Endelig skulle vi oppover og se Peer Gynt igjen. Det er alltid en opplevelse og en mulighet å få ta del av sannheter større enn deg selv, å få se livet i perspektiv i de storslagne kulissene bare naturen kan ha.
Kulturfestivalen Peer Gynt 4. – 12.august 2023
Gålå 6.8.2023
Tekst: Elisabeth Klæbo Reitan / Foto: Pressefoto Bård Gundersen
Ibsen er selve mesteren på det å fortelle om det usagte i oss, og ikke minst, det usagte mellom oss mennesker – det som driver oss og valgene som styres av både fornuft og følelse. I dag ville vi kanskje kalt det de menneskelige prosessene.
Peer Gynt er bare en av mange karakterene Ibsen kledde på for å fortelle noe vi i dag, snart 200 år etter hans fødsel (født i 1828), fortsatt opplever som viktig. Dette dramatiske diktet Peer Gynt ble publisert i 1867 og urfremført som teater i 1876 (Christiania Theater).
Det er nå et døgn siden jeg var på Gålå og overvar årets oppsetning av Peer Gynt på Peer Gynt festival på Gålå. Jeg har ‘sovet på det’ som det heter seg. Fortsatt er jeg rammet, rystet -og ærlig talt sjokkert. Jeg lurer fortsatt på om jeg er imponert, men er ikke overbevist.
På scenen er det et stjernelag av skuespillere og spesielt Aksel Hennie, Dennis Storhøi og Liv Bernhoft Osa gjør kvelden. Det er spesielt flott når minst to av dem er på scenen samtidig, da skjer det noe magisk. Det er ikke et eneste øyeblikk med over-spilling. I stedet er det samspill hvor blikk, smil og kroppslig bevegelse er finstemt og lekent -eller om så alvorlig når det er saken.
Aksel Hennie evner fint ta dialogen med Bøygen/seg selv (-hva det enn er). Jeg har tidligere sett Peer Gynt som enmannsforestilling, og her ser jeg at Hennie også fint ville klart en slik enmanns gestaltning. Det er noe befriende med å få dialogen fremført av en person når det er så mye som handler nettopp om denne personen. Da blir det som her, tydelig at det er snakk om det indre livet og ikke de ytre scene-settingene.
I programmet som er laget til forestillingen, er regissør Per-Olav Sørensen intervjuet. Han snakker om relasjonen mellom Mor Aase og Peer og går langt i å legge ansvaret for hvem Peer er, på henne. Han setter det i hva jeg oppfatter som en sosialrealistisk ramme med utenforskap, mobbing, å lære å drømme seg bort og vokse opp uten en far, i noe jeg oppfatter som forklaring. Jeg lurer på hvorfor dette er viktig og hva en ønsker oppnår med å fokusere på det, men relasjonen mellom mor og sønn er sentral i de første aktene og det utspiller seg upåfallende på scenen. Samhørigheten, likheten, ambivalensen og kjærligheten. Og sårbarheten med tilhørighet.
Scenen Mor Aases død som avslutter før pausen, er kanskje en av de sterkeste under oppsetningen. Og kanskje klarer Liv Bernhoft Osa her å gi uttrykk for noe av den angsten og uroen som jeg ellers opplevde var noe nedtonet i årets oppsetning. Peer møter den selvsagt for seg selv senere i stykket, men angst er sjelden vakkert, og Mor Aases død er sjelden sterk og troverdig vond. Og selv om Peer bruker fortelling, som han har lært, for å lindre smerten i det som skjer – så ser vi også Peers sårhet i denne scenen.
Men vi hviler ikke i det vonde. Vi hviler generelt sett lite i følelsene. Hopper fort og ganske udramatisk videre.
Den grønnkledde og scenen hos Dovregubben var heldigvis med – og det er også her publikum klarer å engasjere seg, være med. Moderne barnesang passer godt og publikum ler med. Trollfødsel opp mot tribunen er rett og slett et festlig innslag, og vi fryder oss over fellesskapet med trollskapet på scene.
Det er jo nettopp dette med teater som muliggjør kontakten mellom de på scenen og oss i publikum. Men det er litt lite av det. Det er på sett og vis som å se på distanse. Den fysiske scenen har vokst seg stor og teknisk de siste årene. Det kunne vært hvor som helst. Musikken er lyd og har ikke den innrammende effekten den kan ha. Jeg ser i programmet regissøren påpeke at stykket levde i 9 år før det ble presentert med Griegs musikk. Og at vi må skille mellom Griegs tonesetting og Ibsens tekst.
Og derfor har de lett fram salmer som var kjent den gang da og laget et mer riktig lydbilde?
Forestillingen begynner med Petter Dass Herre Gud! Ditt dyre navn og ære sunget av Mor Aase… og når Peer vender hjem og møter gravfølget, så fremfører Ingrid O bli hos meg (salme av Lyte oversatt til norsk i 1915 av Gustav Jensen) mens hun går og legger seg i kisten på veg til å begraves. (Dermed er det ikke noen tvil om hvem som begraves heller lengre).
Når dette også på sett og vis er de kraftigste lydmessige innleggene, blir betydningen desto større. Det er flere innslag av sang, både morsomt og pent, men ikke like voldsomt som disse to salmene. Ikke engang trommene som brukes blir like voldsomme, men mer som en livspuls. Når det er slik blir de nevnte salmene ladede og svært sentrale i hvordan stykket rammes inn. Her setter en ikke bare inn annen lyd, men annen tekst. Kraftig tekst det er vanskelig å ikke legge til som en ramme å se stykket gjennom.
Kostymene er utrolig fine. Nesten for fine om en tenker på tiden- men de er forseggjorte, detaljerte. Det er generelt sett både med kostymer og fottøy et kvantesprang fra få år tilbake når en virkelig så for seg fattigfolk og troll i filler på bar bakke på scenen i vannkanten. Og statistene og de frivillige, som alltid, fabelaktige bærebjelker i oppsetningene på Gålå.
Etter pausen er Peers ferd i verden som tablåer som rask utspiller seg framfor oss. Det er visuelt krevende. Keiser Peer – er storkar og scenen Exit-inspirert. Sovevoldtekten av Anitra er mildt sagt unødvendig (må det være så voldsomt for at vi skal forstå at Peer også var bukk? Jeg tror ikke det).
Regissøren har tydeligvis (henviser til nevnte intervju i program) en forståelse av Peer Gynt som et dypt religiøst stykke. Som nevnt er det salmer istedenfor Griegs tonesetting. Men kanskje aller mest opprivende er hvordan Sørensen tolker slutten.
Peer møter knappestøperen som er på oppdrag å skulle støpe han om fordi han ikke har levd som seg selv. Peer forhandler seg fram til å finne bevis for at han har gjort det; Levd som seg selv. Men han leter og finner egentlig ikke bevis på annet enn at han har levd som troll. Fortsatt i denne situasjonen står han ikke for det han har gjort.
Men hos Solveig finner han at hun har båret han med seg, trodd på han, bevart kjærligheten til han. Som en Jesus i kvinneskikkelse. Slik pleier det slutte: Solveig har båret troen på han og kjærligheten til han. Peer har gått glipp av dette og er en eldre knekt mann som har gransket seg og funnet at han ikke har vært seg selv.
Men det er ikke slik det slutter i denne oppsetningen. Her vektlegges den helende kraften i kjærlighet og tilgivelse. Sammen danser de videre, Peer og Solveig, til tonene av Morgenstemning av Grieg. Ikke en dag eldre. verken han eller Solveig. Ikke grå, ikke nedbrutte, men glade.
Jeg spør meg om det må være slik for å nå yngre, -en tilsynelatende good feeling ending. Om det må være slik for at dette dramatiske diktet som har levd i mye over hundre år skal kunne leve videre. Var det altså frelsens lys… eller har jeg misforstått og det var døden de danset opplyste sammen mot. Han kom seg altså unna også denne gangen. Eller hadde han gransket sin sjel og funnet seg selv.
Jeg vet ikke.
Jeg vet teksten var kommet til ende, men det føles som noe av tvetydigheten forsvinner. Det er for mye tolket til at det er opprinnelig spørsmål igjen. Mystikken og det tvetydige psykologiske er forklart. Det er på et vis dødt.
Det er noen av oss det ikke treffer. Men tydeligvis klarer det å provosere meg. Jeg mener meg ha et avslappet forhold til religion, men blir altså så sterkt provosert av denne tolkningen hvor Peer så og si blir frelst av Solveigs kjærlighet. Det blir for enkelt i denne sammenhengen, Ibsen som en religiøs romantiker. Og musikken – om det er så galt med Grieg så ta noe av det andre da. Bruk Sæverud. Bruk Nordheim om så. Det ligger mye genialt der.
Neste år er det nyoppsetning. Ny regissør og en del nye skuespillere. Det er alltid spennende hvem det er og hva det blir.
Peer Gynt har fantasi nok. Ibsen hadde intellekt nok. Naturen på Gålå er heftig og vakker nok. Og det finnes så mye musikalske tolkninger til teksten. Men for all del – det er tolkningsrom. Men av og til er det kanskje fint å la noe tvetydig få være. Så snart vi har tolket har vi laget noe nytt, da er det viktig at en ikke kaster barnet ut med vaskevannet i vår ferd gjennom livet hvor vi også kjemper for å være oss selv. For å være seg selv er ikke det store egoistiske prosjekt. Det er som Knappestøperen sier: »Å leve som seg selv, er; sig selv at døde.» Og da snakker han ikke om selvmord men om å gjøre de riktige valgene
Skuespillere:
- Peer Gynt, Aksel Hennie
- Mor Åse, Liv Bernhoft Osa
- Knappestøperen, V Eberkorf, Passasjeren Dennis Storhøi
- Den grønnkledde, monsieur Balon, Kokken: Ameli Isungset Agbota
- Hægstadbonden, Dovregubben, Begriffefeldt: Frode Winther
- Mimmi Tamba (Solveig), Maja Christiansen (Ingrid, Anitra), Eivind Nilsen Salthe (Aslak smed, Den magre, Mr Cotton,Hofftroll), Tom Styve (mads Moen, trumpeterstråle, kapteinen). 42 frivillige skuespillere.
Del av kunstnerisk team;
- Regi: Per-Olav Sørensen
- Kostymedesigner: Oddfrid Ropstad
Se mer påhttps://peergynt.no/
Hva synes du ?