeste oppstarten jeg har vært med om. Stemningen er satt. Så dukker Mor Aase opp av ei luke på scenen – og Peer ikler seg sin turkise skjorte – og fortellingen kan begynne.

Peer og Mor Aase

Peer Gynt- stykket

Stykket er skrevet i en tid med folkevandringer og nasjonsbygging, forteller Styve på torsdagens ‘forsnakk på stabburstrappa’ før forestillingen. Ibsen fikk stipend for å skrive i denne tiden hvor vi var opptatt av nasjonsbyggingen og det å få det norske fram. Han dro til Gudbrandsdalen og fikk kjennskap til legenden om Per – storskryteren med bukkerittet på repertoaret. Ibsen dro til Italia, satte seg ned og skrev et dramatisk dikt kalt Peer Gynt. Diktet (senere teaterstykket) Peer Gynt er, hva Styve karakteriserer som, en advarsel om det som skjedde i Norge.

Peer, Solveig (dansende Peer i bakgrunnen)

Dansen

Med to prisbelønte dansere fra Nasjonalballetten med i rollebesetningen (og med ansvar for koreografi), har en tatt et kraftig gyv opp på bevegelsenes betydning i forestillingen. Dette lavmelte men kraftfulle språket, som dans kan være.

Vi har til tider tre gestalter av Peers skikkelse foran oss. Vi har barnet Per (spilt av Peder Kjøs), vi har Peer vi kjenner som ungvoksen-voksen og gammel (spilt av skuespilleren Eggen), og som en tredje persona har vi danseren som gestalter Peers indre (gestaltet av dansere Silas Henriksen).

Henriksen ‘stemme’ er et betydelig innslag i framstillingen av Peer og gjør at Peers indre kommer mer fram – fortvilelsen og hjelpeløsheten blir sterkt gestaltet- og sterkere enn om vi bare hviler i det verbale ordene som kan bringes fram.

Silas Henriksen (Peers indre) og Grete Sofie Borud Nybakken (Solveig)
Solveig – det er plass til tåspissdans i forestillingen

Også Solveig spilles av en danser fra Nasjonalballetten, Grete Sofie Borud Nybakken. Solveig er med mye – mye mer enn hun kunne vært dersom hun skulle hatt en replikk for å være fremme. Hun fremstår aldeles vakker og lys, slik både Peer og vi ser henne. Kroppen til en profesjonell ballettdanser av solistkaliber (smal, lett, yndig, sterk, muskuløs og myk) – danser fremfor oss.

Det er bare å la seg forføre. Det er vakkert -og det gir en egen stemning, nesten mollstemt, med disse to som kommenterer og tolker for oss.

Vi dras med i Peers indre på en helt annet måte enn jeg noen gang har sett. Dette samspill med ordets Peer -fortellingen slik vi kjenner den fra før- og Peers indre, gjør et sterkt inntrykk.

(Peer Gynt Stemnet har tidligere hatt med profesjonelle dansere. For ikke lenge siden var det med en hip hop’er. Så må vi heller ikke glemme Frikars oppsetninger i Fryajuvet. Også det var magisk. )

Advarselen – budskapet

Aldri før har jeg sett en oppsetning av Peer Gynt hvor det moralske forfallet, den indre personlige konkursen og de samfunnsmessige advarslene – vært tydeligere og samtidig nærmere samtiden -og dermed meg selv- enn denne gangen. Dette er alvor.

Peer Gynt har blitt samtidsdrama, ikke bare, slik vi alltid har kjent han – på et individualpsykologisk vis – i spagaten mellom skal – må – burde, fornuft og følelser og tilbøyelighet til å velge den enkleste utvei her og nå. Ikke bare det menneskelig svake.

Peer Gynt på Gålå 2019 vektlegger ikke storskrøneren hvis livsmanuskript er en livsløgn stadig på flukt. Her hører vi heller moralisten Ibsen som bare bruker Peer for å få fram at vi må tenke oss om og våge å gå gjennom det som er vanskelig å ukjent. Vi kan ikke la være å se at det bærer galt av sted og at våre handlinger har betydning for andre. Vi er i storpolitikken samtidig  som vi er i ‘småpolitikken’ hvor naboskapet og familien er viktig.

Selvsagt, dette er jo Ibsen, så er vi også der at det grunnleggende menneskelige spilles med store bokstaver.

Peer og Den Grønnkledde (Charlotte Frogner)

Dette er en oppsetning ulikt noe jeg har sett tidligere, som bærer Ibsen stemme inn i vårt århundre med budskap til både generasjon X,Y og Z. 

Mens Øvrland og Nordahl Grieg mante til kamp, så viser Moum Aune sin Ibsen tolkning hvor galt det kan gå, det moralske forfall. Peer Gynt er her en tragisk beskrivelse av hva andre også skrevet om – narsismens tomhet når sceneteppet faller, løkens manglende kjerne kommer til syne (eller snarere tvert imot), smerten i det å være så mye ingenting og en kan viskes ut og smeltes sammen med annet ingenting for så ikke å merkes mer. Her fortelles dramaet om å forsøke å være noe – og hvor vanskelig det kan være og hvor lett det er å gå blind og miste av syne hva som er sant og usant, hva som er dikt, løgn eller sant. Peer klarer til og med å stjele en annens livsmotto – og glemme at det ikke var hans eget.

Aldri før har Peer vært så troverdig – liten- fortvilt- hjelpeløs og ensom. Sett fra hvor jeg sitter.

Peer gestaltets her av tre skikkelser, men Peer Gynt i skuespillerskikkelsen Eggen gestalter, er den vi er vant å se. Og han er slik jeg ser han for meg – tilforlaterlig. En som kan drømme om stort, se seg selv som stor keiser over hele verden og agere både slavehandler og landflyktig. Ikke nødvendigvis så sint og sta, men mer kjempende for overlevelse og hjelpeløs i samspill med andre. Som den gamle Peer er han ikke så redd som jeg har sett han tidligere, mer benektende, stivnet og fortsatt fast i sitt mønster med å lete etter en lettere vei utenom. Fortsatt feig. Troverdig Peer til det siste.

Peer og Peer
Den gamle Peer (Eggen) og Peer (Henriksen)

Politisk budskap – verdiene våre

Oppsetningen tar meg med inn i teksten- og vektlegger den – underholdningen tones ned – fram trekkes mobbing, egoisme og feige valg.

Bruderovet
‘Nå kan du gå’, sier Peer til Ingrid. Han er ferdig med henne.

Det er lett å assosiere til uetiske fondplasseringer, folkevandringer og verdenspolitisk uro preget av stadig flere sterke Peer’er. Det er lett å trekke paralleller til norsk politikk og hva vi inkluderer og ekskluderer – og hvilke avtrykk vi setter på verden rundt oss.

Anitra – motstand bunny? (Sara Khorami)

Peer lot seg forføre og lure. Det er en kjent sak. Anitra fremstår ikke som så veldig forførende her, -bortsett fra hare-ørene som umiddelbart gir assosiasjon til Playboy bunnyene.

Peer er her en latterlig gubbe som skilter med å kunne gi henne, den sjeleløse, en sjel. Peer er så omnipotent det går an å bli. Hans stakkarslighet spilles ut. Selvsagt taper han også her.

Ja, det er så troverdig at jeg skjemmes. Skjemmes på vegne av …ja, hvem vet!

Men også her kommer moralen og alvoret frem i denne oppsetningen. De som hundses kan alliere seg mot en – her brukes til og med våpen for å vise motstandskampen- og da sitter en ribbet tilbake.

Pennen
I støpeskjeen (koret)
Mannen med hov

I møte med Knappestøperen (Anders Mordal) kommer det triste frem igjen. Peer har levd på en løgn om å være seg selv -hvilket regnskapet viser at han ikke har vært. Denne dagen når han skal smeltes i skjeen med den gemene hop, fordi han ikke har vært seg selv, han har vært ingen egentlig, er han tilbøyelig til å heller velge djevelens hete helvete i 100 år enn å måtte erkjenne å være og ha vært ingenting. Den narsissistiske død banker på. Han kjemper mot,men heller ikke denne kampen gjør han fult og helt.

Slaveeier ute i verden (Eggen i samspill med Tani Mathias Dibasey Hansen)

Peers gange i verden er avskyelig. Han måler hodeomkrets og konkluderer med mye tomrom. Han tenker seg kunne bli keiser for hele verden,

Peer bygger sitt hus i landflyktighet, Solveig kommer dit. Men i det de kanskje kan begynne et liv sammen, innhentes Peer igjen av fortiden sin.

Peer er stor på seg selv og utakknemlig. Den gamle Dovregubben er sint for at ikke Peer viser takknemlighet for ordspråket han stjal fra han om å være seg selv nok. Peer har trodd det var hans eget.

Prestens tale fremføres stødig og godt av Tom Styve. Men heller ikke denne synes gå inn på Peer. Det er en fin gave til Peer om å stoppe opp og tenke seg om – men istedenfor å gjøre det så rister han det av seg. Det synes for vanskelig for Peer å se at det her lå hjelp til å komme seg unna støpeskjeen.

Et samfunn som skaper tapere.

Peer er et resultat av sin arv og det samfunn han vokste opp i. Mobbens kraft når den sårbare skal velge, er flere ganger tydelig i oppsetningen. Musikk og dans understreker dette.

Det er lite rom for at Peer skal kunne velge noe annet enn drikk og skrøner.

Også dette må kunne sees som en parallell til diskusjoner rundt vold og terror hvor vi flere ganger, sjokkert, de siste årene har sett angrep gjort av mennesker som relasjonelt har vært marginalisert.

Bruderovet på Hægstad
Peer drikker skål hos Dovregubben (Frdtjob Såheim)

Regi

Etter at Svein Sturla Hugnes ga seg som regisør på Gålå etter en årrekke bak roret, har det vært flere ulike oppsetninger. Dette er den 4.

Tema har vært litt ulik fra år til år og Ibsens Peer Gynt kan lett sees i lys av mangt. Første gang jeg dro til Gålå på dette eventyret, var det kvinner og Solveigs rolle som var i fokus, så har det vært Peer i naturen og så videre. Hver regissør og hver kunstnerlige leder har satt sitt avtrykk – og ikke minst har hver regissør nytt grep om musikken. Vi begynte med symfoniorkester- og det var operasangere som spilte og sang, Solveig. Jeg savner fortsatt det magiske dette var.

Marit Moum Aune har satt opp flere utendørsteater tidligere (både Olavsspelet på Stiklestad og Elden på Røros). I en alder av 20 år ble hun leder av Teaterhuset Avant Garden i Trondheim (1985). Hun har satt opp en rekke forestillinger – og har vunnet en rekke priser for sitt arbeid. På hennes egen hjemmeside nevnes blant annet Heddaorisen, Oslo Prisen, Scandinavian National Theatre Award og Liv Ullmann prisen. Hun har sågar vært nominert til Benois de la Dance at Bolshoi (Moskva, 2014). Det er derfor ikke tilfeldig at nettopp hun endrer scenebildet med bruk av dansens uttrykk i et manus mange kjenner verbalt på rams.

Vi ser gjenklang fra Moums Aunes kunstneriske historie – det er avant garde (eksperimentelt og nnovativt), men ikke mer enn at det er gjenkjennelig Peer Gynt.

Peer møter nyinnflytteren Solveig (og lillesøsteren hennes)

Hun er så lys, Solveig. Så vakker og ven

Solveig og Mor Aase snakker om Peers barndom (legg merke til skjeen)
Peer er innhentet av fortiden og kommer ikke tilbake, i stuen er Solveig og venter
Den game Peer (Eggen) og den gamle Solveig (spilt av Ågot Senstad)

Detaljene driver

Dette er en oppsetning hvor detaljene og trådene i viss grad er overveldende. Bøygen puster som Darth Wader, flygelet – svever over vannet.

Det er forsmedelig å skulle gå i støpeskjeen – som om en var ingenting. Men støpeskjeen er også en rød trå i stykket. Den er hjemme hos mor, den skulle Peer få sølvmynter i hos far, den trekkes fram ved auksjonen på Hægstad – og den er som kjent på slutten når Peers dager er endt og han sjel skal smeltes om. Dette er detaljer som binder stykket samme.

Det brukes noe humor som gjør forestillingen litt lettere å ta til seg – vi kan le litt som når Peer vasker seg etter bruderovet, når Knausgård biografi trekkes inn. Men publikum ler ikke mye. Det synes som en ikke vet helt om eller hvor en skal le. Vi forstår alvoret.

Fridjov Såheim som Dovregubbens velmaktsdager

Språk, tekst og tolkning

På mange måter må en være modig for å tørre å røre med nasjonaleposet vårt samtidig det har blitt så vanlig å gjøre det at kanskje heller er en utfordring å finne på noe helt nytt. Hva monne Ibsen ha sagt til dette vet jeg ikke. Kanskje hadde han advart- kanskje hadde han sagt oss noe viktig om også det.

Styve forteller i forsnakk på stabburstrappa (Introduksjon til Peer Gynt) at en har lagt til ord og uttrykk fra trakten. Tidligere har vi fått hele scener spilt på dølamål – og det har vært et mesterstykke av skuspillerne å lære seg å snakke slik. Denne vekslingen mellom riksmål og dølamål samtidig, som det nå gjøres, gjør teksten lett tilgjengelig men litt rotete. Det blir noe komisk i seg selv. Som når en som ikke kan eller har en dialekt, prøver snakke slik.

»Blodet er aldri så tynt, en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt»

Ordet neger brukes, og jeg kjenner at det stikker. Det er uvant, og det har den ubehagelige klangen av respektløshet. Peer som slaveeier er ikke noe sympatisk syn. Han er samtidig ikke så fremmed at en ikke kan kjenne seg litt igjen i han. Det er nådeløst. Kan han, kan kanskje også vi.

Og det er nettopp dette som er så sterkt i denne oppsetningen. Den sterke stemmen som ber oss tenke oss om på hva det er vi gjør, ikke være feige å gå utenom. Det har konsekvenser over lang tid å velge enkleste motstands vei og at verken makt eller rikdom varer evig.

Kostymene forbløffer

Det synes som det er høy kvalitet på kostmene, selv mor Åses grå kofte, ser glatt og uslitt ut (selv om det kanskje var en lapp på ermet). Det blir en viss dissonans mellom mitt bilde av datiden, fattigdom. tekstil slitasje og materialer.

Fargene er nedonet, bortsett fra Peers skjorte som lenge er turkis. Det spilles på lyst og mørkt. Solveig er lys, Ingrid er lys, Peers indre (danseren) er lyst (noe overraskende) og mor Aase har også mye lys kledsel selv om jakken til slutt er grå. Menneskemengdene er i sort.

Det er ikke slik at trollpakket egentlig er fasinerende vakkert på en grufunderlig måte. De er egentlig bare trist, men forseggjort. Den grønnkledde har verken krone eller silke, men noe som på vakkert vis skal illustrere strå og gress.

Men igjen, denne nye visuelle fornyelsen – er virkningsfull. Norge er ikke lenger fattig slik vi var da stykket ble skrevet, og denne finsliggjøringen av kostymene og tøyet gjør det kanskje enda lettere for oss å identifisere oss med karakterene i stykket idag.

Det trolske i oss og valgene i oss

Peers flykt inn til Dovregubbens rike er alltid spennende på et snurrig vis med storhet, støy og fest. Denne gangen er det berggrått og trist. Det er slik at jeg tenker at dette må du da ikke la deg friste av, Peer. Men det gjør han selvsagt – for det er en flukt i seg selv. Drikkescenen hos Dovregubben er gruelig ekkel – og den grønnkledde er ikke så gild (selv om hun selvsagt blir gruerlig mere stygg etterhvert).

Her har de klart å vise at det en flykter til ikke nødvendigvis er så fristende i seg selv, men at det fanger.

Dovregubben, Peer og Den Grønnkledde: Peer sitter fast og sliter med å komme seg ut

En annen detalj de klarer å gjøre tydelig her, er at det en flykter til, trollene/trollskapen, har noen likheter med en selv. Peers skjorte er turkis, trollene er gråbrune med turkise fargespletter. Det er en nådeløs beskrivelse av Peer hos Dovregrubben.

Sønnen
Vil/vil ikke…Peer sitter fast i Den Grønnkledde

Seksualitet og underholdning

Seksualitet og leken i spillet har alltid vært humoristiske innslag i Peer Gynt oppsetninger. Denne gangen er det nedtonet som underholdning og latterkilde. Nakne bryst vises fram uten at det spilles på sex.
Scenen med Anitra har pleid å være fylt av bling og forførelse. Denne gangen er selv dette et politisk statement.

Tiden forandrer seg og den grønnkledde går fra silkekledd i grønt -av halm og striesekk (strå) – til skinn, høye hæler, lærpisk og harselering med Solveigs sang. Peer henger fast i brystene hennes. Det er et spill hvor nedverdigelsens dynamikk spiller seg ut.

Den grønnkledde raser mot Peer – i bakgrunnen danserne

Dovregubben og den grønnkledde

I dovregubbens hall – dovregubbens taler – sjelden har de blitt presentert så treffende. Jeg sitter der og kjenner igjen samtiden…

Den siste reise for Mor Aase

Mor Åses død – naturen spiller med

Det er kjent at solnedgangen og mørket alltid er sentral i stemningen og lyssettingen av Peer Gynt ved Gålåvannet. Idag fikk Mor Åses død – en ekstra hjelp med effektene.

Når Peer har kommet til mor som ligger for døden, begynner det å røre seg fra himmelen. Vips fungerer publikum som et surrende kor (ikke av ord, men av bevegelse). Regntøy… Så venter de kanskje litt på oss,de på scenen, før Mor Åse dør.

Det er snakk om sekunder eller brøkdeler av sekunder med surrende lyd- før stillheten senker seg. Døden kommer noe forstyrret- og pausen blir dermed litt forstyrret. Slik døden gjerne gjør med livet, forstyrrer.

Bilde fra avslutningsscenen

Det personlige kollaps

Denne gangen fikk jeg øynene opp for Ibsen, ikke på det indivdual psykologiske og skjebnemessige (sosial) – men som varsler om dårlig karakter. Jeg har aldri tidligere assosisert til Obstfelders fremmedhet når jeg har hørt Peer Gyt, men denne gangen skjer det. Jeg har heller ikke sett likheten mellom Ibsens og Hamsun i det å beskrive at ingenting som er stort, varer evig -slik Hamsun gjerne fikk fortalt i fortellingene som ofte har en syklisk karakter:

-Her, hos Ibsen og Peer Gynt er det også slik denne gangen – det Peer erverver seg, går til spille, Dovregubbens rikdom går det så rent ille med -og selv Hægstad gard går på auksjon til slutt.

Scenen med medpassasjeren på skipet er også sterk når vi får både skuespilleren og danseren i dialog. Nettopp fordi vi har sett den andre siden av Peer hele tiden (danseren) så blir det så tydelig at den han møter på skipet før det går under, er han selv. Peer blir skremt og jeg grøsser litt jeg og.

Visuelt krevende 

Det skjer mye på scenen – og du bør ha godt sidesyn for å få med deg alt. Det flyter fint- noe kan gli ut når noe annet skrider inn

Moum Aune klarer helt klart å utfordre oss og påtvinge oss dansens uttrykk, og da er det lurt at det er dansere av ypperste kvalitet.

For meg er Peer Gynt oppsetninger, så fremt det ikke er monologer, sterkt knyttet til Griegs musikk. I denne oppsetningen er musikken en ramme, men ikke en fortellerstemme. Jeg tror vi mister noe av den musikalske opplevelsen ved dette, men teksten kommer betydelig mer fram når det store symfoniske nasjonalromantiske uteblir. Nasjonalismens myke puter forsvinner – noe av det Ibsen advarte mot, blir borte – igjen er resultatene av den. Og det er ikke bare godt å se.

Det er blitt et moderne teaterstykke, et drama. Denne gangen er det mye bruk av rytme – utenom verselinjene som ligger i teksten fra før. Dette er noe helt eget, men det er samtidig en svært spennende modernisering.

Hadde det funnets en terning, hadde den landet pent!

Her trilles ikke terning, men det ville uten tvil vært en sekser dersom så var. Teksten er kommet frem – og selv om det nok er en del friheter i forhold til Ibsen, så er kjernen i stykket der. Det er lite sjarmerede, det er ikke stort, det er nesten ikke noe å fortelle en historie om… Det er nær sagt ikke noe å skryte av. Men det er alvorlig. Ibsen kalte det et dramatisk dikt og det forstår jeg først nå.

Dette er den nyeste forestilling, men det er også den aller tyngste. Den har ikke populistiske enkle grep, men den er spekket av detaljer, sammenhenger og virkemidler.

Kanskje kan det være litt mye å ta inn.

Moum Aune har laget en versjon som krever mye tenkning – og en ser ting en ikke forstår – men som en kan tenke på og forstå i ettertid.

Ettersnakk og ertersuppe – et møte med gestalten  av Mor Aase, Ågot Senstad.

-Ellen Horn skal ha sagt om Senstad at hun er Norges svar på Meryl Streep.

Tapet av en sønn og den sosiale arven

Senstad beskriver karakteren som en mor hvis morskjærligheten er der, uten at det betyr at hun er den perfekte mor. Selv sier hun at hun gjenkjenner det motsetningsfylte: Jo mer Mor Aase forsøker å få Peer inn i folden, jo mer støter hun han vekk fra seg .

Senstad forteller at i hennes tolkning står det sentralt at tapet av en sønn er noe moren bærer med seg.

Samtidig så er Mor Aases morskap en del av den arven Peer bærer med seg – og som kanskje ikke gjør det lettere for han å bryte mønstret, tvert om. Det er på hennes fang han har lært flukten i fortellinger, og hun har trang til det – også hun. Mor er med på å forme han sammen med arvesynden og familiemønstre som gjør det lett å sitte fast også i den sosiale arven.

Rollen som den gamle Solveig

Senstad spiller også ‘den gamle Solveig’. I overført betydning så er dette spennende, selv sier hun det er fint å være med i det større bilde av oppsetningen. Som tilskuer kan jeg ikke la være å binde sammen Solveig og Mor Aase når det gjør dette grepet. Kanskje er det da slik at han forelsker seg den som lignet sin egen mor. (Det var i allefall en annen som også trakk inn slike paraleller rundt forrige århundreskifte (les: Freud)). Det betyr også at vi kanskje kan forstå mer av den mystiske Solveig ved hvordan vi forstår Mor AAse.

Utendørsteater

Senstad trekker også frem det spesielle ved å spille ute, der rommet ikke har vegger -og det å ikke skulle forsvinne inn i naturen er noe en må forhindre at skjer. Hun sier det er fint å kunne diskutere tekst med alle de som kan teksten så godt her oppe. – Og et bygdesamfunn som har huset og spilt Ibsens Peer Gynt i 30 åt , kan sin Peer – og sin Ibsen.

Senstad sier det er 80 på scenen og 300 bak. Styve tidligere på kvelde at det ikke er noen statister; det er 10 profesjonelle og resten er amatører.

De frivillige

I år har Peer Gynt Stemnet valgt å legge litt ekstra vekt på dette med de frivillige, med egen utstilling om dem og sågar 3 sider i programmet, over 40 navn på amatørene samt 14 i koret og en på flygel er nevnt med navn. Ellen Horn, kunstnerisk leder, skiver i programmets forord; »Men det er innsatsen fra de tusenvis av frivillige fra lokalsamfunnet på Vinstra og i hele Gudbrandsdalen som jeg først og fremst tenker på. Det er de som må ta den største æren for at Peer Gynt-eventyret ikke bare ble en drøm – men virkelighet.»

Skipsforliset

Vann

Mange er opptatt av dette med at scenen er under vann – og hvordan dette må være for skuspillerne. Det snakkes om det på arenaen, i dokøen… og mange er opptatt hvor kaldt det må være. Senstad kommenterer det slik: Nei-, det blir en vant med. Ukomplisert.

Men hva betyr vann her – når vannet er så sentralt at det meste av scenegulvet består av vann og en av og til hører vassing i vann som egne effekter?

Min første assosiasjon er følelser og gjerne ubevisste følelser som i drømmer gjerne kan symboliseres med vann. Men det heter også å stå til knes i søle og vann eller med anklene i vann…når noe er litt i meste laget. Uvisst hva det betyr her – det kan til og med ha en renselsens symbolikk. Eller så er det ganske enkelt opplevelsen av å spille i naturen. Vi får se videre.

Gastrosted – gå hjem og legge seg! Dra til Gålå i stedet.

Senstad kommenterte også dette, ikke om Gastrosted men om all den gode maten som ble servert!

Det som serveres er så godt at det er verdt en tur til fjells – og bærer ikke preg av så være laget til store mengder folk. Pølsene, kringlene(!), vaflene ….ertersuppen vi fikk kjøpt etter forestilling.

Peer for et bredere publikum

Jeg oppdager hele tiden nye ting – om hva de har gjort – når jeg sitter og skriver. Moun Aune sier at dette er en helt ny oppsetning hvor hun ikke har brukt regitankene fra tidligere oppsetninger og det sies at en ønsker i større grad å speile naturen og sinnsbildet til Peer.

  • Peer Gynt av Henrik Ibsen
  • Bearbeidet av Njål Helge Mjøs. Tilrettelagt på dølamål av Håkon Sveen
  • Regi: Marit Moun Aune
  • Musikk: Erik Hedin og Edvard Grieg
  • Koreografi: Silas Henriksen Ass. av Grete Sofie Borud Nybakken
  • Kostymedesigner: Ingrid Nylander
  • Maskedesign: Tonje Lie Nauff
  • Lysdesign Øyvind Wangensteen og lysprogrammering Lars Grieg Hermansen
  • Lydtekniker: Simen Scharning
  • Arranggør: Erik Hedin og Øyunn (Siv Øyunn Kjennstad)
  • Kordirigent: Jorunn Bjørnstad Moshagen
  • Produsent: Vivian Haverstadløkken
  • Regiassistent: Helena Wik og inspisent: Tine Marie Lund
  • Scenemester; Oddmund Rabben og arenaansvarlig: Jakob Physant
  • Kostymekoordinator: Eva Hodnefjell og rekvisitør: Marie Owing
  • Forestillingsmaskør: Embla Høyland Skognes
  • Rekvisittleder: Liv Jorunn Korstad

På scenen:

  • Peer: Pål Christian Eggen, skuespiller (1976) skuespiller blant annet på det Norske Teater – erfaring fra utendørsteater blant annet fra Stiklestad.
  • Mor Åse og den gamle Solveig: Ågot Senstad (1968) ansatt ved Nationaltheateret. Beskrives som norges Meryl Streep
  • Høgstadbonden, Dovregubbben og Begriffenfeldt: Fridtjov Såheim (1968) med mange store roller blant annet på Nationatheateret men også kjent fra film/tv i en rekke serier som Varg Veum, Lillyhammer mm)
  • Ingrid, Den grønnkledde, sang: Charlotte Frogner (1981) ansatt ved Det Norske Teateret og b kjent fra tv og film
  • Aslak smed, Knappestøperen og troll; Anders Mordal (1963) ansatt ed Nationtheateret – også kjent fra tv.
  • Mads Moen, Hofftroll, Pennen og Presten; Tom Styve (1985) -ansatt ved Teater Innlandet hvor han har gjort stor suksess.
  • Solveig: Grete Sofie Borud Nybakken (26 år), danser/solist ved Nasjonalballetten (danser bpde klassisk og moderne repertoar).
    Hun mottok Tom Wilhelsesnpris på 600 000 mottok onsdag samme uke som hun spilte Solveig på Gålå. I vinter var hun, som det het,den første norske svanen på 15 år. Se NRK si sak omdette:
    https://www.nrk.no/kultur/de-norske-dansere-som-har-hatt-en-av-ballettens-mest-krevende-roller-1.14396180
  • Peer Gynt og den fremmede passasjer (medpassasjeren): Silas Henriksen (1985), danser/solist i Nasjonalballetten, har tidligere vunnet prise Bourud Nybakken vant denne uken. Har blant annet jobbet med Nederlands Dans Theater.
  • Sæterjenten, Anitra, Den magre: Sara Khorami (1987) skuespiller ved Det Norske Teater – sees på tv til vintere i serien Heksejakt
  • Hofftroll(skopusser) og Kokken: Tani Mathias Dibasey Hansen (1994) skuespiller ved Nationaltheateret

Du må ikke sove – Arnulf Øverland
https://www.nrk.no/video/PS*80583

Spennende anmeldese i VG:
https://www.vg.no/rampelys/i/2GyAJv/teateranmeldelse-peer-gynt-rock-n-roll-paa-gaalaa

PeerGynt Stemne:
https://peergynt.no/

Neste år (2020) arrangeres stemnet 1-10 august