Med et ønske om et humant samfunn som tar vare på de svakeste
Stockmanndagene, Trondheim 2026
Tekst og foto: Elisabeth Klæbo Reitan
»En Dr. Stockmann er et individ som i lang tid har stått støtt i deres meninger, til tross for at personen enten ikke har blitt hørt eller at sterke motstemmer har vært dominerende. Denne personen har et oppriktig ønske om å beskytte svake og utsatte mot urett, ikke vike i sin overbevisning og å aldri godta den etablerte sannheten.» (Litteraturhusets nettsider)
Årets doktor Stockmann er psykiater Randi Rosenqvist
I programmet står det om henne:
‘‘Psykiater som i 50 år har jobbet med landets farligste kriminelle. Hun roper varsku om at vi svikter våre sykeste, og at mange alvorlig syke får hjelp alt for sent.»
Randi Rosenqvist holdt årets Stockmannforedraget Tung psykiatri og sviket mot de sykeste etterfulgt av samtale med psykiater/professor Solveig Klæbo Reitan
Arrangementet var tidlig utsolgt. Omlag 200 personer hadde funnet fram til DIGS i Trondheim sentrum.
Uten hjelp av manus, og med trygt blikk rettet mot salen, holdt hun et halvtimes innlegg. Den påfølgende samtalen ga anledning til at hun fikk komme mer frem.
Rosenqvist som fylte 75 år i sommer, sier hun kan uttale seg uten frykt for represalier. Nå må det sies at hun er en som har hatt mot til å tale lenge før hun ble pensjonist. Hun er et kjent menneske i norsk offentlighet, hvor hun på utvetydig sett presenterer en virkelighet de fleste slipper å forholde seg til: Hva alvorlig psykisk syke i fengsler trenger, hvorvidt de trenger noe annet enn fengsel og at det er skille mellom farlig og syk hvor det ene ikke ensbetydende med det andre. Og ikke minst hva dette betyr av behov for omsorg, behandling, struktur, kompetanse og kunnskap.
Festivalsjef Herman Nesse introduserer årets doktor Stockmann
Tilbake til foredraget og samtalen
Hun begynner med å takke for at så mange har kommet for å høre og sier at de 50 årene har gått fort. Med et tilbakeblikk, sier hun at det har vært lange tider hvor det har vært lite behandling å tilby, men at det var omsorg. Det har vært vanskelig å være pasient, og det har også vært vanskelig å være psykiater. Hun forteller om veien inn, det å like at det er fart og spenning, men ikke minst motivasjonen til å øke kvaliteten innen arbeid med rettspsykiatri og fengselspsykiatri. Med et lurt smil sier hun at hun betegner seg også som hobbyjurist, og at det er nødvendig i dette fagfeltet. De har nok også senset at du ikke bare likte spenning og fart, men at du også var trygg kommenterer samtalepartner Reitan.
Jeg mener at pasientomsorg er like viktig som pasientens autonomi
Det er jo tragisk at de har hatt et liv preget av sykdom, men de fikk omsorg, sier hun. Det var innhold og aktivitet (gartneri, keramikk, gymsal…). Hun kommer flere ganger tilbake til dette temaet, omsorg. Man skal behandle psykotiske mennesker godt, men sørge for at det ikke blir overøst av stimuli de ikke håndterer. Hun utdyper senere: Pasientens autonomi, det er jeg enig i, men jeg har ikke alltid vært enig med deres psykotiske forståelse.
Så er hun inne på politikere og beslutningstakeres rolle. De som hadde filmen Gjøkeredet som referanse til psykiatri. De som tror at fordi de har det best i egen leilighet, så er det også det som er best for andre. Hun er rolig, men du aner at det koker av et engasjement: -En kan lure på om helsebyråkrater og politikere er dumme, men de vil ikke ta inn over seg hvor syk det går ant å bli. Jeg trenger ikke å lese mellom linjene når hun snakker om dette, eksemplene kommer i rad og rekke. Forargrelse over at pasienter ble skrevet ut til en tilværelse mange ikke mestret og politikere som ikke forstår sitt ansvar og som tolker tall alldeles kunnskapsløst. Sykehuseiernes manglende forståelse av hva som er samfunnsnyttig der de er fornøy med egen kostnadseffektivitet. Noen burde regne på det, sier hun. Hun snakker om manglende forståelse for at det tar tid og referer til samtale med en helseminister om dette:
Jeg sa; Det er mye en kan få til på 5-6 år.
Jeg ville jo ikke traumatisere han og si at for mange tar det 15 år.
Jeg vet det er dyrt å bygge sykehus, men det er veldig dyrt å ikke gjøre det.
Hun er engasjert, snakker om den halve milliarden Oslo kommune bruker til noe som ikke engang er definert som helsetjenester (inneforstått; for pasienter). Tenk om vi kunne brukt denne halve milliarden til psykiatrien!
Jeg mener vi burde ha større fokus på de sykeste. Når det er bredt, er ingen fornøyde og da taper også de sykeste
Hun kommenterer også at det ved å gå fra psykiatri til psykisk helsevern (begrep i helselovgivningen) har ført til en allminneliggjøring – at dette ikke vært bra for de alvorligst psykisk syke. Hun utdyper og sier at psykoselidelsene har en annen dimensjon (les; sammenlignet med mye som er psykiske lidelser). Dette drukner når vi slår sammen alt. Det er noe av det vanskeligste å kunne snakke med en med farlig psykotisk sykdom og dette må du ha spesiell kompetanse for å lære, relasjonell kompetanse og kunnskap om hvordan kommunisere med psykose. Hun sammenligner, hun vil at vi skal forstå at de alvorlig st psykisk syke trenger noe annet enn andre: Alle har en psykisk helse, men… Lommetørkle som kan være bra ved luftveisingeksjon har ingen verdi som behandling for den som har lungekreft.
Om kompetanse og relasjon: Alle jeg har fått lagt inn i sykehus har blitt bedre i løpet av 2-3 år. De begynner å relatere, sier hun.
Hun snakker engasjert om både rammer, innhold og ikke minst relasjon. Om det å bygge relasjoner – om at en konsultasjon ikke trenger vare mer enn 10 minutter, men gjerne ha kan gjentas. At dersom pasienten ikke klarer mer enn 10 minutter så er det nok.
Det er ikke for hvem som helst å jobbe med dette, det krever kompetanse og kunnskap, sier hun. En må vite hva en psykose er, vite hva en kan gjøre. Hun snakker om grundig arbeid, god anamnese, kartlegging, undersøkelser (nevropsykologisk, radiologisk, blodprøver -det en måtte trenge. Hun snakker om pasientforløp og samarbeid. Og om at dette får en ikke gjort på tre dager.
De blir jo ikke friske, men du verden de kan få god hjelp!
Hun kaller det hjernelidelse (psykose) og begrunner hvorfor hun gjør det med hva en stadig får mer kunnskap om. De som er dømt til psykisk helsevern har vunnet i lotteriet og får sammenhengende forløp, sier hun. Samtidig sier hun at det er som samfunnets reklamasjon på behandlingen som er gitt på forhånd. Eller kanskje rettere sagt; den som ikke er gitt.
Jeg tenker at man burde følge opp sine egne pasienter når de skrives ut, sier hun, og fortsetter: Det er den varige relasjonen som gir trygghet for både pasienten og behandleren.
Hun får spørsmål fra salen om sammensetningen av de som er innsatt i norske fengsler og forteller at en del av de som nå får sone med lenke, tidligere ville utgjort de som normaliserte miljøet i fengslene. Dette, sammen med at bemanningstallene har gått ned, medvirker til at alle grupper er mer marginalisert.
Solveig Klæbo Reitan og Randi Rosenqvist (årets Doktor Stockmann)
Å ha mot til å stå opp
Hun sier at psykiatrien er blitt enormt byråkratiser. Det finnes regler for alt (hun snakker om nødvendig krav på hjelp og forsvarlighet). Når alvorlig psykisk syke ikke får forsvarlig hjelp – DA finnes det ikke regler for det, sier hun. Hun snakker engasjert, og kanskje litt iltert, om statsforvalternes konklusjoner, og deler en teori om hvorfor de konkluderer som de gjør da konsekvensene hadde vært store. Og selv om de ber henne holde foredrag for dem og skal tenke på det hun sier kommer de ikke godt unna: Jeg unnlot høflig å kommentere at det er inget nytt siden jeg sa det samme til dem 10 år siden.
Vi får ikke anledning til å gi pasientene den strukturen de trenger for å fungere, sier hun.
Jeg tenker at ved å være lege har du en viss autoritet. Du er ikke saksbehandler
Det var på godt å vondt med ‘de gamle mennene’ (les: overlegene) som bestemte før. Nå kan en høre folk sier ‘jeg jobber som…’ og ikke bruke ordene »jeg er» – om yrker som lege, psykolog, sykepleier. Hun påpeker at vi med dette har mistet noe – og hvor annerledes det er å møte og bli møtt av en som har ansvar heller enn en som gjør en jobb der. Hun beskriver hvordan den gamle overlegen kunne adressere vrangforestillingens innhold mens en idag er pålagt adressere at det er en vrangforestilling.
Det at det skal være så fint å ikke gi tvang, det vil si at det skal være så fint å ikke gi omsorg
Hun snakker om at det er en konsensus om at tvang er stygt. Og at folk blander lidelsen sykdommen gir og lidelsen det er å være i psykiatrien. Og hvor feil forstått det er kalle noe et tvangsbegrensningsutvalg. Hadde det enda hett tvangskvalitetsutvalget!
Rosenqvist sier hun har hatt ansvar for tvang men tror ikke det har vært feil. Hun snakker om omsorgen og ansvaret og at det ikke er snilt å ikke forholde seg til sykdom. Hun kaller det hjernesykdom.
Det er mer bekymringsfullt at det ofte er like vurderinger
Rosenqvist sier hun skulle ønske flere i psykiatrien hadde vært kritiske, og at en hadde skrevet »pasienten har behov for…men det har vi ikke plass til» heller enn at pasienten kan skrives ut. Hun forteller at hun en gang forsøkte få med seg overleger i Oslo til å være med i en aksjon på å dokumentere hvor ofte det ikke var godt nok…men det ble med initiativet. Det kan være hun også her savner ‘de gamle gubbene’ når hun sier at fagfeltet nå domineres av kvinner som oftest er snille sammen samtidig med helseforetakenes krav om lojalitet. Hun snakker om at folk er blitt livredde for å gjøre feil. Også livredde for tvang. Hun får spørsmålet; Er vi for feige? Svaret kommer momentant; Ja!
Fra salen kommer spørsmål om utfordringen når rettspsykiatriske vurderinger konkluderer ulikt. Hvordan kan vi da stole på våre vurderinger? På det er svaret enkelt, det er mer bekymingsfult når vurderingene er for like.
Moralsk mot
Hun snakker om moralsk mot og utdyper på oppfordring: Mange er nok enige med meg, men tør ikke. De tør ikke å være vanskelig.
Det er en bekymring at når det er mye svingdør i praksis, vil det være det psykiaterne får kompetanse i å håndtere. Da vil en ikke vite om livet imellom.
Konsekvensene av en dramatisk historia, er veivalg om å stå opp og kjempe
Med henvisning til doktor Stockmann, spør samtalepartner Reitan om hvorfor nettopp hun våger å si ifra. Rosenqvist svarer personlig med henvisning til familiehistorie knyttet opp mot andre verdenskrig, og om at hun tidlig tenkte tanken å skulle stå rett og ikke bøye unna om russerne kom. Hun forteller om en traumatisering med mobiliseringstanker om hva hun skulle gjøre om så skjer at hun blir sendt vekk. Samtidig forteller hun om posttraumatisk vekst, om det å være fornøyd med den personen hun har blitt og hvordan denne energien og standhaftigheten er kanaliser inn mot kampen for sykeste.
Jeg synes jeg har stått, sier hun.
Og på oppfordring, avslutter hun med et ønsker om at kolleger har faglig trygghet for å stå for det de synes er viktig, og være tydelig på hva som er riktig.
Hva synes du ?