Med det finske, litt skjeve blikket, på tilværelsen, blir tema som midtlivskrise, samlivsbrudd og selvrealisering god underholdning: Forandring ligger ikke for alle – og hvordan ser den nå egentlig ut denne forandringen for de det gjelder?

Komedien »Du og jeg og de to» Spilles 12.-29. september på Hamar Teater

Tekst og foto Elisabeth Klæbo Reitan

Middagen har utartet seg til et drama.

Historien er kort gjenfortalt: To vennepar som har kjent hverandre iallefall et par ti-år, møtes til en middag som så mange ganger før. Da slippes bomben at det ene paret skal skilles, han har funnet en annen. Vi tas med 20 år tilbake – og får på enkelt vis fortalt hvem de var den gang. Så går det et halvt år og vi møter dem igjen. Bruddet skaker venneparet – som ikke ønsker et annet liv enn det de har. Med bruddet kommer det også fram gammelt nytt og nytt gammelt.

20 år tilbake i tid. Her ser vi Per etter at han har vært utsatt for en ulykke i skibakken,

Vi er noen titall publikummere i salen, folk humrer, noen lar luka på latterdøra gli helt opp. Fra scenen triller lettbent tale om alvorlige tema.

I sedvanlig stil plasseres vi på Hamar, og når karakteren Per uttrykker at halvparten av barn idag vokser opp med skilte foreldre, kvitterer karakteren Arne; Ikke på på Hamar! Det er også andre lokale henvisninger, og både svingersklubb og status for den som flytter til Løten, krydrer stykket.

Stykket er lett tilgjengelig – lett å se. Selv om det vi ser av rekvisitter er bord, stoler og sofa, så er fortellerkunsten så god at vi også får med oss scener fra skibakken.

Når Per beskriver for vennene hvordan han nå har funnet kjærligheten, er det lett å assosiere til bukkerittet i Peer Gynt med luftige og voldsomme svev. Det er nok ikke tilfeldig at karakteren heter Per. Men vi kommer ikke til noen del i stykket hvor denne Per angrer og leter etter seg selv, nei, han har funnet seg selv, på nytt, på samme måte som første gang. Bare med en mye yngre kvinne denne gangen.

Komedien når sitt publikum – vi kjenner oss igjen – og ikke minst kjenner vi igjen naboen – menneskelige karaktertrekk og særegenheter underholder oss i halvannen time.

Alle karakterene er en novelle i seg selv – ikke minst de som sjokkert bivåner vennenes skilsmisse og med store øyne (og åndenød) får innsyn i et liv langt utenfor sin egen komfort-sone. Selvrealisering, karrierekvinner, seksuell eksperimentering og ikke minst funksjonen tv-serier har i mange ektepars liv, er viktige tema.

Når jeg sitter der er det hele lett tilgjengelig, enkelt og underholdende. Vel hjemme kommer likevel tanker om litt av hvert:

Noen finner seg selv (på nytt, gjerne over samme lest som sist) og noen velger det de allerede kan (og blir værende i det de allerede hadde). Så enkelt er det.

Are og Per møtes et halvt år etter den famøse middagen.

»Det er avtalen», sier karakteren Arne. Han fortsetter: Det var slik Einar Gerhardsen sa vi skulle gjøre det! Arne er opprørt over vennen Pers noe grenseløse nye tilværelse med Arnes tyve år yngre niese. Arne kan ikke forstå at Pers nå nesten ikke ser sine egne barn heller.

Pia og Ann treffes på boksetrening et halvt år etter den famøse middagen.

På scenen var Hillevi Skalmerud Larsson som Ann. Peter Kippersund som Arne. Sarah Jaggi som Pia og Martin Thorshaug som Per.

Stykket er skrevet av Marc Svahnstrøm (finlandssvenske fra Åland) som også hadde regi, teksten er oversatt til norsk av Jonas Kippersund som står kreditert for både produksjon, scenografi, kostyme og rekvisitter, Eivind Strømstad står for musikk mens Anders Kippersund står for lyd og Emma Frydelund Skåret er teknikker. Stykket het opprinnelig Veni vidi amavi – men fikk norsk tittel etter lokal navnekonkurranse.

Oppsummert: Gå å se det! Du vil garantert få noe å tenke på – og du vil le.