Intervju med pianist Mona Spigseth (53)

Mona Spigseth

Tekst og foto Elisabeth Klæbo Reitan

Mona er som et maleri av Monet. Håret flommer med store mørke krøller, blusen er mørkegrønn som skog med små detaljer. Buksen er blå som havet. Armbånd og smykke er elegante detaljer som naturlig faller inn i landskapet – der de er assosiative fragmenter som binder det hele sammen. Inntrykket er mykt, vakkert og spennende. Jeg ser Monets vannliljer, et levendegjøring av impresjonistisk bilde. 

Mona tar imot meg på Olavskvartalet i Trondheim. Det er 17.februar 2020 og samme dag som Michelinstjerner skal utdeles på samme sted. Vi vandrer til Royal Garden – i håp om å finne et flygel med Nidelva i bakgrunnen.    


Pianisten fra Odalen som har bodd og virket i Trondheim de siste 25 årene, snakker varmt om nærværet i musikken, om kontakten med publikum og lysten til å spille mere.  

Veien blir til

Historien om Mona og pianoet begynte da hun som 8 åring møtte Helene Roe. Roe som er pianopedagog, var brakt med kjærligheten (til en Odøling) fra Salzburg til Odalen. I 10 år spilte hun hos henne, en god start, kaller hun det. Det var både lekenhet og utfordringer å strekke seg etter og hun ble introdusert for både Mozart og Beethoven, kammermusikk og 4-hendig spill. 13 år gammel fikk Mona spille med strykeorkester og dirigent (Haydns klaverkonsert) første gang.

Roe er i dag 90 år og underviser fortsatt, og kontakten med den tidligere eleven er der fortsatt. 

Fra Odalen gikk veien videre til Bærum og musikklinje på Rud vgs hvor Gislaug Høiland ble læreren. Da var mye gjort, sier Mona, når hun forteller om denne tiden. Ferden gikk videre til konservatoriet i Trondheim før hun endelig landet på Musikkhøgskolen i Oslo hos Einar Henning Smebye i fire år. Også han er en lærer hun fortsatt holder kontakten med, og senest for to år siden hadde timer hos.  Hun beskriver han med den største ydmykhet og respekt. Det var full klaff, sier hun og smiler. 

I 1991 var debut konserten i Gamle Logen i Oslo.  Det var stor stas at hjembygda stilte opp med busslaster av tilhørere inkludert ordføreren. På programmet var Beethovens sonate Opus 109, Schönberg suite op 25 for piano (hans første 12-toneverk), Liszt konsertetyde og Images bok 2 av Debussy.

Moskva eller Trondheim

Anmeldelsen fra debutkonserten var god og planene fremover spennende. Det første på programmet var ett år i Moskva. Hun skulle fortsette å studere og gå videre som konsertpianist. Kontakten med ART management i Oslo var etablert.

Så kom telefonen fra Trondheim.

Kunne hun tenke seg å vikariere på Konservatoriet siden Jørgen Larsen skulle jobbe i Oslo Filharmoniske orkester ett år? Etter råd fra mentor Smebye, takket hun ja og siden har hun vært der.

Universitetslektoren og de unge talentene

Hun jobber i dag som pianolærer, akkompagnatør og pianist.  

Når Mona forteller om jobben på NTNU trekker hun spesielt fram arbeidet med talentutviklingsprogrammet Unge musikere hvor hun er fagansvarlig. – Det å gi ungdommer i alderen 13-19 fra hele regionen (Trøndelag og Møre- og Romsdal), muligheter til å strekke seg, er givende. Hver tredje uke kommer de til en lærer på NTNU. Elevene er svært talentfulle og har allerede kommet opp på et høgt nivå. Det glimter ekstra til når hun prater om dem – og hun vil gjerne nevne noen navn. Operatalentet Bror Magnus Tødenes og fiolintalentet Joakim Røbergshagen som begge har vært i talentprogammet før de begynte på studier, og nå er i starten av fantastiske karrierer. Når hun snakker om dette arbeidet er det som å høre ekko av hva hun har fortalt om sin egen vei og sitt eget forhold til sine lærerne.

Hun trekker fram de tre nevnte lærerne (Roe, Høiland og Smebye) som viktige for seg selv på hver sine måter. Smebye med sin musikkhistoriske kunnskapsrikdom og pedagogiske kreativitet. Han tilrettela med utgangspunkt i den enkelte elevs bakgrunn, og brukte gjerne andre kunstuttrykk for å hjelpe den enkelte, uttrykk som kunst og litteratur, for å komme fram og videre. Han kunne spille nesten hva som helst som ble lagt fram for han og viste så godt hva han mente, sier Mona.

Alle tre lærene er store forbilder for Mona, og de er ofte med i tankene henne når hun selv underviser.

Hun sier hun kan føle seg som en dårlig kopi av og til, men det får stå for hennes egen beskjedenhet.

Hun føler stadig at hun lærer noe nytt hver dag av å undevise, og kjenner på et stort ansvar i denne jobben.

Mona Spigseth

En del av meg selv

Vi er inne på tema Mona og musikken. Mona og impresjonismen. I ett års tid pendlet hun til Utrecht (Nederland) og tok timer hos Håkon Austbø. Kanskje den norske pianistens som er mest kjent for impresjonistiske tolkninger. Og der er Mona hjemme – der klangen er sidestilt med teknikk og noter. Der du må beherske teknikk og musikk på høgt avansert nivå men samtidig må evne å spille på resonansen i instrumentet og med publikum.

Vi snakker impresjonisme, opplevelsens og nærværets fargepalett så vel i billedkunst som i musikk. Vi er midt i Debussys og Ravels verden.

Jeg kunne ikke klart meg uten! Det er sterke ord, men når Mona snakker om det å spille piano, om kontakten med publikum, hører jeg et menneske snakke om betydningen av oksygen: Musikken er drivkraften og språket mitt. Ikke ord. Der kan jeg fortelle noe, men jeg slipper å prate. Hun smiler erkjennende når hun sier dette.  -Jeg gjør meg bedre forstått når jeg spiller enn når jeg prater. Det er den naturlige kommunikasjonsformen for meg.  

Publikum er ekstremt viktig. Det er fantastisk med en full konsertsal. Selve konsertsituasjonen er unik, – jeg kunne ikke klart meg uten! Du i din tilstedeværelse møter tilstedeværelse hos folk. En frase når fram. Har du først fått opplevd det, så kan du ikke tenke deg et liv uten. Å spille for mange – å være til stede der og da i nuet – det er fantastisk. Scenen i seg selv er ikke det viktige. -Det er viktig for meg å føle at jeg når frem. Klangfarger og stemninger. Respekten for publikum er stor og det er et stort ansvar hver gang.

Det blir en identitet, det er en del av meg selv.

Impresjonismens språk er som vi forstår, kjent for Mona og hun sier; Det er et uttrykk jeg føler meg hjemme i. Der kan jeg virkelig leke meg med klang og være kreativ.

Klangen

Jeg elsker å skape vakker klang i et flygel, få flygelet til å klinge fint. Jeg vil få det til å flyte. Det handler mye om balanse mellom stemmer. Det handler om kontakt med anslaget. Det krever dønn ærlighet, tilstedeværelse og god kontakte med tangentene. Det  krever høy sensitivitet i fingrene. Det skal ikke høres ut som et slagverkinstrument, men som et helt orkester!

Jobb, hobby og inspirasjon

Musikken var en hobby, nå er det jobb og hobby, men Mona gjør også annet; Hun har gått på italiensk kurs, leser, sykler og danser. Inspirasjon henter hun fra Røros, Roma og Trondheim. Tre steder med gamle røtter tydelig tilgjengelige i nåtiden. Det er noe med det gamle, sier Mona, de gamle trehusene, lukten av vedfyring på Røros. Og det er noe med det å vandre i historieboka i Roma som hun har gjort så  mange ganger. Men også hjemme på Ranheim er det inspirasjon å finne – der hun kan speide ut mot havet.

Flittig arbeid og kontinuerlig utvikling

Pianisten øver mange timer om dagen og hun sier hun liker prosessen med det å finne ut av ting og utforske.  Mona nevner Ravels G-dur klaverkonsert. Jeg blir aldri helt ferdig med den!  Hun spiller mye kammermusikk med andre – og det er et godt og inkluderende miljø for det i Trondheim. Andre instrument kan stjele showet, men pianoet er selve grunnmuren, det er med i alt, sier hun. Og med kammermusikk er man sammen med andre, og har noen å dele opplevelsen med. Det er veldig fint. Hun sier hun gjerne kunne ønsket seg større hender, og ler når hun ser ned på hendene sine.

Notene får snakke nå Mona skaper musikk. Hun sier hun begynner med spillingen og historien til verket, men hører sjelden på andre innspillinger før hun danner egen tolkning.

Veien videre

I 2019 kom første plate; Mona Spigseth Piano med Trondheimsolistene og verk av Palmar Johansen og Henning Sommerro (les link til anmeldelser lengre ned).

I 2020 står flere verk av Beethoven på programmet ( 250-årsjubileum) og Messiaen Kvartett til tidenes ende sammen med Daniel Turcina,  Rik de Geyter og Øyvind Gimse.

Ett nytt plateprosjekt er også ferdig innspilt kommer ut i mai; ” To gode venner” , kammermusikk for barn av Bertil Palmar Johansen.

En akustisk framtid

Godt plantet i klangens verden er det forståelse at Mona, på vei tilbake til Olavskvartalet på jakt etter et flygel å ta bilde ved da vi ikke fant det på Royal Garden, prater om akustiske instrument. Betydningen av at det finnes tilgjengelig akustiske instrument som gjør det mulig at barn i opplæring får utfolde seg kreativt. Jeg forstår at det kan være praktisk med el-piano, men det gir ikke samme mulighet til å skape klang og sin egen stemme. Vi er tilbake til det viktige – det hun har fått og det hun gjerne vil dele med seg selv av. Som pedagog og som pianist. Opplevelsen, nærværet, kontakten og kommunikasjonen.

Jentene (tre døtre) er store og det er mer tid – mer tid for et liv som konsertpianist. Nå er det bare å booke henne eller invitere henne med. – Mona er klar for nye oppdrag.  

Mona Spigseth

Om Mona på NTNUs side (kontaktopplysning, CV):

https://www.ntnu.no/ansatte/mona.spigseth

CD-omtalele i klassiske cd-bloggen, der Trond Erikson er skribent.

https://klassiskcd.blogspot.com/2019/12/pianistiske-stemninger.html?fbclid=IwAR1hgF2ScVYiHotVZpuQIXyv1CFyXNm_aK4Rj027rcT6s5fMmv4N5oq_HS0

CD-omtale i KUFEMA