Dette bør sees av et større publikum enn operapublikum. På en bemerkelsesverdig måte evner de i løpet av kun 60 minutter, å gi uttrykk for de store spørsmålene i livet: Hvem er en, hva skal en gjøre og hvordan forholde seg til begrensninger, muligheter og det at alt har en slutt.
En time sitter jeg der fullstendig bergtatt -og etter hvert sterkt berørt- av det som utspiller seg noen få meter foran meg. Jeg har fått den beste plassen, midt på rad tre og ser rett på tablået.
Kulturhuset i Hamar var 11. juni 2021 stedet hvor verdenspremieren på operaen Flagstad – The Opera. 126 år etter Kirsten Flagstads fødselsdag: 12. juni 1895 i Strandstuen på Hamar.
Tekst/foto Elisabeth C. Klæbo Reitan
Jeg har en ide om hva opera er: Oppsetninger med musikk og skuespill, karikerte uttrykk, mye og kraftig lyd og ekspressive fakter, ikke langt unna komediene, men med mindre moral og desto mer kjærlighet. Det jeg derimot ser her er en iscenesetting av en fortelling så dyp og kompleks at jeg blir målløs. Den er vakker, trist, nedtonet, lyrisk og fullstendig blottet for glamour og sterke farger. Dette er ikke fete bokstaver, men den forklarende underteksten om livet. Jeg var ikke forberedt på dette, men nå flere uker etter er den fortsatt med meg.
Operaen om en av Norges mest kjente sangere, Kirsten Flagstad, er operaen om et menneske. En historie som kunne være skrevet om hvem som helst som har levd og tenker tilbake og ikke kjemper mot. Ketil Bjørnstad oppsummerer tema treffende på denne måten: «Hva gjør man med sin egen fortid, hvor plasserer en det gode og det vonde».
Det er vanskelig å skille de separate delene til ord og musikk her. De er så tett vevd sammen.
Til tross for størrelsen av dette rommet i Kulturhuset, så stjeler det alltid noe. Det er stort og mørkt, gir ikke spor av klang. Mens publikum kommer inn og finner plassene sine, spiller de, vennlig gjentagende. Vennlig pakkes vi inn i toner fra orkesteret hvor kapellmester Stefan Ibsen Zlatanos sitter ved flygelet og har med seg Hans-Kristian Kjos Sørensen på perkusjon, Hanne Rekdal på fløyte og fagott, ELisabeth Lund Tomter på bratsj og Jon Åsnes på kontrabass. De kler hverandre, det fungerer godt.
På scenen er det få rekvisitter – en seng, et bord, to stoler, en lenestol og en koffert. Alt er samlet sentralt på scenen. Vi er i et værelse på Rikshospitalet hvor den kreftsyke Kirsten er. Hun er gammel, sterkt plaget av sykdom og i behov av smertestillende. Hun venter på besøk av en nær venn, og en sykepleier er hennes fortrolige og samtalepartner der hun vandrer i en bevissthetstilstand mellom søvn, forvirring og våken tilstand. Den avdøde ektemannen besøker henne i drømme. Vennen kommer. Det er en stille fortelling med tilbakeblikk på livet hvor de små tingene viser verdier og holdninger, mennesket bak, som Bjørge sier.
Det er fire gestalter å forholde seg til, spilt av tre personer: Kirsten spilt av Birgitte Christensen, diakonissen spilt av Eldrid Gorset, vennen Bernhard og avdød ektemann Henry spilt av Magnus Dorholt Kjeldal. Både i sang og som gestalter, fremtrer Christensen og Gorset nydelig sammen. Den ene som gammel med en stor portefølje (og stor stemme). Den andre ungdommelig frisk og tydelig. Christensen imponerer. Hun er rollen med hele seg.
Når jeg i ettertid hører noen klager på at de ikke hørte ordene, slår det meg at jeg aldri var i tvil om hva som ble sagt og fremført. Jeg ble derimot imponert over at de klarte å ha så tydelig diksjon gjennom hele timen. Det var nesten ingen snarveier eller hvileskjær hvor melodien alene bærer framover. Som sagt: Musikk, tekst og handling forsterker hverandre og er svært tett vevd sammen. Lydbildet er lett å gi seg hen til og la seg føre videre av, der en ledes gjennom den timelange reisen.
Kjenner du litt av repertoaret til Flagstad, fungerer musikken som en referanseramme til musikken og livet hennes. Samtidig står den lyrisk for seg selv. Bjørnstad har skrevet melodien og Ibsen Zlatanos har arrangert og vi hører dem begge.
Scenografi ved Hans Petter Harboe, lys ved Katrine C. Fredheim, assistent Fridtjof Brevig, kostymer Line Maher, sminke Henning Noack.
Stykket skulle være satt opp ved Den Norske Opera & Ballett i november 2020. Det ble avlyst. Men det er ikke for sent. Den kan fortsatt settes opp der!
Musikken fås allerede kjøpt som CD/DVD (opptak fra generalprøven i Den Norske Opera i november, Grappa Musikkforlag AS)
Les videre for å lære litt mer om stykket fra samtale med Einar Bjørge (librettoog regi) og Ketil Bjørnstad (musikk). Og sist men ikke minst fra en samtale med initiativtakeren Gjøril Songvoll (produsent for oppsettingen).
Libretto: Einar Bjørge
Da Gjøril spurte Einar var det ja som svar. Han har tidligere satt opp et teaterstykke om Kirsten Flagstad, med én skuespiller på scenen, Triumph and Tragedy i New York i 2015. Også denne gangen tenkte han det måtte gjøres i en enkel setting – dels på grunn av hva som ville være mulig for Opera til folket å gjennomføre.
Han har lang erfaring med teaterinstruksjon og regi siden 1986 og har samarbeidet med Opera til folket siden 2007 og ikke minst med navn som Liv Ullman og Cate Blanchett.
I forbindelse med tidligere arbeid, har han satt seg godt inn i mye om og av Flagstad – slik som dagbøker og brev. Her fant han kommunikasjon med hennes nære fortrolige Bernhard Miles, som satte opp teater for henne i London, og som kom til Oslo og besøkte henne. Her fant han informasjon om kontakten mellom Kirsten og diakonissen som fulgte henne opp, og som hun fikk et nært forhold til den siste tiden i livet. Med dette i bagasjen hadde han et utgangspunkt for å kunne bruke dikterisk frihet og skrive librettoen.
Å finne sin vei, stå i det og løfte andre
Han snakker om Flagstad med varme og respekt, om hvordan hun løftet og viste respekt, og om tematikken ‘hvordan en går videre og tar med det som har vært’. Det å gå videre uten å redusere det som var. Hun hadde verdier verdt å trekke fram: Hun var en som løftet andre med en oppmuntrende holdning om at en skal gjøre det en kan. I en scene i stykket viser de til at hun alltid svarte på brev: Oppmuntrende og respektfullt. Hun var ærlig og redelig, en fin person, som var udramatisk og ganske sjenert. Hun stod i det, klaget ikke.
Kirsten fant sin vei – som var det å synge. Bjørge beskriver henne med integritet og oppmerksomhet mot det å gjøre det beste ut fra situasjonen.
Oppsettingen
Settingen for librettoen er Kirsten på værelse på Rikshospitalet. Hun venter på Bernhard. Bernhard kommer, men den virkelige historien er det som skjer underveis i dialog med diakonissen: Hun ser tilbake på livet, det som var og det som ikke var og ikke minst mellomrommet; det som kunne vært annerledes.
Hvorfor valgte han dette scenariet, det kunne jo vært så mye når han skulle skrive en opera om selveste Kirsten Flagstad. Stjernestatus, dramatiske operaer, glam, hage, håndarbeid, krigen, familie… Han forklarer:
Denne settingen, på sykeleie, gir rom for å se på hele livet. Jeg ønsket å komme fram til kvinnen, mennesket Kirsten, og det som er viktig for henne. En skal ikke være redd for å gå inn i det som er vanskelig, men det er viktig å balansere. Det er noe vi kan gjenkjenne.
Han sier han ville gi rom for noe av det vondeste og noe av det fineste. Med musikken til Ketil Bjørnstad som går rett inn i hjertet og Stefan Ibsen Zlatanos’ arrangering og valg av orkester, gir også musikken bredden og dybden.
De gode relasjoner
Bjørge snakker om det som ikke sies med ord, de gode relasjoner som rommer der en ikke trenger å si så mye. Hun hadde denne evnen, sier han. Evnen til å ha gode relasjoner. Og ved å vise noen av disse relasjonene, som til Bernhard og til diakonissen, retter han oppmerksomheten mot dette.
Å snakke om avslutning og hva en tar med seg videre
Avskjed er også et viktig tema i stykket. Både Kirsten og Bernhard kommer inn på dette. ‘All things must have an end, but no goodbyes.’ ‘There are no goodbyes’. Jeg fornemmer et smil på andre enden av telefonen, Bjørge sier: Dette er et viktig tema for meg – det er ikke farvel det er hva en tar med seg videre. Han roser musikken som hjelper til med det å komme nært innpå et menneske som skal gi slipp. Det skal vi jo alle engang, sier han. Og jeg kan merke varmen i stemmen hans gjennom telefonen: Men det er tabu å ta dette opp på scenen.
I stykket kommer en tilbake til dette tema flere ganger – og siste scene der Bernhard går- løftes det tydelig fram i forgrunnen.
Vi snakker om dette og hva moralen i stykket er og om det å tematisere alvoret på en oppløftende måte. Han referer til Kirsten Flagstad: Music is a language everyone can learn. Hun valgte dette som livsmotto og stod ved det. Bruk ditt liv på det som er din livsoppgave og våg å kjenne på det. I stykket møter vi erkjennelsen av at ikke alt ble perfekt. På enkelte områder kunne det vært bedre. Uten at innsikten i det gjør det perfekte noe mindre.
En fin erfaring
Bjørge trekker også fram teamarbeidet og spesielt Stefans arrangering. Selv om premieren ble covid- avlyst fem timer før de skulle på scenen, var alle dedikert når det var tid for ny oppstart og premiere et halvt år etter.
Musikk: Ketil Bjørnstad
Norges hyggeligste mann, sier Songvoll om Bjørnstad. Multikunstneren som har begått bøker og innspillinger herfra og til evigheten – fra de første utgivelsen tidlig på 1970-tallet til i dag. Han har en gjenkjennelig lyrisk undertone i sin klang plassert i både jazz og klassisk.
Jeg spør om hva han tenkte når han skulle skrive musikk til en opera om en som levde av sang? Han forteller:
Det er knyttet ærefrykt til Kirsten Flagstads liv og virke. En må prøve å frigjøre seg mentalt i skaperprosessen, så hennes suverene storhet ikke blir fullstendig lammende. Det hjalp veldig at Einars libretto viste så stor respekt for henne, og samtidig hadde en så strålende framdrift og dialog. Jeg lot den føre og parafraserte med noen av de berømte melodiene Flagstad sang; Strauss, Alnæs, Purcell og lot det formes med mitt eget tonespråk. Jeg må kunne gjenkjenne meg selv i det og ikke på langt nær en tanke om å skrive en Wagneropera. De hundrede fioliner (musikk av Alnæs) er også noe jeg leker meg med ellers. Det er en måte å tenke melodi og harmoni på.
Jeg stopper opp, må spørre om tematikken og det å skulle tonesette dette alvoret. Det er noe vi alle har treftes på, sier han. I min alder, jeg nærmer meg 70 år, er dette noe jeg har tenkt over: Hva gjør man med sin egen fortid, hvor plasserer en det gode og det vonde. Jeg har jo også skrevet en del om det selv.
Vi snakker om rammen, bestillingen, samarbeidet og tilliten. Han sier:
Mye skapes gjennom tillit. En gjør de oppgavene en er skapt for, får arbeidsrom og arbeidsro.
Det er morsomt å jobbe utenfor de store institusjonene. Det er mye energi og løsningene kommer raskere, sier han.
En gjøre det en er best til og så må en slippe det: Gjøril som initiativtaker og produsent var sentral. Da han hadde levert melodien, var det Stefans Ibsen Zlatanos oppgave å arrangere. Han sier om Stefan: Jeg visste han ville ta det videre og skape ytterligere framdrift. Med kammeroperaarrangement og det valg av instrumenter i orkesteret han gjorde, styrket han noe av det rytmiske jeg ønsket.
Initiativtaker og produsent: Gjøril Songvoll
Gjøril Songvoll hadde nettopp tatt fatt på et 3-årig engasjement som festivalsjef for Kirsten Flagstad Festival da hun kom på ideen. I forbindelse med markering av 125-års jubileum for Flagstads fødsel i 2020, passet det veldig bra med en opera om kvinnen som lenge prydet 100-kroneseddelen og i dag står på statue framfor et av våre nasjonale signalbygg i marmor, Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika.
Hun forteller: Jeg tenkte straks på Einar Bjørge. Og han sa JA. Og begge tenkte vi på Ketil Bjørnstad. Og han sa JA selv om han jo egentlig ikke hadde tid.
Når jeg har snakket med hver og en av dem, nevner de alle samme historie. Initiativ og tillit. Og gjøre det en skal og la andre gjøre det de skal. Den enkelte får frihet til å velge og gjøre det den er best på. De er begeistret og ydmyke – som når samtaler åpnes med mennesker som har et nært og bevisst forhold til det de holder på med. På tilbudssiden og samtidig lyttende til den respons som kommer. Jeg fornemmer det usagte: Takknemmelighet for reisen og at det ble nettopp slik det ble.
Som oftest ser vi henne introdusere noen, takke med blomster, ønske velkommen og velkommen tilbake. Alltid med et eller annet prosjekt, alltid noe på gang i regi av Opera til folket, ofte framsnakkende en eller andre som gjør noe hun synes vi andre skal være oppmerksomme på. Men – hvem er hun, denne damen i flagrende gevanter og rødlig midjelangt år?
Fra Piaf til Purcell – og videre
Gjøril Songvoll, årgang 1968, er vokst opp på Majorstua. Verken kulturskole, mor eller fars musikalitet var det som banet veien. Da hun hørte Britt Langlie som Edit Piaf på forestillingen Piaf ved på Det Norske Teatret i 1980, traff musikken henne. Det var der det begynte.
Hun har en lyrisk dramatisk stemme, ‘mye lyd’ sier hun selv. Gjøril gikk ved Steinerskolen i Oslo og som årsoppgave i 12. klasse, hadde hun opera som tema. Men fortsatt gjaldt det ikke riktig henne selv. På videregående satte skolen opp Purcells Dido (som i 1689 var skrevet til en pikeskole). Dette var samme opera som var Kirsten Flagstads siste – og det ble Gjørils første. Meningen var at hun skulle synge rollen Belinda, men hun fikk også synge hovedrollen som Dido. Fem forestillinger, to ulike roller. Hun var sett som sanger og sier: Jeg hadde jo, som mange andre operasangere, fått høre at jeg sang for kraftig, og derfor hadde jeg mimet meg gjennom alle kortimer i flere år. Nå ble jeg oppdaget.
Sangen fant seg selv, sier hun.
Planen var å gå videre som lærer ved Steinerskolen. I alderen 21- 23 år utdannet hun seg da også som steinerpedagog. Så tok hun seg et år på Toneheim folkehøgskole på Hamar, en skole som har hatt mange musikere innom på sin ferd mot karriere og voksenliv.
Her møtte hun jo mange andre som også holdt på med musikk – og til sin forbauselse – oppdaget hun at hun kunne hevde seg i sang. Dermed var veien kort til 4 års musikkstudier i Kristiansand.
Årene i Kristiansand var viktige. Hun deltok på Kristiansand barne- og ungdomsteater, ledet et mannskor, jobbet som lærer ved Steinerskolen… Og oppdaget ikke minst den gode gleden over å gledes på andres vegne og det å finne sin rolle og det å holde fingrenene av fatet i det som er andres oppgaver, som hun sier selv. Fra Kristiansand gikk veien videre til NTNU i Trondheim for videreutdanning innen opera. Og til sist var det Operahøgskolen i Oslo hvor hun gikk videre med utviklingen av seg selv som sanger. Samtidig var det her hun kom til erkjennelsen at målet ikke var å bli operasanger på de store institusjonene, men mulighetene det å frilanse ga.
Gjøril er en av ildsjelene og idemakerne bak Opera til folket, Oslo Operafestival og en rekke Operapuber i Oslo siden 2002. Hun sier Jeg lærte tidlig i løpet i Kristiansand, at det beste er å glede seg med og over andre, ikke å være misunnelig. Å være arrangør for Gjøril, er ikke å gjemme seg bakom. Jeg liker å stå på scenen, sier hun, og fortsetter: Og det å glede folk!
Opera til folket og ‘vi’
Opera til folket er uten tvil et av hjertebarna. Hun bruker stadig ordet vi når hun snakker om dette. Hun er opptatt av mulighetene som ligger der og den arenaen som kan være så viktig for de som ikke har plass i ensemblene enda, de unge. Alle må jo få begynne et sted, sier hun. Opera til folket har utviklet seg og det er bra at honorarene har blitt bedre.
Ideen om at profesjonelle og unge står side om side, de unge får lære av de eldre er der fortsatt, og det er fokus på kvalitet og samarbeid med solide fagfolk. Hun nevner flere blant annet Trond Halstein Moe og Thomas Ruud. Mange av de som har fulgt Opera til folket en stund, er nå godt voksne og etablerte, som Yngve Søberg eller sågar eldre. Det viktige spørsmål, sier hun, er: Hvem er det folk burde få høre som de ikke har hørt? – La oss gi dem en scene!
Når hun sier vi er det også med en visshet om at det er nettopp dette, et fellesskap. Styret til Opera til folket teller nå hele 10 stykker. Det er musikere men også andre og helt nødvendige roller av folk som kan slikt som økonomi og administrasjon. Det morsomme er at alle vil være med, og det kommer stadig nye til. Økonomien er solid, faktisk så solid at de kunne ansette henne som festivalsjef og daglig leder fra 1.1.2021.
Framsnakking og løfte hverandre
Vi er en stor glad operafamilie, Gjøril snakker om miljøet blant operasangere og om frilanserne som backer hverandre. Elisabeth Teige tok for noen år siden initiativ til frilanssangerjulebord. Det er blitt en fin og viktig arena og de som kan komme dukker opp, sier hun. Og, sier Gjøril, vi framsnakker hverandres suksess! Vi deler hverandres bragder på bl.a. Facebook.
Gjøril er opptatt av det som kalles framsnakking, uten at hun bruker det ordet i det hele tatt. Også det å undervise bør fram i lyset: Du må forholde deg til materialet på en annen måte da og det gir en dypere dimensjon. Vi snakker om rammer og tilbakemeldinger. Ikke alle liker alt og det er mye fokus på hva som kunne vært annerledes. Men, sier hun ettertenksomt: Vi må alltid lytte til konstruktiv kritikk, sier hun.
| Snapshot fra Gjørils karriere: Steinerpedagog Musikkutdanning fra Musikkonservatoriet Kristiansand Videreutdanning opera ved NTNU Sangutdanning fra Operahøgskolen i Oslo Frilanser fra 2001 Debuterte som Dido på skoleoppsetning, 16 år gammel. Sang Sieglinde (fra Valkyrien/Wagner – sammen Thomas Ruud som Siegmund, i Aulen 2017). Operaball, Oslo Operafestival og Opera for folket Deltatt i Norske Talenter Administrativ jobb for Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse Kirsten Flagstad Festival: Produsent/bookingansvarlig 2008-2010 Festivalsjef 2018-2021 Kulturkonsulent Universitetet i Oslo 2010-2018 Ansatt leder ved Opera til folket- Oslo Operafestival fra 1.1.2021 Kurser seg for tiden i entreprenørskap |
Se også:
Opera til folket: https://operatilfolket.no/
Kirsten Flagstad Festival: https://www.flagstad-festival.no/
Kirsten Flagstad Museum: https://kirsten-flagstad.no/
Einar Bjørge, se f.eks. https://www.nationaltheatret.no/om-oss/arkiv-skuespillere-og-kunstnerisk-lag/kunstnerisk-lag/b/einar-bjorge/
Ketil Bjørnstad: https://www.ketilbjornstad.com/
Hva synes du ?