Noen ganger får jeg lyst til å si takk. Dette er en slik gang.
Tekst: Elisabeth Klæbo Reitan Foto: Sigrid Traasdahl/Det Norske Solistkor
Stedet er Hamar Domkirke, dagen etter Køhns begravelse. På altertavlen troner Jesus der han river lenkene løs. Det er heftig nok. Og det er inngangen til Allehelgenssøndag. Det er tid for å minnes.
Høstmørket pakker inn oss i lett regn.
Folk strømmer tidlig til og når musikken begynner, er rommet fylt. Fylt med mennesker, unge så vel som gamle, og ikke minst med forventning.
Ensemble Allegria og dirigent Grete Pedersen, tar plass fremme. Det Norske Solistkor kommer nesten lydløst inn, og nesten umerkelig omkranser de rommet. Og omfavner publikum. De stiller seg langs veggene, i koret og i midtgangen.
Visuelt er det både vakkert og dramatisk med kvinnene i røde kjoler og mennene i sort. Og ikke minst gir det en fantastisk effekt å oppleve det fysiske nærværet slik de plasserer seg og sprer lyden.
Tenk deg noe så fantastisk som å ha to profesjonelle sangere stående en halv meter fra deg. En kvinne, en mann. En stund er det bare meg og musikken.
Jeg synes av og til at dette rommet kan være krevende for lyd som skal bære. Det er høyt under taket og stramt i formen. Et rom for store stemmer. Med dette grepet med å omfavne rommet og publikum, så skjer det noe med det. Og jøss, ja, det er ikke hvem som helst som synger her. Det er luksus å ha et rom med sangere som hver i seg er en bærende stemme.
Det er verk av Karin Rehnquist som åpner konserten. Rehnquist som vant Nordisk råds musikkpris 2022 tidligere denne uken. Her var hun representert med tre verk hvorav et Day is here! hadde sin urfremføring. I tillegg fremførtes Ljusfälten og Var inte rädd för mörkret. Tekstene (informasjon fra programmet) er tradisjonelle tekster fra amerikanske urfolk som Pawnee, Tohono O`odham og Navaja samt en svensk salme (Edit Södergren). Alt er om livet og om overlevelse.
Det er vakkert, melodisk i tydelig slektskap med svenske folketoner -og samtidig med en nerve som vennlig får deg til å lytte. Det er vakkert og bevegende samtidig.
Og midt i det hele dukker Robert Schuman opp med Abendlied.
Alt stemmer og en skulle tro at Ensemble Allegria og Det Norske Solistkor var en og samme pust der de vennlig men tydelig ledes av dirigenten Grete Pedersen. Det er bare rett og slett helt fantastisk!
Det er kanskje litt drøyt å tenke seg Rehnquist som huskomponisten til koret og ensemblet, men det er ikke drøyt i det hele tatt å erkjenne at denne treenigheten; Rehnquist, Det Norske Solistkor og Ensemble Allegria fungerte perfekt sammenbundet av Pedersen.
Requiem
På en måte gjør de det vanskelig for seg selv ved å begynne slik. For når de så vender notebladet og går over til Gabriel Faures Requim, må også vi som lyttere stille oss om.
Til denne delen av programmet har de også hentet inn Yngve Søberg som solist men bruker også sin egen Magnhild Korsvik som solist.
Det er en litt brå overgang og jeg som lytter trenger litt tid. En stund er det ikke bare tungt, men jeg opplever det som noe innadvendt, noe som skjer der framme. Men det er jo tungt, det skal jo være det, tross alt. Et rekviem, en dødsmesse eller i hvert fall en sjelemesse.
Men så skjer det som vi alle forventer men nesten ikke tør å tro på: At vi løftes. Ensemblet og koret (og Søberg og musikken) klarer det kunststykke å få oss til å rette ryggen, puste lettere og få dette glimtet av paradiset som ligger der. Som musikken kan vise.
Du vet det har vært en bra dag når det blir ekstranummer i en kirke. Når det er stående applaus. Konserten settes opp i Fredrikstad lørdag 5.11. og Oslo (Universitets Aula) søndag 6.11.2022. I Oslo vil det også bli gjort lydopptak for NRK Klassisk.
Har du sjansen så gi deg selv muligheten til å høre dette!
Hva synes du ?