En av mine første teateropplevelser med scene, ikke skjerm, har jeg fra Tromsø på tidlig 1990- tall. Plakaten fra akkurat denne forestillingen har fulgt meg i alle flyttinger siden. Det var en betydelig opplevelse som jeg har båret med minne om inn- og utenlands, sør og nord – i et kvart århundre. Torsdag 3.10.2019 var det på tide å prøve igjen. Samme stykke, ny regi, ny scene. Tiden var kommet for å se Peer Gynt av Henrik Ibsen i Nord Norsk tolkning igjen.
Tekst/foto: Elisabeth Klæbo Reitan
Peer Gynt av Henrik Ibsen er ett av verdens mest spilte teaterstykker, et dramatisk dikt skrevet i 1867 og første gang fremført som skuespill på Christiania Teater i 1876. Hovedpersonen er basert på en sagnfigur fra Gudbransdalen, Per Gynt.
Stykket er tolket på mange vis opp igjennom. Den som fordyper seg i dette stykket får gjerne livslangt følge siden det som i Ibsens stykker flest, ligger lag på lag med dybde i det. Stykket er skrevet mens Henrik Ibsen var i Italia og forstås gjerne som en krass kritikk av hva Ibsen oppfattet som en typisk norsk bakstreversk mentalitet. Det er et rikt person-galleri med både folk, troll og religiøse figurer.
Musikk
Den første som reiv i Griegs nasjonalromatiske tonesetting av Peer Gynt, var Sæverud som laget musikk til oppsetningen på Det Norske Teateret i 1948. I mange år var det Griegs nasjonalromantiske musikk fra 1870 tallet (som angivelig skulle være ironisk ment) og Sæveruds musikk fra 1940- tallet, som var utvalget i notehyllene. De senere årene er det blitt mer vanlig enn uvanlig, at oppsetningen har sine egne tonesettinger mer eller mindre løsrevet fra tema og strofer fra Grieg.
Jakop Janssønn har laget musikken til HT’s forestilling i år – og den kler oppsetningen godt. Det er lydeffekter, men ikke minst lydbilder, som passer godt til en nord norsk setting. Den hadde like gjerne fungert på en utescene som her innendørs!
Sangsporene gir en ekstra ladning og stemning (Marja Mårtensson og Anneli Drecker på tape). Solveigs sang i Griegs tonesetting ligger der og gir gjenklang fra klassiske oppsetninger. Men, mest av alt er det gjenkjennelig nord norsk.
Oppsetningen søker å bryte grenser og plassere stykket i Nord Norge – og i den hensikt kunne en dratt også det lengre også med musikken. For eksempel kunne jeg tenkt meg bruk av den musikalske fortellertradisjonene joik som virkelig kan romme nettopp det – fortellerkunst og personkarakteristikk. Det hadde vært morsomt – og likevel – det fungerte fint det som var.
Scenemessig morsomt grep: Musikerne er tidvis også statister på scenen mens de spiller. – Det er sjelden å se kostymeskifte blant musikerne som her!
Scenebildet
Da jeg så Peer Gynt på HT første gang, var det i enmannsforestilling med Knut Walle (i regi av Mette Brantzeg): En naken scene med en eneste mann som fortalte dramaet – på Kulturhuset i Tromsø. I 2005 fikk teateret et eget teaterbygg sør i Tromsø sentrum. HT er flinke til å lage visuelt enkle kulisser. Her ble det dog mye stålstillaser og plast. Det er tabloid visuelt -og fungere bra til oppsetningen – men er et kvantesprang fra oppsetninger som den årlige på Gålå. Stykket foregår mye ute – i bygda- i skogen, i ørkenen, på havet… Da blir den nord norske oversettingen med stål, plast og stummende mørke bakom, sterk kost. Det blir grafisk, abstrakt og moderne.
Også når det gjelder kostymer og scenografi må vi legge fra oss de bilder mange av oss har fra teksten og tidligere oppsetninger.
Ett grep som fungerer svært godt er at begge kjønn spiller roller skrevet for motsatt kjønn. Men element som at den grønnkledde ikke er grønnkledd, men Solveig derimot (som ofte spilles i lys skikkelse) fremstår i ulike nyanser av irrgrønt, gjør tolkningen noe mer krevende. Bygdefolket – som figuren Aslak Smed og brudgommen, blir mer enn noe annet karikaturer. –Det blir for lett å distansere seg fra dem. -For ikke er det bare Peer som er menneske – det er de rundt han også.
Det er fargerikt og glinsende – kanskje er det vakkert – kanskje er det kjedelig.
Peer!
Spesielt lot jeg meg denne gangen begeistre av den unge Peer gestaltet av Kristine Margrete Cornelie Hartgen. Tekstfremføring, uttale og energi står det stor respekt av. Hun har en fortellerevne- og bruker hele seg til å få oss revet med. Hun evner å få min fulle oppmerksomhet i stort.
Solveig
I et flammende forsvar for HT’s oppsetning, stiller Maria Utsi retorisk spørsmålet: »Hvem har egentlig noensinne trodd at hun ventet i 50 år etter en fling i skogen?» og beskriver Solveig i HT’s oppsetning
»som tatt ut av en japansk anime framstår hun som en tegnefilmfigur med ferdigprogrammerte svar. «I mitt håp, i min tro og i min kjærlighet.» Uoppnåelig og urealistisk. Kanskje er det nettopp derfor hun forsvinner for Peer og stiger opp og bort i siste scene. Det er ingen frelse hos henne når alt kommer til alt. » (Utsi sitert i avisen Nordlys 13.09.2019
Det er interessant å lese dette i etterkant av å sett stykket og ha lest og sett tolkninger av rollen tidligere: Tekster og oppsetninger som i større grad har stilt spørsmålstegn med hvem hun var, Solveig, en motpol til hva Peer fremstår som. Tolkninger om autensitet, trausthet og troverdighet -verdier verdt å ta vare på.
Maria Utsi er teaterviter og var direktør for Festspillene i Nord Norge fra 2015-2019.
Med denne framstillingen av Solveig forsvinner også noe av håpet- det menneskelige i det å håpe – og troen på at det finnes et alternativ.
Å sludder; blodet er aldri så tynt, en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt. (fra 5. handling)
Denne forestillingen er en tolkning som retter fokus mot mennesket Peer, ikke mannen Peer, ikke Peers forhold til sin mor, til kvinner, til fyll, til bygden, til rikdom, til utlandet, til sannhet-dikt og eventyr. Regissøren skriver blant annet i programmet til forestillingen, at hun ved møte med Ibsens Peer Gynt kjente seg igjen i figuren – og at hun tenker at det er det mange gjør – og definerer det som en søken etter å finne seg selv. Så forstår jeg da dette som noe hun ønsker å vise – å oversette Peer Gynt til mennesket i 2019.
Samfunnsblikket og samfunnskritikken
Grisketen hos Peer kommer godt fram – ikke så mye den hjelpesløse og feige, men heller en som vil hevde -og sågar- hevne seg. Men han faller igjennom. Det er bare vondt å se på.
Kanskje er det slik, at mennesket faller gjennom, at det er hva vi alle gjør? Var det dette Ibsen ville vise – at alle – iallefall alle nordmenn- faller gjennom?
Død uten drama
Det menneskelige, det ved Peer som lar alt gå til spille, som halvhjertet prøver å slippe unna støpeskjeen det spilles ut framfor meg der jeg sitter. Ja, denne livsløgneren som det ikke blir noe av, livsløgneren som bærer en tradisjon flere generasjoner bak – om stort og gilt – men og om drukkenskap og fall. Det er der, men det er ikke dramatisk.
Det kan se ut som det ikke står noe/nok på spill – eller at det bare aldri vil kunne bli annerledes.
Kampen for å overleve (den eksistensielle kampen) er ofte sentral når vi nærmer oss avslutningen av Peer Gynt.
Jeg har sjelden sett en forestilling hvor dette har gått roligere for seg. Det er den erfarne veteranen på HT (og 1:3 teatersjefer på teateret), Guri Johnsen som gestalter Peer i denne fasen. Likevel er tempo og tone i scenen slik at det svarer dårlig til et eksistensielt drama. Peer står overfor en eksistensiell død, men angsten tar han/henne ikke. Ikke slik jeg ser det. Det er på sett og vis som selve den eksistensielle døden som konkretiserer seg i dialogen mellom Peer og mannen med støpeskjeen, ikke blir alvorlig nok. Men, ja, det er en smule kaos – og kanskje er det nok.
Det er mulig jeg er nummen, men det blir ikke sterkt nok verken lyd, bilde eller ord til at jeg blir overbevist.
Regissøren
Fra HT sine hjemmesider ser vi at den utflyttet tromsøværeingen Eline Arbo tidligere har fått gode omtaler – både for oppsetningen Hærmennene på Helgeland (Ibsen) på Nationaltheateret, en tidligere oppsetning på HT fra 2018 (Gutten som ble innsekt) og ikke minst at hun vant BNG Bank Theaterprijs for unge regissører.
Arbo ble utesaminert regisør fra Amsterdam i 2016. Hun beskriver i intervju vi finner på You Tube (link til dette intervjuet ligger lengre nede på siden) at teaterstilen i Amsterdam er leken, åpen, teatral og transparent – og at dette er noe hun har jobbet med.
Teksten – det viktigste i dramaet – tross alt
Arbo sier hun ønsket spille stykket i klassisk forstand…men sier videre (i intervjuet gjort av HT) at det ikke blir helt slik.
Jeg tenker at dette i lite grad er snakk om den nord norske oversettelsen, men mest er hva en som velger ut, hvordan en setter dette sammen og hvordan en får de ulike delene til å snakke sammen -som tilsammen avgjør fortellingen. Men, ja, jeg savner også noe av rytmen og spensten i de opprinnelige verselinjene.
‘Gå utenom, sa Bøygen’ (sitat fra stykket) var et godt behandlet tema i oppsetningen. Jeg forstod det som ble sagt, det var tydelig – og det hang fint sammen med helheten. Her var det ingen harde klipp i manus.
Paradoksalt nok synes jeg at det språklig også ble slik, litt utenom. Jeg kan nord norsk, men føler ikke at det var der nerven i oppsetningen traff meg.
Mange – svært mange har et forhold til ord og sitater fra Ibsens Peer Gynt. Her må en la det slippe. Mange har forhold til mange scener. Her må en la dem vike.
Prestens tale, dramaet i kortform, finner jeg ikke i minnet etter forestillingen.
Det lekes, men mere opplever jeg at det er et glinsende modernistisk show inspirert av Ibsens Peer Gynt heller enn Peer Gynt. Det er en usedvanlig stor grad av respekt for Peer i oppsetningen- mye større forståelse enn jeg noen gang tidligere har sett.
Jeg forstår at en ikke må forvente at hele stykket spilles, men jeg sitter og savner.
-Savner tonusen som preger anger, tapte kamper og hjelpeløshet. Men mest sitter jeg igjen med en tonus og et tempo knyttet til det eksistensielle som treffer meg så aldeles ved siden av: Det er kampen om å overleve, den psykiske overlevelsen, den eksistensielle krisen, hvem er en og hvordan ser forskjellen ut på å være seg selv – og seg selv nok – om å døde seg selv. Det hele er der -og er der likevel ikke.
Selv løkens (manglende) kjerne blir et statement – og ingen krise.
Nå har du sett det, nå er det bare å forholde seg til det
En klok mann sa dette til meg – analysen var gjort- og resten gjenstod. Passe klokt og passe resignert. Slik er det for meg etter denne oppsetningen.
Oppsetningen jeg så var en fri tolking av en tekst jeg etterhvert kjenner godt. Med tabloid språk kan jeg si at det er en tolkning som ønsket få frem at kjønn ikke er avgjørende for rollen en spiller, og at Peer er menneskelig. Det lykkes forestillingen å få fram.
Men hva er svaret på Peers søken etter å finne seg selv (som er et definert tema av regissøren)? »Peer er drømmeren i oss alle, den som sikter høyt og kaster seg utpå – men som i dette kanskje mister fokuset på de viktigste tingene i livet.» (sitat Arbos tekst i program til forestillingen, papirutgave). Jeg kan si meg enig i at dette tap av fokus og fotfeste kommer godt frem i forestillingen. Det er hard kost.
Komedie eller drama
Men mer enn et drama sitter jeg igjen med opplevelsen av å ha sett en komedie – og jeg kjenner at det er nesten litt skummelt å skrive – men like fult riktig.
Jeg tar meg i å tenke på annet enn det som foregår på scenen, ja, nær sagt så kjeder jeg meg litt. Det er mulig det er så heftig at jeg ikke orker å ta det inn over meg. Peer blir så lik oss, og hele livet hans grenser mot en nihilistisk håpløshet og resignasjon, og mye annet blir uvesentlig og staffasje. Selv Solveig, såvel som andre, blir en karikatur, – karikaturer det er lettere å gjenkjenne typer i enn å se mennesket og seg selv i.
Når jeg leser Utsi sin anmeldelse ser jeg at hun har rett i mye. Jeg kan forstå hva hun skriver samtidig som jeg kjenner at det likevel blir som løkens kjerne. Scenen i stykket hvor løkens (manglende) kjerne kommer til syne (!) er der, men jeg er usikker på hvor sentral den er.
Likevel sitter jeg med spørsmål om det kanskje er hva det hele er snakk om, en manglende kjerne.
Videre
Jeg blir berørt, men på en trist måte. Jeg blir begeistret- men føler en viss fremmedgjorthet samtidig.
Er det slik at ung tolkning av Peer rommer en aksept for Peer- en respekt for han – ulik hva vi tidligere har sett?
Hva betyr i så fall dette? Er det en generasjon som ikke bare erkjenner menneskelig svakhet og svaiende ryggrad, men sier – jeg er slik og har lov til å velge et slikt liv, det er sånn det er? Jeg blir rett og slett litt redd og, som sagt, fremmedgjort. Litt mørkeredd. Så, ja, jeg treffes!
Jeg forstår også at dette var såpass annerledes enn hva jeg er vant med at det nok var mye jeg ikke fikk med meg.
Vil jeg ta med meg denne et kvart århundre videre – jeg tviler på det idag. Samtidig så kan det godt være. Selv likte jeg svært godt Peers rosa hår- et forfriskende moderne statement. Kjønnsrelativiteten fungerte svært godt for meg – takk for det!
Håloglad teater – HT
HT etablert 1971 – som landets første regionale teater. Beskrives gjerne som folkelig og radikalt. Opprinnelig for hele Nord Norge, men fra slutten av 70-tallet (da Nordland fikk sitt eget i Mo i Rana), hovedsaklig for Troms og Finnmark.
Oppsetning
- Regi Eline Arbo
- Dramaturg Matilde Holdhus
- Nord Norsk (ny oversettelse) oversettelse Ragnar Olsen
- Scenografi Katja Ebbel Frederiksen
- Kostymedesign Christina Lovery
- Komponist og musiker Jakop Filip Janssønn
- Lysdesign Øystein Heitmann
- Lyddesign Jim-Oddvar Hansen
- Skuespillerne
Skuespillerne
- Kristine Margrete Cornelie Hartgen, Den unge Peer Gynt
- Guri Johnsen (Mor Åse og Den eldre Peer Gynt)
- Trude Øines (Solveig)
- Jørn Fuller-Gee
- Julia Backe-Wiig
- Jonas Delerud
- Mariama Fatou Kalley Slåttøy
- John Sigurd Kristensen
- Carl Marin Eggesbø
Musikere
- Kristian Olstad
- Thijs van Vuure
- Jakob Janssøn
Ulik mottagelse
Dagbladet skriver at oppsetningen’de prøver for hardt’. Nordlys opprinnelige anmeldelse; terningkast 4: overveldende, fasinerende og forvirrende. ITromsø- skriver at ‘Gir Peer rikere nyanser’ og gir terningkast 6.
Utsis innlegg delt i avisen Nordlys:
HT’s intervju med regissøren:
https://www.youtube.com/watch?time_continue=708&v=oe6vOMudiBI
.
Hva synes du ?